Osloskolen

Ingen penger til maling, ny murpuss, bøker eller toaletter som virker? Helt tomt på oppussingsbudsjettet til skolebyråden?


Det gjør ikke noe. Vi pynter opp med litt sommerfugler, så blir det ganske fint likevel.

Tigerstadens tvillingtårn

Der Skippergata møter Storgata ligger disse to bygningene. Tegnet av arkitekt Ole Andreas Sverre i 1931 er de to tårnene et typisk eksempel på funksjonalismen som preget byen på den tida. Samtidig skiller de seg fra de fleste av byens andre funkisbygg gjennom materialene.

Med sine metallplater og tilbaketrukkede kobbertårn, preget av slitasje, forurensning og årene som har gått, framstår de som langt røffere enn sine samtidige med pastellfargede murfasader. De er rett og slett litt styggpene, på den rette måten. Om det er området som kler byggene eller byggene som preger området er jeg ikke sikker på, men de passer perfekt der de ligger i den levende, bråkete, litt slitne Storgata.

Røff funkis. Me like.

Den blå byen

Sortland påberoper seg å være den blå byen, men Tigerstaden er jammen meg ganske blå en høstkveld den også.

Rusletur med votter og frostrøyk i den blå timen er ganske fint. Gjerne i en del av byen hvor en ikke går til vanlig. Se på hus med fine detaljer på dører, plassering av vinduer og mer og mindre heldig plasserte balkonger. Når mørket faller på, utviskes detaljene, og husene står fram som silhuetter mot den mørkeblå himmelen. Noen store og majestetiske, andre rare og krokete og andre bare store firkanter. Inntil en kommer rundt hjørnet, får lyset fra en annen vinkel og oppdager en nydelig stabel med balkonger.

Fine blå byen.

Mitt London

Jeg har tidligere skrevet om Roma som min by, men London er nok den byen jeg uten tvil har besøkt flest ganger. Når en har en bestevenn som bor der, så blir det fort slik.


Jeg elsker kontrastene London byr på. Det tradisjonelle og pompøse møter hele tiden det trauste, hverdagslige og industrielle. Som en gigantisk fabrikkpipe der linjene til kuplene på disse vakre bygningene i Greenwich ender.


Midt mellom nyreiste, blankpolerte kontorbygg, dukker et gammelt ærverdig tårn opp og minner om at selv City ikke bare er nystrøkne skjorter og fancy mobiler, men også Her Majesty's Pound, ikke Euro.


Som i Oslo bygges det også i London, men her er heisekranene lysegrå for å skjemme bybildet minst mulig. Jeg synes de danner en fantastisk kontrast til dette gamle tårnet på et fortau rett bak St Pauls, og de minner om at byen lever og er i konstant forandring.


Jeg elsker broene over Themsen. Å gå langs elva for å se på broer er en søndagstur i seg selv. Vel, hvis en kommer så langt og ikke bare blir sittende på første og beste pub og se byen legge seg. Denne fantastiske himmelen er fotografert fra The Millenium Bridge.


Min favoritt blant broene over Themsen er Hammersmith Bridge. Vakker og grønnkledd ligger den utenfor den turistifiserte bykjernen, og ved foten av den ligger byens eldste pub med hyggelig utservering med langbord langs elvebredden. Vegg i vegg med den ligger roklubben, så det er et yndet sted for å ikle seg mørke solbriller og bedrive roer-spotting.


Og når en sliten etter en lang dags trasking gate- og elvelangs venter på undergrunnen hjem, kan en fryde seg over de gigantiske, alltid fargerike reklameplakatene på platformen, inntil undergrunnen kommer og tar deg med hjem.

Mitt London. Jeg kommer alltid tilbake.

Fjordbyen?

På vei hjem en tidlig formiddag etter å ha levert i barnehagen og vært innom fiskehandler og grønnsaksbutikk, ser jeg plutselig byen åpne seg opp. I enden av gata er det et vakkert lys fra fjorden og to heisekraner som kneiser egenrådig mot horisonten. De er i ferd med å bygge igjen lyset, heisekranene.

Der hvor fjordlyset nå slipper inn dit hvor folk bor, skal det bygges en rekke høyhus som en arkitektonisk mur mellom fjorden og folkene som allerede bor bak høyhusene. Jeg er overbevist om at det kommer til å blir en spennende skyline og en fin kulisse for Operaen sett fra fjorden, men jeg ser også at det vakre lyset kommer til å forsvinne og en hel bydel blir på nok en måte liggende i skyggen. Dessverre.

Badehus

Langs Oslofjorden ligger det en rekke badehus. Bitte små dukkehus ligger der som en eksklusiv port til en bitteliten, privatisert del av fjorden. En må gjennom det lille huset for å komme til brygga på andre siden, og selv om badehusene ligger som perler på en snor, så er det likevel din brygge.

På Ormøya ligger det en arkitektonisk perle av et badehus. Stramt, og moderne i form og materialvalg, samtidig som det glir perfekt inn sammen med de tradisjonelle badehusene ved siden av. Det er tegnet av Dahle & Dahle arktitekter i 1999.

Oslomorgen

Foto: Tom Kolstad

Aftenposten har i dag en utrolig fin billedserie som viser Oslomorgen i oktober. Akkurat slike øyeblikk jeg ser når jeg går til jobb og barnehage og tenker at nå skulle jeg hatt kamera med meg. Og så har Aftenpostens Tom Kolstad vært ute og fanget øyeblikkene for meg.

Kontraster

På mine daglige byvandringer til og fra jobb og barnehage prøver jeg å variere hvilken rute jeg går. Det kan gå en stund mellom hver gang jeg passerer visse hus og går bestemte gater, noe som iblant medfører gledelige overraskelser. Som dette nybygget som plutselig dukket opp bak en presenning.

Hele fasaden er av glass, og den er dekorert med frostede ord, tall og bokstaver. Bygget er en effektfull kontrast til de gamle bygårdene på hver side, og lyser skinner så nydelig i glasset. Et litt monumentalt bygg i all sin enkelhet i en bakgate hvor en slettes ikke hadde ventet det.


Rett på den andre siden av gaten sitter denne karen over en dør og kikker over på nybygget. Tro hva han synes om nyvinningen? Han ser egentlig ganske fornøyd ut, eller hva?