Kommende arvestykke

- Mamma?
- Ja?
- Kan jeg få denne når du dør?
- Klart du kan

Rosa slikkepott som fulgte med matbladet Olive da vi var i Wales i fjor. Høyt skattet av både liten og stor.

Cream tea, eller bare scones og te

Noe av det meste engelske jeg kan tenke meg, er cream tea. Scones med clotted cream og syltetøy, servert med te ved siden av. Både clotted cream, som er en svært fet krem som ikke skal piskes, men har en konsistens mer lik mascarpone, og tradisjonen med cream tea kommer fra Cornwall helt sør i England. På biltur der for mange år siden ble dette fast rutine på ettermiddagen. Nybakte scones med fet, silkemyk krem, søtt syltetøy og te servert i bestemorkopper.

Dette skulle være et innlegg om en pakke clotted cream som ble med meg hjem fra London nylig og hvordan den ble til cream tea her hjemme på kjøkkenet. Den hadde imidlertid ikke tålt transporten, så da blir det et innlegg om scones og te i stedet. Og mine fine arvede tekopper.




Til scones bruker jeg:

• 5-6 dl hvetemel
• 1 ss sukker
• en liten klype salt
  
• 3 ss bakepulver
• 130 gram kaldt smør
  
• 1,5 dl melk, evt en blanding av melk og fløte, kesam, creme fraiche eller andre rester fra kjøleskapet
• 1 egg
• en håndfull hakkede nøtter, gjerne en blanding av valnøtter og hasselnøtter
• en håndfull rosiner
• 1 ts vaniljeekstrakt

Bland alt det tørre utenom nøtter og rosiner og smuldre i smøret. Tilsett rosiner, nøtter, egg, melk og vaniljeekstrakt og bland. Det skal være godt blandet, men ikke rør lengre enn nødvendig, for da kan sconsen blir tørr og seig.

Form til runde boller med fuktede hender og trykk dem litt flate på stekeplaten. Stek i cirka 15 minutter på 225 grader. Sjekk dem underveis, da det er stor forskjell på stekeovner.



Server med clotted cream hvis du har, evt godt med smør, syltetøy og te. Min te ble servert i de arvede tekoppene som min farfar kjøpte i Japan for mange mange år siden. Som liten var jeg så utrolig fasinert av dama i bunnen av koppen, et slags vannmerke i porselen som du ser når du holder koppen opp mot lyset. Koppene er fylt med fine minner og familieselskaper, besteforeldre og sniking i skapene hjemme for å se på dem når ingen så meg.

Bake bake bolle

En grå søndag i oktober frister det mer å være inne enn å leke i løvet i parken. Da finner en fram mel, gjær og resten en trenger for å bake boller, tilsetter en ivrig treåring, håndsydd bakeforkle arvet fra mormor og lar det stå til.


Små barnehender elter, knar og kaster deigen opp i lufta. Melet fyker rundt oss sammen med trillende barnelatter. Selve rullingen blir fort kjedelig og overlates til mamma, men hun kommer desto sterkere tilbake når bollene skal danderes på stekebrettet.


Da sniker klissete barnehender seg ned i forklelommen, og vips så er bollene dekorert med små rosa og lilla drops som var igjen fra lørdagen.


Bollene ble skrekkelig klissete med en relativt rosa smak, og var selvsagt helt uimotståelige.

Mormors mokkakopper

Disse mokkakoppene har tilhørt min mormor, og jeg er nå tredje generasjon som eier disse.

Nydelige, tynne, skjøre små kopper i pastellfarger og gull. Så langt fra min smak ellers, men likevel helt uimiotståelige. Det mangler en gul og en rosa kopp, eller er serviset komplett til 12.


At klistermerket fra fabrikken fremdeles står på tefatene, sier sitt om at dette ikke har vært hverdagskopper. Det blir de nok heller ikke her, men de skal definitivt brukes. Jeg kjenner på meg at det ganske snart er på tide å invitere noen over på godt, gammeldags kaffeselskap.

Gamle skatter

Min oldemor var en trollkvinne med nål og tråd, og blant tingene hun broderte, var Hardanger-bunad til min da 7 år gamle mor. Denne brukte også jeg da jeg var liten, og snart er det veslas tur til å bruke den. Tredje generasjon i en bunad sydd av hennes tippoldemor.

Bunaden har vært på utlån blant småjenter i nabolaget og familien, men er like fin. Bomullsstoffet på baksiden av perlestykket og på innsiden av vesten er gulnet etter over 50 år, men hardangersømmen og perlene som min oldemor møysommelig broderte, er akkurat like fint. I mine øyne egentlig finere. Den bærer med seg minner, omtanke og kjærlighet i hvert sting. Samt en og annen borttørket isflekk.

Den er for stor til vesla nå, så jeg pakker den bort og tar den fram igjen neste år. Det var fint å se den igjen i dag. Masse historie, minner og en dose framtid i ett. Jeg gleder meg til å se vesla løpe rundt i den.