Sommerregndans

Etter en lang, klam og lummer dag mørkner himmelen på vei hjem fra barnehagen. Slusene åpner seg.  Regnet plasker ned, og vi løper mot nærmeste busskur for ly, men er likevel søkkvåte før vi kommer dit.

Når en først er søkvåt, og det egentlig ikke er så kaldt, og en faktisk står rett ved bommen som bare åpner seg for bussen, da kan en jo like godt danse litt i regnet. Midt i gata.

Regnet slår så hardt mot asfalten at dråpene spretter opp igjen og danner tusenvis av små fontener midt i gata. Seksåringen løper gledeshylende rundt. Danser litt, synger av full hals, hopper inn til frisøren for å spørre om ikke noen der vil danse med henne, noe som avslås høflig, så hun danser videre alene.

Lite sommer så langt i Oslobyen, men sommerregn er da sommer det også.

Magisk vinterlys

Januar er ikke min favorittmåned. Den har imidlertid heldigvis annet enn holkete fortau og regninger å by på også, nemlig det fantastiske lave, klare vinterlyset. Det treffer deg når du venter det minst. Idet du runder et hjørne, blir du blendet. Eller plutselig ser du at noen har tryllet med den trise nedgangen til T-banen. Den som vanligvis bare er grå og trist, er blitt en trakt av fantastisk lys inn i mørket under bakken.


Folk går mot lyset. Undrende og etter hvert mysende.


Den lave vintersola gir oss misunnelsesverdig lange bein under boblejakkene, og det gjør egentlig ikke så mye at vi ikke ser noe som helst når vi kommer ut med sola i øynene og derfor går på folk. De tar det med et smil der de går med sola i ryggen og ser oss komme plirende ut fra stasjonen.

Vintersola formilder januar.

Fint gråvær

Jeg er kommet så langt uti ferien at jeg ikke lenger har helt oversikt over hvilken dag det og kommer til dyrlegen på feil klokkeslett. Været er ikke så mye å skryte av med tanke på å ligge på et svaberg og slikke sol mens en dypper tærne i vannet, men det finnes alternativer. En kan lage god mat, en kan lese og en kan ta seg en kajakktur.


I går la vi ut på tur mens himmelen var så svart at det nesten var skummelt. Det fine med grått og vått sommervær er imidlertid at en blir bare våt, ikke kald, og da gjør det ikke så mye.


Vi padlet bort fra det svarte og inn i stille sund med små trehus. Vannet er blankt som silke der de grå skyene speiler seg, og kajakkene sklir videre under små broer og brygger.


Regnværet tar oss før vi kommer i land. Store dråper som treffer vannet og lager ringer, tett i tett. Og langt der borte i horisonten ser vi at det lysner bak bygene.

Våt, fin tur.

Låve på tur

Hvor har du tenkt deg, lille låve?

Ble du lei av tilværelsen blant små hender oppi Maridalen og benyttet det voldsomme regnværet til å ta deg en tur på de skrå bredder, og plutselig var du i fri flyt nedover elva? Full fart nedover forbi undrende ender, bumpende mellom store steiner og under trær som strekker, store, dryppende våte grener mot deg.

Snart ender du opp der elva møter havet. Resten av verden ligger og venter på deg. Kanskje du har tenkt deg inn i Operaen for å prøvespille som rekvisitt til den nye storsatsingen? Eller kanskje du har en date med klosterruinene på Hovedøya?

Lykke til på ferden, lille låve.

Vakkert vær

Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix

Den mørke nattehimmelen lyser opp i det fjerne og tordenskrallene ruller langt borte. Jeg skrur av lysene i stua, trekker ut stikkkontaktene til TV og pc, henter meg et glass vin og kryper opp i den dype vinduskarmen i stua.

Tordenværet kommer nærmere, og etter hvert er himmelen mer opplyst enn den er mørk. Vekselvis flerrer lynene over himmelen, tordenskrallene braker så høyt at jeg er forundret over at vesla fortsatt sover og innimellom lyser hele himmelen opp, lyssatt av lyn fra alle kanter.

Jeg krøller beina godt oppunder meg i vinduet, tenker at dette overgår all verdens fyrverkeri. Plutselig åpner slusene seg og regnet plasker ned. Ikke dråper, men som om bunnen har gått ut av himmelen, og alt vannet der oppe faller ned på en gang. Jeg ser på folkene som passerer på fortauet. De veksler mellom å prøve å løpe fra regnet og å overgi seg helt. To av dem danser en liten regndans før de går leende og søkkvåte videre. Jeg liker folk som danser i regnet.

Dette er magisk. Magisk, vakkert og kraftfullt. Jeg vil ha mer.

Sommerregn

Sommeren er min favorittårstid. Sol, sommer, varme, tynne skjørt rundt bare legger, nakne tær, lettvint mat, lekende barn med plaster på, bading i litt for kaldt vann, høytlesing fra sommerlette bøker og fri. Og sommerregn.


Dette plaskende, varme regnet som bryter den trykkende varmen, som vasker byen og får alt til å lukte friskt, rent og godt. Regn som vasker bort støvet og får det til å lukte av blomstene istedet. Lukten av sommer. Store dråper som samler seg på blomster og blader, og ligger der og skinner som små perler, til sola lokker dem til seg og alt igjen er varmt og tørt. Jeg liker sommerregn.

Solhatt

Sittende med føttene på en stol i solskinnet i går ettermiddag, tittet jeg opp fra boka mi og sukket fornøyd mot sola og de fine slørskyene som danset over himmelen. Endelig skikkelig sommer. Og hva ser jeg? Jo, en stor, fin ring rundt sola.

Opplyste kilder forteller meg at slike ringer kalles halo og kommer av at lyset fra sola brytes i iskrystaller i de tynne skyene som vi (nesten) ikke ser.

Litt mindre opplyste kilder er fristet til å kalle det for solhatt. Endelig så varmt at selv sola har tatt solhatten fram!

Våt bypåske

Rent værmessig så kjennes det ikke ut som jeg trakk det lengste strået da jeg dro fra solfylte Nord-Norge tilbake til Oslo for å feire resten av påsken. Bypåskeplanene var å rusle fra kafé til kafé med solbriller og småsko og grille pølser på stranda, ikke sitte inne og se på regnet mot ruta mens treåringen lurer på hvor alle lekekameratene er. Men en gjør det beste utav det.

I dag har vi vært på kino, og da vi kom ut var det såpass opphold mellom bygene at vi tok en tur ned for å se på båtene. En is ble det jammen meg også og rikelig med anledning til å løpe rundt for å få litt lopper ut av blodet. Ei viss frøken klarte faktisk å løpe buksa av seg. To ganger. Det var ikke meg. Jeg lover.

Vakre Aurora

foto lånt fra whitenoiseofeverydaylife

Søndag kveld. God mat i magen. God vin i glasset. Opera på øret, og livet er i det store og hele ikke så verst.

- Nordlys! roper en begeistret stemme som har lovet meg nettopp det i lengre tid, og vi går ut på verandaen. Trolsk, grønt lys leker seg over himmelen. Når en ser intenst på det, beveger det seg øyensynlig ikke, men når en ser bort et øyeblikk, er det et helt annet sted når en ser tilbake. Intensiteten endrer seg, grønne, lysende penselstrøk sveiper over himmelen, og jeg står der fjetret og lett måpende med vinglasset i hånd. Dette er ganske magisk.

- Faens hælvettes snøsjit! hører vi fra rekka nedenfor. Naboen er ute med snøskuffa for å rydde seg vei bort til inngangsdøra etter halvannet døgn med mer eller mindre sammenhengende snøvær.

Nordlyset blekner og ser ut som det er i ferd med å forsvinne, før det tar deg opp, skifter fokuspunkt og blir enda mer intenst. Et stjerneskudd faller over himmelen, og jeg ønsker meg det jeg ønsker.

-Jævla faens snøhælvettes vintersnøfaenskapskjit... mumler naboen for seg selv, og litt for oss andre, mens han labber fram og tilbake med snøskuffa og en relativt innbitt kroppsholdning.

Undertegnede, som er en lettrørt liten skrue, tørker en og annen tåre som prøver å forville seg oppi vinglasset. Vakre, vakre Aurora.

Brannalarm i 18 blå

Hva gjør en når en har blitt tvunget ut på gata i 18 minus fordi at brannalarmen er gått? Jo, en venter samvittighetsfullt til brannfolkene endelig har vært innom, sjekket bygget og funnet ut at synderen er en brødrister i 3. etasje. Og så fryser en.

Når alarmen avblåses og vi slippes inn igjen, frister det med badekar, peis og varm suppe, ikke brødskive med gulost på i den nitriste kantina. Det er da en innser at badekaret får en neppe gjort noe med her og nå, men brødskivene kan absolutt droppes til fordel for den hyggelige restauranten et par kvartal unna. Så jeg sniker meg såvidt innom kontoret, henter med meg bok, lommebok og mobil, og sniker meg ut igjen. Et par kvartal unna står bordet foran peisen og venter på meg, og like etter er det rykende varm fiskesuppe og et ørlite glass chablis foran meg på bordet. Jeg leser, lar blikket hvile i peisflammen og kjenner varmen bre seg i kroppen.

Joda, det er mulig å overleve brannalarm i 18 minus også. Bare en vet hvordan en skal te seg.

Rimfrost

Foto: Kjekk Mann ™

Rim. Frost. Vakre, kalde, små tagger og krystaller som vokser seg større og penere for hver dag på kalde, klare vinterdager. Eller som proffene sier det:

Er temperaturen i lufta nær bakken under 0 °C og den relative fuktigheten i lufta 100 %, vil noe av fuktigheten slå seg ned på bakken. Det dannes rim. Vanndampmolekylene slår seg lettest ned på spisse gjenstander, gresstrå, kvister etc. Når først en liten iskrystall har dannet seg på en kvist, vil denne krystallen tiltrekke seg flere vanndampmolekyler og krystallen vokser.

Eller rett og slett snø uten at det har snødd.

Her har vi foreløpig bare regn som danner dråper, pytter, søledammer, kalde føtter og våte nakker, men snart kommer rimfrosten hit også. Det blir litt fint.

Shy sky?

Noe å tenke på for The Cloud Appreciation Society og andre skytittere. Kanskje skyene slettes ikke liker å bli beglodd. Kanskje de også iblant har en skikkelig bad hair day, kvise på nesa og føler seg brei over baken, og så står vi der nede på jorda og sier begeistret "Se, der er en sky som ser ut som en dame med bustehår og en diger kvise på nesa!".

Det er godt vi har Wulffmorgenthaler til å gjøre oss oppmerksomme på de små, viktige tingene her i livet.

Cirrocumulus

Vakre makrellskyer over gården vår. Cirrocumulus. Fine skyer med fint navn.

The Cloud Appreciation Society

Over skyene er himmelen alltid blå, sies det. Som om alt er bedre da. Men er ikke en himmel med skyer både vakrere og mer spennende? Jeg faller rett som det i staver over vakre skyer og lyset de skaper, og jeg finner en barnslig glede i å ligge på et svaberg eller en gressplen og titte opp på skyene for å se om jeg finner morsomme figurer.

Før ferien hadde jeg et raid hos byens bokhandlere, og blant bøkene som ble med hjem da, var en fin liten bildebok om skyer. Utgiver var The Cloud Appreciation Society:

We think that they are Nature’s poetry, and the most egalitarian of her displays, since everyone can have a fantastic view of them.

~

We pledge to fight ‘blue-sky thinking’ wherever we find it.
Life would be dull if we had to look up at
cloudless monotony day after day.

Det finnes altså en forening for alt og alle. Også slike som meg!

Bildet er tatt fra flyet på vei inn i midnattssola tidligere i sommer. Slik tror jeg Evigheten må se ut.

Regnværstanker og kuer

- Mamma... skal det regne lenge?
- Det vet jeg ikke. Kanskje bare litt til?
- Skal det regne inne også?
- Nei, vi har tett tak på huset vårt, så da regner det ikke inne
- Men hvorfor er det ikke tett tak ute? Kuene blir jo våte!
- Hmmm... kanskje kuene tåler vann? Kanskje de til og med liker regn?

Vesla tenker hardt et lite øyeblikk...

- Det tror jeg ikke. Kuer liker ikke vann. De liker bare gress. Og sommerfugler!


- ...men, Mamma! Blir sommerfuglene våte også når det regner?


Og sånn går nå regnværsdagene.

Velkommen hjem

Velkommen hjem, sa denne regnbuen da jeg motvillig entret byen etter en fantastisk fin ferie. Fine regnbuen.

Sommerregn

Å sitte ute i bakgården mens regnet trommer mot parasollen en har søkt tilflukt under, det er egentlig ganske fint. Spesielt når en har en malende katt på fanget, espresso i koppen og en god bok å lese på. Fin lørdag.

Skyer

Det er noe helt eget ved å forflytte seg lydløst i ett med vannet. I dag gikk turen et stykke utpå fjorden, til favorittsvaberget mitt. Det var lenge siden jeg hadde vært der, men det var ledig, noe jeg ubeskjedent tolket som et takk for sist.

Legge til med kajakken, gå opp en skrent og ned til svaberget. Kle av seg og stupe uti. Kjenne vannet omslutte hver flik av huden. Dykke under og svømme, svømme, svømme under vann helt til lungene skriker og tvinger meg opp. Gå på land og legge seg rett på det solvarme svaberget. Hardt og samtidig mykt av opplagret varme. Ligge der og la sola tørke huden dråpe for dråpe.

Jeg ser opp på en blå himmel hvor skyene danser. Tette og tynne skyer i lag på lag. Som et verdenskart der kontinenter deles, land endrer form, øygrupper oppstår og verdensdeler krymper og forsvinner i ingenting. Jeg lukker soldovne øyne, og idet jeg åpner dem igjen, er skyene borte og himmelen bare blå. Nei, vent. Der borte til høyre er en stor hund og en krokodille med hull i hjertet. Kanskje det er Johannes Jensen?

Over skyene er himmelen alltid blå, sies det. Hva så? Det er jo skyene som gjør himmelen vakker og gir lyset noen å leke med.

På vei hjem var skyene vakrere enn noensinne, men Johannes Jensen var borte.

Å se snø smelte

Å sitte helt alene på et svaberg ute ved havet en tidlig morgentime

å se nattas flortynne snødekke bokstavelig talt smelte foran øynene på en

mens sol, vind og skyer skaper et fantastisk skiftende lys

det gjør godt langt innenfor de 4 lagene med ullundertøy jeg hadde kledd på meg

for å holde kulda ute

Fantastisk sommervær

I sommer har det vært flere kvelder med skikkelig tordenvær, og jeg elsker det. Sist satt jeg ute i bakgården med gode naboer og så himmelen gradivs gå over fra blå til skyet til intenst dyp oransje på den ene enden og helt svart i den andre. Etter hvert kom buldringen og så ble hele himmelen lyst opp. Vi så ikke selve lynene, men hele gårdsrommet (som er stort) ble lyst opp av lynet som speilet seg i 150 vindusruter samtidig.

Etter hvert måtte jeg inn med katten og slippe han inn nederst i klesskapet. Han liker nemlig ikke denne buldringen, men selv ble jeg sittende i stuevinduet med en fantastisk utsikt til fyrverkeriet utenfor. Det kan godt komme et par slike runder til i løpet av sommeren.