Enkel språklære

Returnere
betyr: å sende
tilbake. Å returnere en pakke betyr
... å sende pakken
tilbake til der
den kom
ifra. Å returnere et menneske betyr å sende
vedkommende tilbake
... til det land denne person
kom ifra. Nathan Eshete, 7 år gammel, født på
Stord, har aldri
vært i Etiopia. Å sende
Nathan ut av Norge
heter ikke å
returnere.
Det heter: å deportere.

Jan Erik Vold

Bruk stemmeretten!

ill: Ørjan Jensen

Jeg var ikke alene om å føle meg hjelpeløs etter terrorangrepet 22/7. Hva kan hver og en av oss gjøre for å motvirke denne typen krefter og holdninger? Jeg har ikke noe godt svar utover at vi alle kan bli litt modigere og bry oss litt mer. Vi kan våge å imøtegå noen av mytene og ta noen av diskusjonene, istedet for å vike unna fordi det oppleves som håpløst å diskutere med troll.

Jeg håper at sofa-Norge reiser seg og benytter stemmeretten. 22/7 var et direkte angrep på demokratiet vårt, og det skal ingen få ta fra oss. En historisk høy valgdeltakelse hadde vært et suverent svar å gi.

Finner du ikke noe parti du er enig med? Da bruker du lista til de du er minst uenige med. Slik slipper du at de du er mest uenige med bestemmer, og så skal du få lov til å klage etterpå hvis du er misfornøyd med hvordan de styrer.

Bruk stemmeretten!

Ta stilling!

Norge har per i dag ikke noe register over mennesker som har sagt seg villige til å donere bort sine organer når de dør. Dermed er det opp til de pårørende å ta denne avgjørelsen, en avgjørelse som kommer i en allerede vanskelig situasjon hvor en som er kjær er hjernedød, sannsynligvis etter en ulykke.

Ingen kan forberede seg på en slik situasjon, å forstå hva det innebærer. De fleste slipper forhåpentligvis også å oppleve det. En kan imidlertid forberede seg selv og sine pårørende ved å ta stilling til om en ønsker å donere bort sine organer - og å informere om det. Velger du å være organdonor, fortell dine nærmeste det, og skaff deg et donorkort. De kan lastes ned på nett, på mobil og de fås bl.a. på apotekene. Hvis du ikke ønsker å donere bort organene dine, fortell dine nærmeste det også, så slipper de å lurer på det hvis situasjonen skulle oppstå.

Som student hadde jeg praksis på et stort sykehus i utlandet, og på dørene der stod det klistermerker med "Don't take your organs to heaven. Heaven knows we need them here." Fra meg kan de ta det de trenger når jeg er død. Mine nærmeste er informert, og donorkortet ligger på mobilen.

Har du tatt stilling?

Endelig

ill: Shepard Fairey

Nyheten om at Aung San Suu Kyi endelig er løslatt fra husarrest fikk meg først til å nøle. Jeg måtte sjekke flere nettsteder for å få det bekreftet før jeg våget tro at det er sant. Endelig. Et par tårer trillet og jeg er glad, spent og skeptisk på en gang. Kan det vare? Hun har vært holdt i fengsel og husarrest 15 av de siste 20 årene. Tør vi tro at det er reellt denne gangen? Vil hun faktisk få mulighet til å leve et fritt liv hvor hun kan si hva hun mener, snakke med hvem hun vil og lede det folket som har valgt henne? Utover løslatelsen er det dessverre lite som tyder på vilje til endring fra millitærjuntens side.

Jeg håper, men tror ikke fullt og helt. Håpet er imidlertid sterkest, og dette er en fantastisk dag. Dog ikke uten bismak. Dessverre.

Kjapp middag - uten Toro

Noen ganger er verken lysten eller tiden til å lage skikkelig middag der. Da er det greit å kunne la seg inspirere av noen fristende cherrytomater og en perfekt moden avocado hos grønnsakshandleren og fristende brød hos bakeren. Legg til til litt salat og et kyllingbryst, og vips, så er plutselig middagen der.

Mat kan nemlig være både kjapp, enkel og sunn. Sandwichen over tar kortere tid enn en posesuppe eller ferdigpizza, og både smaker mye mer og inneholder ordentlige næringsstoffer, ikke bare frysetørret herdet fett og smaksforsterker.

Andre kjappe middagstips:

• Omelett - sleng oppi litt ost, noen skinkebiter og brokkolibuketter, og du har et komplett måltid
• Purésupper - kok opp grønnsaker til myke, mos med stavmikser og tilsett evt litt fløte, en klatt creme fraiche eller revet parmesan alt etter hva du har lyst på og har i kjøleskapet. Jeg lager slik suppe både med tomater, gulrot, gresskar og frosne grønne erter. Planen er å prøve meg på pastinakksuppe neste gang.
• Fullkornpasta som kokes, siles av og iblandes litt strimlet skinke, cherrytomater, parmesan, en liten dæsj av kokevannet, pepper og evt litt persille eller basilikum hvis du har stående. Gjort på ti minutter, metter og smaker kjempegodt.

Det er ikke meningen å være ute med pekefingeren i dette innlegget. Toro var min gode venn i mange år, men etter hvert som jeg ble mer bevisst på mat, ikke på kaloriinnholdet, men på næringen i den, forsvant Toro gradvis ut av kjøkkenet uten at jeg egentlig noen gang bestemte meg for det. Når jeg en gang iblant smaker ferdigmat nå, reagerer jeg på hvor salt den er, hvor mye den smaker av smaksforsterker og hvor lite av råvarene.

Men det går jo an å putte litt ekstra godt oppi Toro-grytene? Visst gjør det det, men hvis du likevel tilsetter litt kjøtt, krydder og et par typer grønnsaker, trenger du egentlig posen da? Tilsett heller litt kraft/buljong, en dæsj fløte og litt hermetiske tomater, og du har en mye bedre middag. Kanskje er problemet at en ikke tør lage ting fra bunnen, fordi en tror det er vanskelig? En trenger ikke begynne middagen med en halv sau og selvdyrkede grønnsaker. En kommer langt med bittelitt planlegging - og å tørre.

Prinsesser og helter

Aftenposten har i dag en artikkel kalt Blåsvarte monstre og rosa prinsesser, om barn og kjønnsdeling. Våre barn lever i en langt mer markedsstyrt verden enn det vi gjorde, og dette markedet er sterkt kjønnsdelt allerede fra de er bitte små. Gå inn i en vanlig butikk med barnetøy, og du ser umiddelbart hvor jentetøyet er (rosa og glitrende) og hvor gutteavdelingen er (blått, grønt, brunt og dødninghoder). Jenterleker er rosa og handler om prinsesser, ponnier og til nøds en søt hundevalp, mens gutteleker handler om superhelter, kamp og mekanikk. Innimellom finnes noen velsignet nøytrale leker som rett og slett er laget for barn, ikke gutter eller jenter, slik som Lego, men også her har den jævla katta (aka Hello Kitty) sneket seg inn.

Som foreldre var vi veldig bevisste dette fra vesla ble født, og har gjort vårt beste for litt aktiv genderbending. Vi nekter ikke jentungen rosa, men prøver så godt vi kan å tilføre en motvekt. Hun er et svært fysisk og aktivt barn, noe vi oppmuntrer og prøver å gi henne konstruktivt utløp for, helst før hun finner ut at jenter bare skal danse ballett. For den tida kommer nok. Det rosa prinsessetoget kommer og tar dem uansett hva en som foreldre prøver å oppmuntre til eller ikke, og å stritte imot virker bare mot sin hensikt. Derfor tenker jeg motvekt.


Enn så lenge ser vi ut til å ha lykkes sånn noenlunde. Jentas første organiserte fritidsaktivitet var klatring, ikke ballett. Og når alle naboguttene i sommer var Sabeltann, så ville hun være Supermann. Med blondekanter og røde glittersko. Så selv om jeg iblant føler at jeg bor i et rosa ponni- og prinsessehelvete, så velger jeg å tro at jeg ikke har tapt helt. Jeg gleder meg til vårt første kjemisett!

Fjordbyen?

På vei hjem en tidlig formiddag etter å ha levert i barnehagen og vært innom fiskehandler og grønnsaksbutikk, ser jeg plutselig byen åpne seg opp. I enden av gata er det et vakkert lys fra fjorden og to heisekraner som kneiser egenrådig mot horisonten. De er i ferd med å bygge igjen lyset, heisekranene.

Der hvor fjordlyset nå slipper inn dit hvor folk bor, skal det bygges en rekke høyhus som en arkitektonisk mur mellom fjorden og folkene som allerede bor bak høyhusene. Jeg er overbevist om at det kommer til å blir en spennende skyline og en fin kulisse for Operaen sett fra fjorden, men jeg ser også at det vakre lyset kommer til å forsvinne og en hel bydel blir på nok en måte liggende i skyggen. Dessverre.

Enda tristere

Det er nesten så en kan mistenke Dagbladet for å ha lest gårdagens post om årets tristeste avisdag, for i dag bestemte de seg åpenbart for å toppe skattepornografien med å klistre bildene av en psykisk syk mann på hele forsiden med overskriften Se hvor syk han er.

WTF???

Illustrasjon av Markus Myhre.

Årets tristeste avisdag

I dag skriver vi årets desidert tristeste avisdag. Halvparten av forsiden på enhver nettavis er "saker" om Hvem tjener mest, Hvem tjener minst, Hvem har tapt mest penger siden i fjor, Hvem er Norges rikeste arving, gründer, prinsesse, dovasker eller realityidiot. For ikke å snakke om Her kan du sjekke hva dine naboer/kolleger/venner/familie/uvenner/fandens oldemor tjener.

Ett spørsmål er hvorfor dette er nyheter. Det svaret er like enkelt som det er trist: Kikkeren i oss og opplagstall. Dessverre.

Et annet og viktigere spørsmål er hvorfor i alle dager dette er offentlig informasjon. Ikke bare er det offentlig, men det er altså helt greit å distribuere og offentliggjøre skattelister elektronisk her i landet samt gjøre disse søkbare og til og med tjene penger på dem gjennom sms-tjenester osv.

I 2004 ble reglene for offentliggjøring av skattelistene skjerpet slik at listene kun var tilgjengelige for enkeltsøk i tre uker etter offentliggjøring. Skattelistene ble da lagt ut elektronisk på Skatteetatens nettsider og i papirform ved likningskontorene. En lovendring i 2007 medførte at pressen igjen kunne publisere skattelistene på sine nettsider.

Regjeringens begrunnelse for å gjeninnføre pressens innsyn i skattelistene var blant annet et ønske om å styrke den kritiske debatten rundt skattesystemet.

...

Datatilsynet vil imidlertid gjenta sin oppfatning om at det strider mot sentrale personvernprinsipper at opplysninger den enkelte norske borger er pliktig til å levere inn, skal kunne brukes til underholdning, gjøres søkbar eller tilbys for salg via mobil i form av SMS-tjenester, kobles opp mot andre eksisterende nettjenester eller lignende. Det er også betenkelig at offentliggjøringen av skattelistene skjer før klagefristen for påklaging av ligningen har gått ut.

(fra Datatilsynet)

Amen til Datatilsynet og Hva f... mener dere med dette?? til regjeringen.

Datatilsynet har for øvrig lagt ut en oppskrift på hvordan blokkere facebook-applikasjoner som søker opp dine skatteopplysninger. Ikke at det hjelper mot alle mulige andre slags søk, men det kan nå være en liten statement til dine mer eller mindre gode venner.

Tja til kvinnedagen?

Kalenderen viser 8. mars, selveste kvinnedagen. Trenger vi den? Tja.

Som første generasjons angivelig likestilt nordkvinne er det lett å lene seg på sine formødres laubær, grine litt på nesa av illeluktende BH-bål og si at vi er da likestilt i Norge i dag. Vi har stemmerett, det er nedfelt i lovs form at det ikke er lov å diskriminere oss fordi vi er kvinner, og alt burde ligge til rette for at vi skulle leve lenge i landet. Det gjør vi for øvrig også. Lengre enn mennene, muligens på ren trass?

Ifølge Institutt for samfunnsforskning blir kvinner i norsk arbeidsliv utsatt for en systematisk lønnsforskjell. Timelønnen er gjennomgående dårligere, og denne forskjellen øker jo høyere opp i systemet en kommer. Jo høyere opp i akademia, jo færre kvinnelige ansatte. Den virkelig store forskjellen mellom kvinner og menn i arbeidslivet viser seg etter at en får barn. På papiret har en like rettigheter, men kvinner velger i vesentlig større grad enn menn å være hjemme med barn, jobbe deltid og satse mindre på jobben. Dette gir seg utslag i blant annet lønn og kvinner i toppstillinger, men betyr det at kvinner diskrimineres?

Nyere rapporter viser at menn som velger å ta en vesentlig del av forsørgeransvaret opplever mye av det samme. De regnes ikke med på samme måte og de sakker akterut lønnsmessig. Betyr dette at likestillingskampen er vunnet - endelig diskrimineres menn på samme grunnlag som kvinner? Eller betyr det at selve problemstillingen er utdatert? Likestilling anno 2009 handler ikke om bh-brenning (gudene vet at dagens bh'er i båls form heller hadde vært en miljøkatastrofe enn et lystig bål) eller om at kjønnene skal velge likt, men om at en skal ha likeverdige muligheter. For å få til det, så må en i større grad se på hvorfor disse forskjellene oppstår. Trengs det andre virkemidler for å få kvinnelige akademikere til å kvalifisere seg til professorstillinger? Er det i så fall å diskriminere deres mannlige kolleger eller å nedvurdere kvinnnene? Jeg synes dette er vanskelige spørsmål, men åpenbart nødvendige.

Næringsminister Sylvia Brustad lovet i fjor ut champagne til den første styreleder i et børsnotert selskap som ansetter en kvinnelig toppsjef. Over et halvår senere står flaskene fremdeles vel bevart i byråkratenes arkivskap, noe en snobbete sjel mer enn gjerne antyder at har noe å gjøre med at en lokker ikke med champagne og gir bort italienske bobler så søte at Vinmonopolet etter nytt EU-direktiv er tvunget til å klassifisere skvipet som dessertvin. Eventuelt så funker det dårlig å tro at noen ser på flasker av noe slag som insentiver i en slik prosess. Eller for den del er villig til å la seg avbilde sammen med Sylvia Brustad og/eller en flaske Martini Asti. Virkemidler, Sylvia. Du må revurdere virkemidlene.


Edit: Etter å ha postet dette innlegget går jeg gjennom helgas bilder og kommer over dette bildet av vesla som nettopp i dag begeistret fikk kloa i sin første Barbie. Eller fem. Joda, vi har fremdeles noe å jobbe mot. Men tja til selve kvinnedagen.

Betinget giverglede

På TV ruller reklamer med hjemløse, foreldreløse, sultne barn fra andre verdensdeler. Hensikten er å få oss såpass engasjert i sofakroken at vi melder oss som givere til en eller annen hjelpeorganisasjon med en forpliktelse på et par hundre kroner i måneden.

Til gjengjeld får vi ikke bare litt bedre samvittighet, men også et helt personlig lite negerbarn som er takknemmlige ovenfor akkurat oss. Et barn som skriver brev til oss med tegninger og bilder, som takk for almissen fra det høye nord. Et fint virkemiddel for å få oss til å føle at pengene vi gir fra oss virkelig kommer fram til noen som trenger dette mer enn alle andre. Sikkert kjempefint for dette lille negerbarnet også, å ha en rik familie på andre siden av kloden som sender bilder av seg selv. En familie en har ansvar for å rapportere til og smile på bildene til, som takk for bistanden lokalsamfunnet får og for å motivere dem til å fortsatt gi.



I mange av disse fadderskapsordningene, går pengene til fellestiltak i lokalsamfunnet, ikke direkte til et bestemt barn eller en familie. I mine øyne er dette en mye mer fornuftig måte å bruke og fordele midlene på enn å skjevfordele til noen utvalgte i et fattig lokalsamfunn. Men hvorfor da dette behovet for å skape disse personlige, konstruerte fadderrelasjonene?

Er dette ren kynisk markedsføring fra hjelpeorganisasjonene? Sannsynligvis. Vellykket og med de beste hensikter, kan man også si. Deres misjon er å skaffe mest mulig penger til sine prosjekter, og de er åpne nok, dog iblant med liten skrift, om hva som er realiteten i disse ordningene.

Det som plager meg mer er at vi rike, fete nordmenn trenger et personlig lite negerbarn som sender nettopp oss et takkebrev iblant for at vi skal finne det verdt å avse de 300 kronene i måneden. Er det mer god samvittighet per krone enn ved å gi generell støtte til organisasjoner som driver samme type arbeid som er utslagsgivende? Sannsynligvis. Bygger det ned terskelen for at folk skal gi? Sannsynligvis. Er det vellykket konseptbygging og markedsføring? Definitivt.

I sum gir dette meget mulig mer penger i den totale giverkassa, noe som er bra. Det som gir meg en småkvalm bismak, er at så mange av oss trenger denne personlige takknemligheten for å gidde å bry oss.

Stå sammen

foto:vg.no

På vei fra jobb i dag var det fullt av politi med hjelmer, skjold og gassmasker utenfor. Tåregassen var klar og hundene var allerede ute. Pro Israel-demonstrantene hadde ikke begynt sitt show da, men det var store mengder motdemonstranter på plass. Da jeg kom forbi en time etterpå, lå tåregassen i lufta og jeg gikk en annen vei.

I utgangspunktet hadde jeg ikke bestemt meg for om jeg skulle i fakkeltoget, men etter å bli møtte av synet over her, var det ikke vanskelig å bestemme seg

Stor var kontrasten til dette - et par hundre meter unna et par timer etterpå:

foto: dagbladet.no

Det opereres med tall mellom 15 og 40.000 i fakkeltoget. Mektig var det uansett. Å oppleve denne mengden dørgende stille mens det ble lest opp epost fra en far med 6 barn på Gaza, hvor han beskriver familiens og barnas hverdag under bombingen. Hvordan 12-åringen er blitt skremmende presis i sine anslag på hvor mange hundre meter unna hjemmet bombene smeller, og hvordan 6-åringen spør når bomben kommer til å treffe dere hus. Ikke om, men når. For de har ikke noe sted å flykte.

Etter apellene var det et halvt minutts stillhet for å minnes ofrene, og det spilte ingen rolle om vi var 15 eller 40.000 samlet. Du kunne uansett høre ei knappenål falle på den kalde brosteinen.

På Christiania torg hadde et kor stilt seg opp på Hanske-fontenen slik at de stod midt i fakkeltoget når det passerte. Der stod de og sang Kringsatt av fiender - rolig, kraftig, om og om igjen mens et hav av mennesker med fakler rolig delte seg, gikk rundt og forbi dem.

Høy ståpelsfaktor. Kjempehøy. Jeg ble stående e stund og høre på koret mens tårene trillet.

Noe av det som gjorde hele opplevelsen så mektig, var at i fakkeltoget var det både Palestina-venner og Israel-venner. Alle var imidlertid mot krigføringen som bedrives der nå. Det var en fin kontrast til hendelsene noen timer tidligere å oppleve av folk klarte å stå sammen, en stakket stund.

Akademias lausunger

Rundt 40% av de vitenskapelig ansatte i Norge er midlertidig tilsatt. Gjennomsnittssalderen før en norsk forsker får seg fast stilling er langt opp i 40-årene, noe som for svært mange innebærer minst et tiår med ymse mer eller mindre lovlige midlertidige tilsettinger, prosjektarbeider, løsarbeid med og uten kontrakt, lappeteppefinansiering fra to-tre-fire forskjellige kilder for å ha inntekt kanskje et halvt år framover før en igjen må ut med lua i hånda og tigge om penger for å få lov til å jobbe. At en først får fast jobb og den tryggheten dette gir når en er over reproduktiv alder, er heller ikke direkte gunstig.

I løpet av de neste ti årene, kan 40% av norske forskere gå av med pensjon. Regnestykket burde dermed på papiret kunne gå opp - la de 40 prosentene midlertidige erstatte de som går av med pensjon. Men slik fungerer det ikke. Ikke engang i nærheten. For å spare penger lar institusjonene gjerne være å ansette nye når noen går av med pensjon. De har jo uansett nok av midlertidige som gjerne tar i et tak og som det er mye mer behagelige å forholde seg til. Uforpliktende.

Forskjellen er stor innen de forskjellige fagområdene. Mens de fleste humanister kjenner seg igjen i situasjonsbeskrivelsen over, sliter realfagene med å rekruttere folk. På Høgskolen i Bergen har det stått ledig stillinger på ingeniørutdanningen i flere år. De får ikke kvalifiserte søkere. For hvem gidder vel å jobbe under arbeidsforholdene i akademia når en kan få mye bedre betalte jobber i nærinsglivet? Det er bra med høy kompetanse i næringslivet, men den må ikke utarme de som faktisk utdanner disse kompetente medarbeiderne.

Regjeringen lovet lenge å legge fram en egen rekrutteringsmelding. Den skulle si noe om hvordan Norge skulle løse rekrutteringsutfordringene innen forskningen. Hvordan legge til rette for en ny verdiskaping uavhengig av oljen, hvordan bygge Norge som kunnskapsnasjon, hvordan erstatte de som går av og gjøre det mulig for dem som kommer etter å ta del i denne angivelig ønskede verdiskapingen.

Etter flere utsettelser, begravde regjeringen den angivelig ferdigskrevne rekrutteringsmeldingen i en skuff med forklaringer som var så flaue og ulne at jeg snaut nok husker hvilken unnskyldning de brukte.

Nå er de akademiske lausungene lei. Så lei at de tar skjeen i egen hånd og skriver meldingen selv. De gjør den jobben regjeringen ikke selv klarte. Støtt opp under lausungenes opprop og kom med innspill til meldingen deres her.

My Beautiful Mommy

På morgenens nettrunde, kommer jeg over nok en Du tror det ikke før du får se det-sak: My Beautiful Mommy -en barnebok skrevet av en plastkirurg for å forklare barn om mors plastiske operasjoner. Boka er rikt illustrert med en Barbie-lignende mamma med bar mage som forklarer sin lille datter om hvorfor hun trenger operasjoner for å bli penere, og hvordan hele familien må hjelpe til under mors rekonvalesens, f.eks at far må lage frokost og at storebror må rydde klærne sine.

Dette er så hårreisende at jeg har ikke ord. At folk av forskjellige grunner ønsker å operere seg penere, er så sin sak, men å forklare det til barn på denne måten - spekket av sexistiske (er det egentlig et ord på norsk?) rollebilder og hvor en formidler at dette er en del av det å være voksen og vellykket - hva gjør det med et lite barn?

Denne boka er altså laget ut fra et behov. Er det mulig?

Pedagogisk politisk korrekt

Politisk korrekthet er et kjent begrep. Kjent, trygt og latterliggjort. Når en blir foreldre, heves imidlertid lista - en skal ikke lengre bare være politisk korrekt. En skal være pedagogisk korrekt også. Helst samtidig. Pedagogisk politisk korrekt.

Det pedagogiske programmet skal helst begynne allerede inni mors mage, og det er angivelig å forvente at barna snakker rent og teller til ti før de er to. Forutsatt pedagogisk politisk korrekte regime, that is. For du ønsker vel barnets beste?

En skal oppdra barna sine i et giftfritt miljø uten skarpe kanter av noe slag, det være seg fysisk eller verbalt. Barna skal helst erfare grenser uten at noen noen gang ytrer ordet 'nei' eller, gud forby, hever stemmen.

I dag stappet jeg til halvannetåringen en kjeks i hver hånd slik at jeg fikk mulighet til å lage middag med hvertfall én hånd. Dette var etter at hun i et forsøk på å klatre oppover sin kokkelerende mors buksebein hadde klart å dra hele buksa av meg. Da kjeksen var oppspist og jentungen istedet begynte å klatre på bordet, kjeftet jeg på henne, satte henne på gulvet og lot henne sitte der til hun ble lei av å hyle og begynte å plage katten istedet.

Pedagogikk my ass...

Personlig økologi

I mange år har jeg valgt økologiske matvarer når jeg har valget mellom disse og vanlige side om side, men jeg har ikke brukt energi på å finne dem. Nå som vesla har begynt å spise litt vanlig mat, merker jeg imidlertid at jeg er blitt mer bevisst. Jeg handler mer økologiske grønnsaker på Mega og mindre hos tyrkeren på hjørnet. Mer næringsstoffer, mindre miljøgifter og en bedre samvittighet gjør egentlig valget ganske enkelt.

Gårdagens økologiske kålrabi hadde øyensynlig trådd sine barnesko hos Trygve Sund, økologisk bonde på Hedmark, og hadde et pent lite pin up-bilde av bonden på etiketten. Takk skal du ha, Trygve. Kålrabien var både pen og smakte utmerket. Jeg lurer imidlertid på om det hender at du får klager på grønnsakene dine fra folk som har sett bildet ditt på kålrabien? Eller kanskje frierbrev fra de som var for sjenerte til å melde seg på Bonderomatikk på TV?

Jeg tviler imidlertid på det. Målet med denne typen markedsføring er selvsagt å skape nærhet til forbrukeren som igjen føler han tar del i noe nært, men samtidig globalt. Trygves tillitsvekkende ansikt bekrefter at det å velge den økologiske kålrabien var et rett valg, og det er ingen grunn til å tro at markedsføringen mindre planlagt enn f.eks Bamas Bend it-kampanje. Forhåpentligvis bedre.

Samtidig som jeg velger å kjøpe økologisk for å bedre min egen samvittighet for hva jeg putter i vesla og ovenfor verden generelt, leste jeg for ikke lenge siden at hvis all mat skulle dyrkes økologisk, ville det ikke være mulig å framstille mat nok til alle.

God samvittighet er pokkern meg ikke mulig å kjøpe noe sted lengre.

Barns sikkerhet på nett

Denne artikkelen om hvordan bilder av barn manipuleres av pedofile er strengt tatt ingen nyhet, men likevel egnet til å gjøre en seriøst uvel.

Jeg har en datter på 5 måneder, og for å gi familie langt unna en mulighet til å ta del i hverdagen hennes, har jeg laget en egen blogg for henne. Ikke noe avansert eller av allmenn interesse, men små skråblikk og stemninger fra hverdagen hennes - med bilder. Med ovennevnte i tankene er jeg imidlertid bevisst på å ikke legge ut nakenbilder (et begrep jeg for øvrig synes er underlig å bruke om små barn, men det er nå en gang måten å beskrive på), og jeg har valgt å ikke liste bloggen. Jeg følger også med på antall besøkende ip-adresser osv, for å kunne danne meg et intrykk av om det er de jeg har gitt linken til som er innom, eller om det også er andre av et visst omfang. I bakhånd har jeg muligheten for å sperre bloggen med brukernavn og passord.

Hvor går grensen mellom nettvett og paranoia?

Skal en la verstefallstenkningen styre, kan en logge av internett for godt. Her er jo som kjent bare perverse gærninger og andre raringer. Jeg sliter imidlertid med å la muligheten for at bilder jeg legger ut av vesla kan manipuleres og misbrukes av pedofile, sperre for alle de positive mulighetene nettet gir når det gjelder å krympe avstanden til resten av familien. Hvis en ikke skal kunne legge ut uskyldige bilder av barn i en blogg, skal en da heller ikke våge å la barna bli avbildet i avisen? Og hva er egentlig forskjellen mellom uskyldige bilder på nett og det faktum at barna er fritt vilt for enhver med kamera i den analoge verden?

En kan ikke slutte å leve fordi det er farlig, men jeg kjenner at beskytterinstinktet ovenfor eget barn er høyst levende og gjør at jeg må kjenne grundigere på mine egne grenser.

Jeg velger i første omgang å la paranoiaen ligge og stoler på nettvettet. Enn så lenge.