Jeg lovet dere tidligere mer om benkene i Edinburgh, så her kommer en benk til hver av dere. Minst.
Over hele Edinburgh står vakre benker, de fleste i vakkert, gyllent tre, med sine minneplaketter på. Folk kjøper en benk for å minne sine kjære, gode minner og store hendelser.
Mange organisasjoner har donert en benk til byen og dens innbyggere,
så også den norsk skotske foreningen. Selvsagt på 17. mai.
Benker med minneord så vakre og personlige at de gir en lettrørt sjel klump i magen og tårer i øynene
og på dem sitter byens innbyggere og leser sine aviser. Benkene er ingen kirkegård, men en måte å minnes på og samtidig gi noe tilbake til byen og de som bor der og besøker den.
Hver morgen tok vi turen ned hit etter frokost. Kjøpte to store krus med kaffe på veien, fant dagens benk og satt her og lot byen og stemningen krype enda litt under huden vår mens vi planla dagens gjøremål.
Noen benker hadde ikke bare en, men to plaketter
som denne, hvor mannen minner sin kone når hun dør, og deres barn minner sin far på samme benk tyve år senere.
Folk minner sine kjære kolleger
sine kjære
og sine falne.
Noen så såre og personlige at de ga meg tårer i øynene
og andre søte som fikk en til å smile og være glad for andres lykke.
En av mine favoritter var denne. Så enkel og talende på samme tid, vakte den min nysgjerrighet på hvem denne tapre damen var.
Og slik lever minnene videre.
I forbindelse med drømmereisen til Great Orme Lighthouse var vi daglig innom den nærmeste byen - Llandudno. En typisk britisk liten badeby med bred strandpromenade hvor smale, pastellfargede hotell lå tett i tett og hvor det på vinterstid er gamlinger med og uten rullator som regjererer. I enden av strandpromenaden lå en nydelig pir som strakk seg langt ut i sjøen, med en staselig bygning i enden og fine minnebenker langs hele veien utover. I sesongen er nok denne piren mest av alt et tivoli, men nå var den rolig, vakkert og forblåst.
Jeg har alltid vært fascinert av disse minnebenkene, og fikk en solid dose da vi var i Edinburgh. Uten å på noen måte bli lei av den grunn.
Mange av benkene på piren i Llandudno hadde plaketter som fortalte om feriegjester som kom tilbake hit år etter år, som hadde gjort feriebyen til sin.
Andre mintes hverandre, merkedager og sine avdøde. Vi var i Wales like etter Remembrance Day, og flere av benkene var pyntet med blomster, kort og andre hilsener. Rørende og en fin måte å minnes på.
Til og med i selve brygga var det plaketter å finne. Som denne, som jeg nesten tråkket på før jeg så.
Alt sammen på denne vakre piren i den forblåste, sesongforlatte badebyen en novemberdag under en svart og mektig himmel. Fine stedet. Jeg drar gjerne tilbake.
