Drømmested

Jeg er glad i å reise og har mange steder igjen på to go-lista, men øverst står nok et gammelt, majestetelig fyr - The Lighthouse i Llandudno i Wales.

Det gamle fyret ligger helt ytterst på en grønn klippe og er omgjort til et treroms hotell. Her snakker vi rom med peis, himmelseng, og det ene rommet ligger endog i selve den gamle lyskuppelen.

Oppvokst i havgapet har jeg alltid hatt en sterk dragning mot havet og en fascinasjon for fyr. Har lenge hatt en drøm om å leie meg et gammelt nedlagt fyr langs norskekysten, og være der helt alene med kajakken, en kasse chablis og en stabel bøker. Skulle kanskje tatt imot besøk etter ei uke eller to, men før det skulle jeg lekt Terje Vigen helt alene. Dog uten den kjipe hungersnøden.

En helg i Llandudno i godt selskap hadde nok heller ikke vært å forakte. Slettes ikke.

Helse-Norge

I dag dumpet et brev fra Ullevål universitetssykehus ned i postkassen min.

"Vi bekrefter med dette at vi har mottat henvisning for kirurgisk vurdering av xxx fra Dr xxx. Du vil motta brev med time innen 6 uker."

Enda godt jeg ikke er sjuk...

Fotografisk minne

Når jeg kikker innom Fire øyne og ser bildene til Tarjei, kommer jeg på alle de små, magiske øyeblikkene hvor jeg har tenkt "hadde jeg bare hatt et kamera nå..." Øyeblikk som fester seg på netthinnen, og som jeg så gjerne skulle ha delt med noen, uten å måtte bruke alle ordene jeg vanligvis gjør. For jeg ser ikke bare det øyet oppfatter. I hodet blir det jeg ser et bilde som forsterker øyeblikket. Jeg evner bare ikke å fange det for å dele med andre.

Jeg hadde god venn som var fotograf, og vi bedrev iblant idémyldring sammen. Enten hadde jeg idéen, og han overførte den til fotopapir, eller så tok den enes idé den andres, og vi satt til slutt igjen med noe ingen helt visste hvem var hjernen bak. Prosessen var ofte like morsom som resultatet. Det er mange grunner til at jeg savner han, men idemyldringen og fotograferingen er en av dem.

Jeg har et fotografisk minne. Jeg ønsker meg en måte å dele det med andre på.

Fredagsstemning i heimen

Som gode småbarnsforeldre sitter vi her med her vår laptop og ser på Skal vi danse på TV. Der viser de et innslag med Idol-Tone som danser Maccarena som liten drittunge. Da kommer da fra min kjære:

- Så hun er ikke eldre nei?? Jeg var russ jeg da!

Jeg senser at han føler seg ørlite gammel, tenker meg om og smågrumsete øyeblikk fra mitt eget utdrikningslag dukker opp på netthinna...

- Den sommeren giftet jeg meg

Hvorpå han knekker sammen i latter ved siden av meg.


Sånn er det å være på barnerov.

Se opp!

Mobilkamera er genialt. Noen som ser hvor jeg har vært i dag?

Barns sikkerhet på nett

Denne artikkelen om hvordan bilder av barn manipuleres av pedofile er strengt tatt ingen nyhet, men likevel egnet til å gjøre en seriøst uvel.

Jeg har en datter på 5 måneder, og for å gi familie langt unna en mulighet til å ta del i hverdagen hennes, har jeg laget en egen blogg for henne. Ikke noe avansert eller av allmenn interesse, men små skråblikk og stemninger fra hverdagen hennes - med bilder. Med ovennevnte i tankene er jeg imidlertid bevisst på å ikke legge ut nakenbilder (et begrep jeg for øvrig synes er underlig å bruke om små barn, men det er nå en gang måten å beskrive på), og jeg har valgt å ikke liste bloggen. Jeg følger også med på antall besøkende ip-adresser osv, for å kunne danne meg et intrykk av om det er de jeg har gitt linken til som er innom, eller om det også er andre av et visst omfang. I bakhånd har jeg muligheten for å sperre bloggen med brukernavn og passord.

Hvor går grensen mellom nettvett og paranoia?

Skal en la verstefallstenkningen styre, kan en logge av internett for godt. Her er jo som kjent bare perverse gærninger og andre raringer. Jeg sliter imidlertid med å la muligheten for at bilder jeg legger ut av vesla kan manipuleres og misbrukes av pedofile, sperre for alle de positive mulighetene nettet gir når det gjelder å krympe avstanden til resten av familien. Hvis en ikke skal kunne legge ut uskyldige bilder av barn i en blogg, skal en da heller ikke våge å la barna bli avbildet i avisen? Og hva er egentlig forskjellen mellom uskyldige bilder på nett og det faktum at barna er fritt vilt for enhver med kamera i den analoge verden?

En kan ikke slutte å leve fordi det er farlig, men jeg kjenner at beskytterinstinktet ovenfor eget barn er høyst levende og gjør at jeg må kjenne grundigere på mine egne grenser.

Jeg velger i første omgang å la paranoiaen ligge og stoler på nettvettet. Enn så lenge.

Små absurditeter

Hverdagen er full av små absurditeter som egentlig er ganske morsomme bare en får øye på dem. Som da jeg tidligere denne uka gikk og trillet vesla mens jeg nynnet en sang for henne for å få henne til å sove, uten å helt huske hvor jeg hadde den fra. Dam dam... tralala la... bang bang ...da da la da da... kill Bill...

Eller som et jeg i dag har kjøpt meg skijakke. Jeg som ikke har hatt ski siden jeg var 11 og brant skiene mine i peisen i etter en traumatisk skileirskole. Men skijakke, det har jeg. Den var billig, fin og blir en god regnjakke i høst.

Tyven tyven

Det er ikke mye jeg har gjort meg til tyv for, men for noen år siden stjal jeg på t-banen. Jeg stjal et dikt som traff meg så midt i at det nesten ikke kan ha vært å stjele en gang.

Fraktur søker lindrende omslag
Vær gipsen min, bandasjen min,
ber vi ordløst

Vi smyger oss tett inntil en annen,
tier til anledningen kommer,

for å be om noe helt annet
enn det vi lengter etter


Torunn Borge

Dikt underveis er uten tvil det beste med hele kollektivtilbudet i hovedstaden.

Delt glede

Noe som stadig rører meg etter at jeg har fått barn (faktisk allerede da jeg var gravid), er folk som så uventet ønsker å ta del i gleden. Gjerne folk en overhodet ikke hadde forventet det fra. Jeg blir både rørt og ydmyk over det.

Tidligere i sommer satt jeg på en benk på Grünerløkka med vesla (5-6 uker gammel) som var på sitt aller blideste og bare lå og gliste og pludret på fanget mitt, da det kommer et par med skikkelig knekk i knærne forbi. De var bleke, gustne og innhule i kinnene, men ikke synlig ruset. Dama i paret stopper opp da hun ser vesla og blir helt bløt i blikket. Begynner å prate til henne, og knøttet gurgler henrykt tilbake. Dama blir stående lenge og prate med vesla, klappe henne på kinnet og sier om og om igjen hvor fin hun er, før hun etter et kvarters tid forsiktig drister seg til å spørre om hun får holde henne. Noe hun selvsagt får lov til.

Så der sitter jeg på en benk mens ei nesten gjennomsiktig dame med knekk i knærne står og holder vesla helt andektig, og barnevognmafiaen på benken bortenfor sender megetsigende piggtrådblikk i vår retning. Tårene begynner forsiktig å trille nedover kinnene hennes mens hun prater med jenta. Og så forteller at hun også har ei datter, ei som er 16 nå. Og blir helt stille.

En blir ganske andektig over hvor heldig en selv er i en slik situasjon.

Urbaniserte bondetupper

Oppvokst dels i og dels utenfor en liten by på Vestlandet, ble jeg som god vestlending innprentet med at Oslo er en fæl by. Skitten, stygg og full av kriminalitet og bedrevitere. Rene styggedommen.

Likevel lot jeg meg lokke til byen. Motvillig til byen, men forelsket i mannen som bodde der, pakket jeg flyttelasset i en Peugot 205 og kjørte over fjellet. Det er nå 11 år siden, og forelskelsen er overført til byen mens mannen, han er historie.

Oslo er en snaut nok en småby i verdensmålestokk, men likevel det nærmeste vi kommer en storby her til lands. Samtidig er ikke Oslo én by, men snarere mange småbyer ristet sammen innenfor én og samme radius på kartet. Å ta t-banen fra øst til vest er en sosialantropologisk studie som bekrefter de fordommene en har om de på "den andre siden". Og avkrefter noen.

Torggata er en av favorittgatene mine. Her finner du et tosifret antall kebabsjapper - minst halvparten av dem utropt til byens beste og ditto stengt minst én gang av helsebyråkratene - og gata er en hinderløype av stillaser, fruktkasser, stoffruller og hull i asfalten. Her finner du byens beste konsertscene, opptil flere vinylplatesjapper, mat fra de fleste verdenshjørner, byens mest rotete og billigste sportsbutikk, frisører som klipper for en tredjedel av prisen noen hundre meter lengre vest, butikker med rosa gitarer og banjo i vinduet og byens beste dim sum. Du får til og med en anstendig kopp kaffe her. Og sikkert er uanstendig og, hvis du tør.

Mens andre benytter påsken til å løpe fra hytte til hytte på fjellet, på jakt etter en vinter på rømmen, nyter jeg bypåsken og går i småsko fra kaffebar til kaffebar på tvers av byen.

De sier at ingen blir så grundig urbanisert som bondetupper som flytter til byen. Mulig det. Godt mulig.

Den skal tidlig krøkes

Baby som ikke vil drikke av flaske, drikker overraskende greit av Pappas shotglass. Man lærer.

Tøff pysekatt

Pysekatten vi adopterte i fjor sommer, han som aldri hadde vært ute og løp under sofaen og gjemte seg når det gikk i døra, står nå ute i bakgården og holder en fremmed schaefer i sjakk. Han har stilt seg mellom bikkja og eieren, og den stakkars hunden står klemt inn mot veggen og våger ikke røre seg.

Men han er redd kjøleskapet.

4-hjulsgeriljaen

Jeg er så heldig at jeg har en jobb jeg elsker. En jobb hvor jeg får brukt mine beste sider, en jobb som krever mye både tid og innsats, men som samtidig gir meg noe tilbake utover lønna. Og selv den er anstendig.

Nå er jeg imidlertid hjemme i permisjon med vesla på tre måneder. Å være mamma er både hyggelig og koselig og alt det der. Virkelig. Men jeg befinner meg likevel midt i en aldri så liten identitetskrise. Ikke bare forventes det at jeg skal innta ammetåka med liv og lyst, men jeg skal helst gjøre det som del av en 4-hjulet gerilja kalt barselgruppa. I tillegg skal en helst bruke filofaxen like flittig som da en var i jobb, og pakke den full av avtalte trilleturer, cafébesøk, babybio, babysang, babygym, babysvømming, babymassasje, babyyoga, babypilates etc. Er det bare jeg som blir klam i nakken og kjenner at ryggmargen krøller seg bittelitt?

For all del - selvsagt trenger både vesla og jeg kontakt med andre når vi går her hjemme. Men må alt være så skrekkelig organisert? Det er hyggelig å ha noen å trille sammen med, for trille gjør en jo, i massevis, men hvem i alle dager kom på at det er en god idé å trille 6 stykker sammen? Midt i Oslo sentrum. Sannsynligheten er dessverre også stor for at minst et par av disse 6 er av sorten som mener det er en selvfølge av vi skal kunne trille ved siden av hverandre på fortauet på Grønland, uansett hvor trangt det er.

Hjelp...

Det er en kjensgjerning at en iblant faktisk trenger noen å diskutere hvilke bleier, amming, såre pupper etc med. Men resten av verden blir jo ikke borte selv om en går hjemme med baby. Selv om jeg er en teflonhjerne i ammetåka, så trenger jeg fortsatt input på andre ting - krig og fred og religion og politikk og sånn.

Det er utrolig hyggelig å ha baby. Jeg er ydmyk over å ha vært med på å skape noe så perfekt, og det er fantastisk spennende å få følge utviklingen til vesla. Og etter noen måneders avvenning, er det faktisk også litt deilig å slippe alt ansvaret jobben medfører. Men jeg trives best med å trille enten alene eller sammen med naboen. To barnevogner på tur holder. Og jeg har til og med våget meg motstrebende inn på minst en organisert babyaktivitet. Men la oss ikke avtale å møtes igjen annenhver uke et år framover. Ok?

Royale bjeff II

Det var statsbesøk, og Slottsplassen var pyntet etter alle kunstens regler med flagg, gardister og usedvanlig stygge plastblomster hengende i flaggstengene. Idet rundt 25 politifolk, ditto antall gardister, en haug pressefolk og diverse andre folk i stiv bekledning står og venter på at de prominente gjestene skal komme ut fra slottet, kommer en mann og bikkja hans gående oppover bakken sammen med meg. Idet vi skrår unna for å ikke gå i veien, setter bikkja hans seg ned i umiskjennelig positur, krummer ryggen og driter - 20 meter unna limousinen.

Go Fido!

Royale bjeff

En morgen jeg gikk forbi slottet på vei til jobb, kom en gardist kjørende med noe som så ut til å være en ellers tom bil. Han parkerte ved sideinngangen i Dronningparken, gikk ut av bilen, åpnet bakdøra og står stramt og holder den oppe.

Ut av baksetet spretter det ei lita sofabikkje på drøyt 15 cm som spankulerer de siste ti metrene bort til døra mens den stakkars gardisten går stivt en meter bak og prøver å ikke a) se alt for flau ut og/eller b) bryte ut i latterkrampe sammen med meg som står det og råflirer.

Bikkja stiller seg ved døra og bjeffer iltert på gardisten, som åpner døra og går inn etter den.


Det der må ha vært bikkja til Sonja.