Søndag kveld. God mat i magen. God vin i glasset. Opera på øret, og livet er i det store og hele ikke så verst.
- Nordlys! roper en begeistret stemme som har lovet meg nettopp det i lengre tid, og vi går ut på verandaen. Trolsk, grønt lys leker seg over himmelen. Når en ser intenst på det, beveger det seg øyensynlig ikke, men når en ser bort et øyeblikk, er det et helt annet sted når en ser tilbake. Intensiteten endrer seg, grønne, lysende penselstrøk sveiper over himmelen, og jeg står der fjetret og lett måpende med vinglasset i hånd. Dette er ganske magisk.
- Faens hælvettes snøsjit! hører vi fra rekka nedenfor. Naboen er ute med snøskuffa for å rydde seg vei bort til inngangsdøra etter halvannet døgn med mer eller mindre sammenhengende snøvær.
Nordlyset blekner og ser ut som det er i ferd med å forsvinne, før det tar deg opp, skifter fokuspunkt og blir enda mer intenst. Et stjerneskudd faller over himmelen, og jeg ønsker meg det jeg ønsker.
-Jævla faens snøhælvettes vintersnøfaenskapskjit... mumler naboen for seg selv, og litt for oss andre, mens han labber fram og tilbake med snøskuffa og en relativt innbitt kroppsholdning.
Undertegnede, som er en lettrørt liten skrue, tørker en og annen tåre som prøver å forville seg oppi vinglasset. Vakre, vakre Aurora.