Å danse sisten på vei hjem

En helt vanlig ettermiddag tidlig i januar er vi på vei hjem fra barnehagen. Trøtte, småslitne og kalde, men vi må en tur innom butikken. To melk, en pose druer og en rosebukett senere er vi på vei hjem idet vi synes vi ser noe i vinduet vis a vis butikken. Det er noen som spiller der inne? Og danser? Med trær?

Vi går litt nærmere, stopper opp og jo, det er noen som spiller og danser der inne. En av dem danser bort til døra, åpner den og spør om vi har lyst å komme inn? Vesla og jeg ser på hverandre, blir med inn og stiller oss inn mot veggen for å se på. Det vil si at jeg stiller meg inntil veggen, mens frøken fem og et halvt raskt kler av seg yttertøyet og begynner å snike seg langs veggen for å ta disse dansende, spillende folkene nærmere i øyesyn.


En saksofon, en kontrabass og tre dansere. Ren improvisasjon. Iblant lyriske jazztoner, så bare lyder eller helt stille. Danserne improviserer og de bruker greinene som henger fra taket og trestubbene som står rundt omkring i lokalet. Dette er moderne greier, og jeg titter bort på vesla for å se hvordan hun reagerer. Hun er helt fjetret og beveger seg stadig nærmere danserne. Idet hun kommer borti en av dem og får et smil tilbake, da er det gjort. En sosial femåring på høyoktan lar seg uten problemer by opp til dans og krabber gjennom beina på danserne idet de fryser til i krabbe gjennom-vennlige posisjoner. Hun flørter, får respons, jager og jages, av en mann med kontrabass. Forsiktige lyder fra saksofonen får selskap av trillende barnelatter, og så lenge det ser ut til at både barn, musikere og dansere har det fint, så lar jeg det stå til.


Utenfor går livet sin vante gang. Folk går ut og inn av butikken vis a vis. Noen senker farten, noen stopper opp og andre ser ikke at det foregår noe bak vinduet de går forbi.


Etter en halvtimes tid må vi hjem til middagen, men femåringen er ikke enkel å få med. Først når hun får lov til å gi hver av dem en rose hver (flaks for oss at Coop hadde rosetilbud den dagen), blir hun motvillig med. Hun hopper, danser og skravler på veien hjem og lurer på om de kommer til å danse der en annen dag også. Det vet jeg ikke, men et veldig fint og kjærkomment innslag i et slitent byrom var det. Vi håper på mer, femåringen og jeg.

(Bilder lånt med tillatelse fra toyenkontoret.no)

Mellom tekst og trompet

Hva er bedre enn å tilbringe kvelden med en av sine favorittmusikere live på scenen? Jo, å se han i tospann med forfatteren av en av de bøkene som har gjort mest inntrykk de siste årene. Og nettopp det fikk jeg på Litteraturhuset i går, da de inviterte til Mellom tekst og trompet, en forestilling med musiker og trompetist Mathias Eick og forfatter Rune Christiansen.

Konseptet er nytt fra Litteraturhusets side, og like enkelt som spennende. De leker Kirsten giftekniv mellom forfatter og musiker, men legger ingen føringer til hva disse to faktisk skal framføre på scenen. Mathias og Rune hadde aldri møtt hverandre før, men fant åpenbart inspirasjon hos hverandre.

På scenen framføres en tekst som bygger på noe Rune Christiansen har skrevet før, men som er kraftig komprimert og til dels framstår som løse setninger og fragmenter. Ord og setninger som maler stemninger og situasjoner slik bare han kan. Sammen med ordene følger Mathias' trompettoner, og ord og tone bygger hverandre opp, ikke ned. De veksler mellom hvem som har hovedrollen med den største selvfølgelighet, og det funker. I tillegg til trompeten har Mathias med seg en Casio synth, og her ser en ikke bare trompetisten Mathias Eick, men musikeren Mathias Eick i fri utfoldelse. Synth er ikke nødvendigvis min greie alltid, men dette er moro.

De holder på en times tid, tar imot applausen og tusler av scenen. Musikeren åpenbart litt mer vant til dette enn hva forfatteren er. Selv sitter jeg igjen med samme følelse som jeg har hatt på Litteraturhuset før, f.eks da jeg hørte Lars Saabye Christensen lese høyt fra Berhard Hvals forsnakkelser før den var ferdig, nemlig å ha fått oppleve noe ganske unikt. Noe langt mer enn høytlesning og noe langt mer enn en konsert. En veldig veldig fin kveld.

Ole Martins himmelske hærskare

Jeg har tidligere blogget om de av Ole Martin Skaugs kreaturer som har fått fast bosted hos meg (del 1 og 2). I dag kom jeg over disse to, som dessverre ikke kunne få bli med hjem. Eller på kontoret. Selv om både de og jeg så veldig gjerne ville.

Another Year

Søndagsmatiné på Gimle kino. Gjennomsnittalderen gjenspeiles i tunge parfymer, Elnett hårspray og lyden av klirrende krykker, og i kinokiosken selges det mer portvin enn smågodt. Dagens film er Mike Leighs Another Year.

Filmen handlet om et middelaldrende ektepar spilt av Jim Broadbent og Ruth Sheen. De er velsignet normale, glade i hverandre og en ressurs for hverandre og for folkene rundt dem. I løpet av et år treffer vi de to, venner og familie med større og mindre livskriser på gang. Det hele er høyst hverdagslig, og karakterene er troverdige. Den smått patetiske venninnen skildres med varme og med nyanser, og hun blir aldri karikert. Filmen våger å dvele ved scener og øyeblikk der de fleste regissører ville ha kuttet, noe som gjør at situasjonene og menneskene oppleves som ekte.


Filmen handler om ensomhet og tosomhet, begge deler framstilt med alvor og varme. Humoren sitter løst, og det samme gjør melankolien. Varmen ekteparet imellom får meg til å håpe at jeg kan få lov til å oppleve noe lignende om tyve års tid. Så klemmer jeg hånda til han ved siden av litt ekstra, smiler for meg selv i mørket, og tenker at matiné med gamlisene slettes ikke er det verste en kan gjøre en søndag.

You had me at Hello

Hva er egentlig kunst? Er disse bildene til Therese Senneholt kunst, er det god design eller er det noe hvem som helst kan lage? Jeg elsker den geniale, lekne enkelheten i bildene hennes. Selv om jeg sikkert kunne ha laget noe lignende selv, så kom jeg aldri på idéen. Det gjorde hun.


Kunst handler ikke bare om teknikk og uttrykk, men minst like mye om idéer, om uttrykk og om å gi den som ser noe. I mine øyne har disse bildene alt sammen. Spesielt bildet over traff meg.


Dette hadde gjort seg på kontoret, som en liten påminnelse om at selv det ikke alltid kjennes slik ut når det koker rundt ørene mine, så har jeg verdens beste jobb og aller fineste kolleger.

Høstutstilling på arbeidsplassen?

Like sikkert høsttegn som at det blir kaldere, flere sølepytter og travlere på jobb, er debatten rundt Høstutstillingen. Et pretensiøst utstillingsvindu for wanna be-kunstnere uten egentlige evner eller innovativt, lekent og morsomt? Jeg har ikke vært innom årets utstilling ennå, men står tradisjonelt med en lilletå i begge leire.

Jeg er svak for humor i kunsten, og liker kunst som får meg til å se på ting på nye måter. Samtidig klarer jeg ikke alltid å se meningen i tilsynelatende tilfeldig sammenraskede rekvisitter plassert på podium. Et av de allerede profilerte/uthengte kunstverkene i år er Emma Wrights grønne kabelknute, og jeg kjenner vel ikke umiddelbart at den gjør så mye med meg.



Samtidig kunne jeg ikke annet enn å fnise litt for meg selv da jeg like etter å ha lest om de grønne kablene på Høstutstillingen, holdt på å snuble over denne kabelkveilen i bakgangen på jobb. Kanskje Kunst på arbeidsplassen allerede har plukket opp en kommende trend innen moderne kunst? :)

Sjarmerende skolestuekafé

Når en går av den lille hurtigbåten i Vindstad i Lofoten, så har de fleste sekk på ryggen (vel, eller en med seg som bærer for to) og er på vei mot enten den vakre stranda Bunes en times gåtur fra brygga eller til et av de andre fine stedene som kan nås til fots derfra.

Vindstad er et par titalls hus uten veiforbindelse med omverdenen. Kaféliv er liksom ikke det en forventer seg når en står på brygga med turskoene på, men akkurat det er det som møter en. I den gamle skolestua har grendelaget satt opp en forlokkende liten utekafé med nystekte vafler og gamle skolepulter som kafébord.


Etter hvert som huset er ferdig restaurert, skal det lages utstilling om fiskerbonden her for å formidle gammel, lokal kulturarv. Enn så lenge møtes vi av gamle stoler malt i fine farger, markblomster på bordene og smilende folk som ventet i døråpningen, noe som alt sammen gjorde det ganske umulig å forbi. Så det gjorde vi ikke.


Vi rakk både å spise vafler og studere de heklede setemattene litt nærmere før vi tok fatt på turen vår. Overraskende kaféer midt i der ingen kunne tru at nokon kunne bu. Slikt kan vi like.

Morten Krogvold på Hovedøya

Morten Krogvold stiller i sommer ut sine bilder på Kunstverket galleri på Hovedøya. Han har selv valgt ut hvilke bilder han mener representerer han fotokarriere, og det spenner fra de mest kjente som portrettet av Erik Bye til kontaktkopier av fotoserier, som den under av Stein Mehren.

Jeg liker Morten Krogvolds bilder. Jeg liker hvordan han treffer menneskene og at han klarer å fange det lyset jeg selv ofte ser, men ikke klarer å fange selv.


I tillegg er selve lokalet verdt et besøk i seg selv. Et gammelt murbygg med synlig bindeverk og et utrolig vakkert lys. I et hjørne er det satt opp en improvisert kafé med markblomster på de små bordene, og det hele ligger en to minutters båttur fra Oslo sentrum.

Både utstillingen, kaféen og båtturen anbefales.

Favorittkunstner: Ole Martin Skaug (del II)

For en god stund siden presenterte jeg Ole Martin Skaug som en av mine favorittkunstnere, og lovet vel strengt tatt en del II av mine Ole Martin-kreaturer. Over her er dermed den fantastiske bulldogen som umiddelbart ble døpt Skjønnas'en etter den halte bikkja til en gammel bokhandler i Stavanger. Er han sinna? Mutt? Oppgitt? PMS? Han står til daglig i bokhylla og passer på at bøkene til Lars Saabye Christensen ikke faller omkull. Jeg er sikker på at han og Barnum har et og annet å snakke om.


Karen over her var en del av Norway Designs' engle-demonstrasjonstog før jul for en del år siden. De demonstrerte mot moms på englevakt, fri søndager og jeg vet ikke hva. Jeg falt for han her som demonstrerer for legalisering av englestøv, så han ble med meg hjem.

Jeg elsker det rå, hjelpeløse og humoristiske uttrykket i kreaturene til Ole Martin. Noe stua bærer bittelitt preg av.

Snikkikk på Bernhard Hvals forsnakkelser

foto: nrk.no

På Litteraturhuset har de fullt program i sommer, blant annet med snikkikk på noen av høstens kommende bøker. En stappfull sal fikk i kveld høre Lars Saabye Christensen lese smakebiter fra den kommende boka Bernhard Hvals forsnakkelser.

Legen Bernhard Hval er den beste i sitt kull, men på grunn av visse uvaner som spytting, tvangshandlinger og ufin språkbruk ender han til slutt opp som obdusent i likkjelleren. Han var best med de døde, som det ble sagt.

En sjarmerende kar med andre ord, fortalt med Lars' stilsikre beskrivelser av absurde situasjoner, morbide utlegninger om patologens hverdag og verdensanskuelser, varme skråblikk og verbale akrobatikk.

Det oppleves priviligert å sitte der og høre en av mine favorittforfattere lese fra en bok som ennå ikke er en bok. Han leser fra sammenbrettede A4-ark og unnskylder litt dårlig flyt i lesingen med at han ikke er godt nok kjent med boka i denne formen ennå. At han inntil like før han gikk på scenen hadde misforstått tittelen på kveldens arrangement som Snikksnakk, ikke Snikkikk, bidro til muntert innimellomprat av den sjarmerende sorten.

Jeg gleder meg til 17. august. Da har Bernhard Hval tenkt å forsnakke seg både her og der.

Kvinnen og myten

På min vei til jobb om morgenen, hender det at jeg går gjennom Folketeaterpassasjen. Det er så fint lys der inne, og så får jeg en titt på Myth - den tre meter høye statuen av Kate Moss i avansert yogapositur, laget av den britiske kunstneren Marc Quinn.

Å stå et lite øyeblikk ved siden av tre tonn Kate Moss er en helt ok start på dagen. Digre Kate. Lille meg.

Dans

Undertegnede er ikke blant de mest rytmiske eller elegante her i verden, og dans er liksom ikke helt min greie. Beina stokker seg, rødmen brer seg og jeg kjenner meg umiddelbart mer beslektet med elefanter enn yndige skapninger i trikot.

Kanskje nettopp derfor fasineres og forføres jeg uhemmet av de som klarer å uttrykke seg på denne måten. Folk som ikke bare klarer å bevege kroppen sin med en smidighet, styrke og rytme jeg ikke kan drømme om, men som også klarer å uttrykke noe gjennom dette fantastiske redskapet de har i sin egen kropp.

Jeg har hjemme alene-/jobbehelg og benytter anledningen til litt feelgood-TV innimellom. Dette paret fra helgas So You Think You Can Dance ga meg gåshud og tårer i øynene. Wow...

Om Hamlet

foto: Nationaltheatret

På scenen står et bord med en hodeskalle. Utover det er scenen tom. En håndfull publikum venter forventningsfullt på kveldens mann - Espen Skjønberg. Den 85 år gamle mann står helt alene på en liten, mørk scene nesten uten rekvisitter. Han er der for å dele sin opplevelse av Hamlet, stykket og rollen han spilte for 57 år siden. Og han eier scenen og oss som sitter der og ser på.

Han veksler mellom å tolke, spille og fortelle om stykket. Om dets historie, tolkninger og hvordan han selv tilnærmet seg rollen den gang for lenge, lenge, lenge siden. Han har en formidlingsevne av de sjeldne, og det kjennes priviligert ut å få sitte der og høre han fortelle om et av verdens mest kjente teaterstykker samtidig som han hopper ut av inn av rollene.

Tiden er gått av ledd, O ve! at jeg er den som fødtes til å rette den igjen!

Inntrykk gjør det også at denne gamle mannen både innleder og avslutter stykket med noen linjer om døden som en vakker, befriende søvn. Han framfører det med en intensitet og varme som gjør det både tankevekkende og vakkert.

Jeg er så heldig at jeg også har fått oppleve Skjønbergs andres store monolog - Grand old man, basert på en av karakterene i Halvbroren. For dere som ikke har fått med dere Skjønberg alene på scenen ennå, kom dere avgårde til Nationaltheatret. Det er fremdeles billetter igjen til noen av ekstraforestillingene i januar og februar.

Pictures Reframed

foto: picturesreframed.com

Leif Ove Andsnes og et flygel omkranset av store lerret med kraftige grafiske motiver. Han spiller Mussorgskys 125 år gamle stykke Pictures at an Exhibition, og de musikalske bildene er innrammet på en helt ny måte av den sørafrikanske kunstneren Robin Rhodes' bilder og videoinstallasjoner. Lekne, virkningsfulle, dramatisk motiver og bevegelser i perfekt harmoni med musikken. Pictures Reframed.

Musikk og bilder forsterker hverandre svært effektfullt, og stykket bygger seg opp til det kulminerer med de fantastiske bildene av et flygel som druknes i en gammel tørrdokk. Bildene er så dramatiske og vakre, og musikken så uttrykksfull, at vi blir sittende og snappe etter pusten. Så er det slutt.

foto: nrk.no

...det kan ikke slutte nå? Ikke når det er på det mest intense og kraftfulle? Joda, vi er på klassisk konsert, må vite. Leif Ove Andsnes klappes inn igjen et passende antall ganger, og så er vi ferdige. Pokkern og, neste gang vil jeg ha ekstranummer...

Både deler av konserten og en fantastisk dokumentar om året fram mot premieren på stykket er å finne på nrk.no. Anbefales.

Håkon Gullvåg: Portretter

Foto: Kjekk Mann ™

En samling portretter Håkon Gullvåg har laget av (hovedsakelig) norske kjentfolk gjennom de siste 30 årene er nå utstilt på Norsk folkemuseum. Gullvåg har blitt beskyldt for både å ødelegge og å fornye portrettsjangeren. Han har fått hard medfart av både kunstkritikere og folk flest, men er like fullt blitt en sentral skikkelse innen norsk samtidskunst.

Mitt forhold til kunst er i høyeste grad uskolert, og jeg ser kunst med hjertet. Jeg liker kunst i skjæringspunktet mellom figurativt og abstrakt, og nettopp her treffer Gullvåg meg. I hvilken grad den portretterte faktisk ligner på sitt eget portrett er høyst varierende, men disse forvrengningene er i mine øyne med på å gjøre bildene interessante. Han maler nesten alltid flere bilder av en person, og underveis går han ofte løs på de halvferdige ansiktene og kroppene med terpentin og klut. Han speiler og visker samtidig ut.

Han framstiller landets fremste pianist med hender som ligner syltelabber, og nettopp det får meg til å reflektere over hvor verdifulle fingrene er for en slik mann. At dronningen, pent sittende i full galla, rak i ryggen og med et nesten barnlig skjørt utrykk, har fått kjolen sin vandalisert og tagget, får meg til å se henne på en ny måte.

Aller størst inntrykk gjorde imidlertid veggen med småbilder tett i tett. Bilder som delvis er skisser til større arbeider, og delvis reproduksjoner Gullvåg selv har laget av kjente klassikere. Til vanlig henger bildene tett i tett på veggen i hans atelier, men nå kan de altså beskues på folkemuseet. Jeg ble sittende lenge foran disse.

Jeg liker for øvrig at utstillingen vises på nettopp folkemeuseet og ikke på f.eks. museet for samtidskunst. På spørsmål om hvorfor folkemuseet velger å sette opp denne utstillingen, svarer direktør Olav Aaraas:

Håkon Gullvågs store utstilling viser sentrale personer i Norge i vår tid. Med denne samtidsdokumentasjonen viser museet at vi ikke bare er en bunadskledd gjeng som sitter på stabburstrappen og blåser i lur, sier Aaraas.

At et museum i økonomisk krise velger å bryte ned grensene mellom fortid og nåtid kan selvsagt sees på som et rent økonomisk motivert publikumsfrieri. Vel, jeg er publikum, og jeg liker det.

Kaffekoppen min

Fée i Det lange hvite huset kom for noen uker siden med oppfordringen Vis meg kaffekoppen din. Selv har jeg en favorittkopp over alle kopper, en porselenskopp med fototrykk, laget av Linda Lothe:


Den ble kjøpt i fjor vår, i en periode hvor jeg slet tungt med å skyve foran meg en avgjørelse jeg ikke ønsket å ta. På vei hjem fra en tur hvor jeg hadde fått tenkt både gode og tunge tanker, så jeg Koppen stå i et vindu og rope på meg. Jeg gikk inn, så prislappen, svelget tungt og gikk ut fra Brudd med Koppen min. Bare min.


Noen måneder senere fikk jeg besøk av bestevennen min fra London, og han fikk høre historien bak koppen til frokost en dag. Dette var etter at den vanskelige avgjørelsen jeg så lenge hadde skjøvet foran meg var tatt, og han gikk like godt hen og kjøpte en til til meg. Så nå har jeg både koppen min og en til utvalgte besøk.

Favorittkunstner: Ole Martin Skaug (del I)

Så vanskelig det enn er å bestemme én, så tror jeg nesten av Ole Martin Skaug er min favorittkunstner. Jeg elsker hans absurde, grove keramikkfigurer med sine tragiske uttrykk fulle av galgenhumor.

Den første jeg fikk var fisken over. Jeg hadde vært forelsket i den lenge, og mer enn hintet til min daværende ektemann om at det fantes et nytt object for my affection. Han kunne ikke fatte og begripe hva jeg så i denne grusomt stygge fisken, men da han lille julaften fremdeles ikke hadde klart å finne gave til sin fru, fant han ut at en stygg fisk var et bra alternativ til panikkhandling hos gullsmeden. Sjelden har jeg vel vært så glad for å ikke få en liten pakke fra David Andersen.


Hunden med englevinger fant jeg med dobbelt benbrudd på bakrommet på et galleri her i Oslo. Skadene bidro i mine øyne bare enda mer til det fortapte uttrykket, så jeg ringte dagen etter og dealet meg til en fin pris. Da jeg kom og skulle hente den litt senere, hadde de limt de brukne bena. Den ene til og med bak fram.

Så nå henger det en englehund med brukne, feilmonterte ben i åpning mellom stuene mine. Jeg blir glad hver gang jeg ser opp på den, og det er alltid like moro når gjester som nærmer seg tometeren snur seg og helt uforvarende ser inn i blikket over. Ubetalelig.

Del II om Ole Martins fantastiske kreaturer kommer etter hvert.

Min kunst: Jente med ballong

Et av mine favorittbilder er Jente med ballong, malt av Lisa Aisato N'jie Solberg. Bildet er gouache og tusj på lerret, noe som gir en veldig fin kontrast mellom den myke, duse bakgrunnen og den skarpe svarte tusjstreken.

Det som gjorde at jeg falt hodestups for bildet og kontaktet kunstneren for å høre om det var til salgs, er den fantastiske kontrasten mellom den gandsure jentungen og den rå, glisende ballongen. Det får meg til å smile selv på dårlige dager, og jeg blir ikke lei av det.

Mer om Lisas arbeider og prosjekter på hjemmesiden hennes. Noen av bildene kan også sees på Evita-kaffebarene på Grønland og på Carinas på Tøyen i Oslo.

Min kunst: Anders Malmø

Inspirert av Huset på Planen, tenkte jeg å vise fram noen bilder og annen kunst jeg av en eller annen grunn bare har måttet ha opp gjennom årene. I det store og hele er jeg noenlunde fornuftig med penger, men har likevel flere ganger svidd av opptil flere tusenlapper på kunst når det har passet som dårligst økonomisk.

Nesten all kunst jeg har hjemme, har en fellesnevner: Humor. Jeg kan iblant bli bergtatt av bilder som er vakre, men det som trigger Må ha-faktoren, er nesten alltid humor. På veggene hjemme henger et salig sammensurium av mer og mindre skjeve uttrykk, noen fulle av varme, et par doser ren galskap, noen trassige skråblikk og et par visuelle ordspill.

Siste blad på stammen blir levert på fredag denne uka. 1. mai var jeg på åpningen av Anders Malmøs utstilling The Dog Show - en serie med hunder av ulik karakter og en miks av digitale og analoge teknikker. Jeg falt pladask for bildet over, og før jeg gikk, hadde bildet en fin liten rød lapp ved siden av seg. Det var noe med blandingen av uttrykk, fargene og stemningen i fotografiet i bakgrunnen mot den fortapte blodhunden som gjorde at Må ha-faktoren slo inn. Fredag er det mitt.

Du kan se flere av Anders' bilder og komme i kontakt med ham her.

Vicky Cristina Barcelona

Vicky Cristina Barcelona er Woody Allens siste film med norsk premiere denne helga. Den handler om to svært forskjellige amerikanske venninner som tilbringer sommeren i Barcelona og deres møte med en spansk kunstmaler og etter hvert hans ekskone.

Filmen er umiskjennelig Allensk med nydelig timing, underfundig humor og tette dialoger uten at den tipper over i det masete nevrotiske. At han selv ikke spiller i filmen er et pluss i så måte. Han er en fantastisk regissør, men har i utgangspunktet én karakter på sitt repertoar som skuespiller, og det er en rolle som fort blir for dominerende i forhold til det han ellers er så fantastisk flink til å få fram som regissør.

Dette er hans tredje film med Scarlett Johanson, og det sies at hun er hans nye muse. Hun kler virkelig Allens lidenskap og uttrykk, og jeg håper at vi får se henne i flere av hans filmer framover. Denne filmens store stjerne er imidlertid uten tvil Penelope Cruz. Hun spiller på fullt register fra villt temperament til varme og sensualitet på en måte jeg aldri har sett fra hennes side. Så er hun altså ikke bare hår- og klesmodell.

Javier Bardem, som spiller kunstmaleren, er et nytt og på alle måter hyggelig bekjentskap, men dette er uten tvil de kvinnelige rolleinnehaverenes film.

Om en liker Woody Allen, er denne filmen et must. Om en ikke liker han, er dette en film en likevel bør vurdere å gi en sjanse.