Uventet vakkert

Det fine med å ha kamera på mobilen, er at en alltid har det med seg og dermed tar bilder av ting en ellers ikke hadde gjort. For eksempel av den digre peonbuketten en selv har på fanget idet en sitter på bussen på vei hjem for å pynte til visning.

Men det var først da jeg så på bildet senere at jeg så de vakre, gamle hendene som også hadde sneket seg med på bildet. Tilfeldig treff av den heldige sorten.

Min rennestein er fylt med...

 I gata vår står det kirsebærtrærne på rekke og rad i all sin rosa prakt et par korte uker hver vår.

Først intenst rosa, så blekere og så er gatene overstrødd med små, rosa blader som hvirvler rundt og legger seg i enhver sprekk, hjørne eller sølepytt.

I Romerriket strødde de gatene med roseblader der rikfolk skulle ferdes. Jeg prøvde å overbevise frøken Fem og et halvt om at noen hadde gjort dette for oss på vei hjem fra barnehagen i dag. Hun kikket rart på mammaen sin og syntes jeg var litt barnslig.

Likevel, en rennestein fylt med kronblader er da mange hakk bedre enn en uten?

Sesongforvirret

Litt usikker på hvem som er mest forvirret, jeg eller denne nyutsprungne ringblomsten i bakgården, men vi skriver da vitterlig 1. desember?

Septembersommer i Oslobyen

Plutselig er sommeren over, og jeg står der om morgenen og lurer på om jeg skal gå for bare legger eller ullstrømpebukse. Ender opp med noe midt imellom, helgarderer med paraply i veska og kommer meg avgårde.

Når jobbdagen er over, har sola inntatt Oslobyen. Folk surrer forvirret rundt i en blanding av shorts og skjerf, og jeg kjenner sola varme en jobbstresset kropp. Skuldrene synker et lite hakk, smilet blir litt bredere, og på torget har min faste blomster-pusher knallpris på solsikker. Dagen blir ikke dårligere av det, og jeg går avgårde med en bukett så stor at den rett og slett er tung.

Femåringen hopper av glede over solsikker idet jeg henter i barnehagen, og vi bestemmer oss for å drøye middagen litt og gå innom på stamcaféen på vei hjem.

Septembersommer i Oslobyen er ganske fint.

Fin fredag

Endelig kom den ordentlige sommeren til byen vår. Idet jeg sykler til jobb en innklemt fredag morgen, er det som om byen har hoppet over en måned og plutselig er midt i fellesferien. Det er varmt i lufta og en brøkdel så mange mennesker som vanlig på vei til jobb.

På torget står to gamle menn og selger liljekonvall og honning, og jeg sykler videre med byens mest velduftende sykkelkurv. På Kaffebrenneriet er det mot normalt ingen kø klokka halv ni, og på kontoret er det velsignet stille både på telefon og i gangen. Arbeidsro.

Mandag og fredag på en gang. Det kan en like.

Søndagsblomst

På vei hjem fra vennehelg utenbys stikker vi innom den søndagsåpne blomsterbutikken. At mor går bananas i hvite tulipaner, gjør ikke at poden synes vi har nok blomster. Hun vil også ha. Sin egen. Vi leter etter en enkel rose hun kan ha i den bitte lille vasen hun fikk i gave for litt siden, men det er lite å finne. En skuffet jente står og ser på ekspeditøren pakke inn tulipanene da jeg hører et lite gledeshyl nede fra gulvet. En smilende fireåring står med en brukket gerbera i hånda og kunne ikke vært mer fornøyd.

Ekspeditøren smiler og spør om hun skal pakke den inn sammen med tulipanene. Men nei. Den skal hun ha i håret. I museflettene sine. Og dermed hopper en fornøyd fireåring videre med blomst i håret, inn på t-banen, ut i den sure kulden og hjem hvor den havner i vasen sin.

Søndagsblomster er ekstra fine.

Hemmelig beundrer?

Eller kanskje en snill torgmann som hadde kjøpt inn alt for mye roser og solgte dem for en slikk og ingenting?

Solsikken min

Som oppvokst på landet med besteforeldre som hadde gård, byr det på visse utfordringer å ha valgt å bosette seg midt i storbyen. Ikke minst når det kommer til å oppdra barn og formidle noen av de tingene som for meg alltid har vært en selvfølge. Kua gir melk, grisen blir til bacon og som en sår, høster en.

I vår hadde jeg med meg fireåringen på torget for å kjøpe blomster, og hun oppdaget til sin store begeistring frøposene.

- Mamma, se!! De selger blomsterpulver her!

- Blomsterpulver???

Mora fnyser og merker det rykke alvorlig i sitt rurale opphav. Det er på tide å la ungen få litt jord under nelgene, denne gangen i pedagogisk hensikt. Barnet får velge seg et par frøposer, og vi går hjem i bakgården, finner et egnet bed og planter frø. Alt sammen ledsaget av noen doser virkelighetsorientering om hvordan blomster blir til og at griser blir til bacon, men at de ikke kan fly. Det er bare noe morfar sier.


Vi vanner og vi venter. Vanner og venter. Og vanner enda litt. Fireåringer er generelt bedre på vanning enn på venting. Etter en stund spirer det imidlertid grønne blader opp av jorda, som vannes og prates om mens de vokser og vannes.

Etter måneders venting kommer endelig blomstene, Store, fine, gule solsikker høyt over hodene våre. Fireåringen vibrerer av forventning når vi plukker de første blomstene, og er skrekkelig stolt når hun kan fortelle til dem som bryr seg (og gjerne til de andre og...) at disse har hun plantet selv og at de har vokst seg kjempestore fra bittesmå frø. Som hun har plantet.

Når blomstene begynner å visne, og jeg viser fram frøene som sitter i selve blomstene, blir jeg imidlertid møtt med en viss skepsis. Hun er ikke helt sikker på om jeg har tryllet, om jeg lurer henne eller om det faktisk er sant at det lille frøet er blitt til både en kjempestor blomst og mange nye frø.

Ja ja, om ikke annet så har vi hvertfall løftet forvirringen til et høyere nivå.

Vår!

Etter å ha sukket og stønnet seg gjennom uante mengder snø og slaps, å ha kjent på lengselen hjem til vestlandet når meldingene om de første krokusene og snøklokkene kommer mens alt fremdeles er grått, slapsesølete og trist i Tigerstaden, da slår hjertet et aldri så lite dobbelthopp når en etter noen dager med øsregn, plutselig finner et løfte om vår rett under stuevinduet.

Snøklokker!

Det er vår!! Helt på ordentlig.

Enkle gleder

En som kjente meg godt sa en gang, idet jeg kom ut av blomsterbutikken med favnen full og et stor smil, at det spilte egentlig ikke noen rolle om blomstene var til meg selv eller andre, jeg var fornøyd bare jeg fikk kjøpe blomster. Vel, han hadde ikke direkte galt i det. Jeg elsker å kjøpe blomster, og jeg elsker å gi dem bort. Gjerne til meg selv.

Forrige uke ble en bunt rosa, fylte tulipaner med meg hjem på vei gjennom Oslo S. De har stått i vinduet hele uka og vrengt seg utover til de tunge, åpne blomsterhodene til slutt bøyer seg helt ned i vinduskarmen. Ikke fordi de er hengehoder, men de prøver å strekke seg ut av vasen og ut av vinduet for å markere at det er vår i lufta. Til kvelden og kulden kommer. Da kryper de ørlite tilbake igjen og krøller seg fornøyd sammen i stuevinduet. Vakre blomstene,

Hverdagslykke og -bekymring

Hverdagslykke er å stå på kjøkkenet og skrelle poteter og høre treåringen le så hun hikster der hun leker med katten på stua.

Hverdagsbekymring er å etter en stund registrere at det faktisk er stille på stua, og snike seg forsiktig inn for å se hva som skjer. Der er Noen i gang med å dekorere mammas vase med post its og tape.



- Hva gjør du?
- Jeg lager sol til blomstene, for de trenger sol

- Kan du gi meg saks, mamma?

Hverdagsbekymring og hverdagslykke.

Trøst

En skikkelig drittdag kan heldigvis lysne glimtvis

• En reklameplakat som gir en tilbake illusjonen om at det ikke er en selv det er noe galt med
• Den gamle frelseschlageren For en venn du har i Jesus forkledd som nydelige saksofontoner ut fra vinduet til en av byens vennligsinnede kirker
• En god venn som skjønner at det er en drittdag
• En bukett grenroser som blir med hjem fra torget

Men det beste lyspunktet er verdens fineste treåring som kommer løpende imot i barnehagen og roper Mamma!! mens hun kaster seg om halsen. Takk for at du er du, lille venn, og for at du er min

Ikke nye, altså

En av de tingene jeg liker så godt med å bo og jobbe midt i byen, er den daglige turen over byens forskjellige torg. På vei til jobb i dag plukket jeg med meg høstens første Gravensteinepler, og på vei hjem stoppet jeg hos min faste blomsterhandler. Han selger rosene for en slikk og ingenting når de er på det aller fineste, når de riktig vrenger seg for å vise fram hvor fine de er. Eller "ikke nye altså", som han sier.

Vips, så har man 30 langstilkede, hvite roser med seg hjem en ganske vanlig tirsdag.


Blomsterhandleren syntes for øvrig det var greit at valgkampen endelig er over. Så slipper han å konkurrere med pampene rett borti gata om de billigste rosene.

Utholdende hortensia

19. juni

Jeg har tidligere blogget om de nydelige avskårne rosa hortensiaene jeg kjøpte til veslas bursdag i midten av juni. Ni nydelige hortensiaer pyntet på bordet, og mens de fleste visnet etter forventet levetid, så var det spesielt én som klorte seg fast og ikke ville gå.

20. juli

Etter en måned hadde den mistet mesteparten av fargen og blitt en blek gammelrosa med svakt grønnskjær. Kronbladene var like fine og friske som da jeg kjøpte den, bare en annen farge.

15. august

Blpmsten gikk så over fra blekrosa til knall grønn. Etter to måneder i en vase hjemme hos meg, begynte den så smått å bli brunsvidd ytterst på noen av kronbladene, sannsynligvis som følge av for lite vann og sterk sol mens jeg var på ferie.

Dette kaller jeg blomst med personlighet!

Roser og elefanter

- Mamma, blomstene dine lukter godt. De lukter rosa!
- Elefanten må også få lukte!

Jeg lurer på hvem av dem som luktet best?

Vakkert falmet

To av de rosa hortensiaene jeg kjøpte til veslas bursdag for over to uker siden står ennå. Stadig blekere og lite igjen av den opprinnelige fargen, men minst like vakre.

Arv og miljø

Noen ganger er det vanskelig å vite om en skal skylde sine laster på arv eller miljø. Når det kommer til min hang til å gå bananas i blomsterbutikken, skylder jeg på begge deler. Les: Min kjære mor. Hun jobbet i blomsterbutikk i min barndom, noe som har medført langtidsskader hos undertegnede av typen at det plutselig dukker opp underlige navn jeg ikke ante at jeg kunne på blomster jeg såvidt husker å ha sett, og at jeg er godt over middels enkel å glede med blomster. Å få blomster, å kjøpe dem til meg selv eller andre, jeg blir glad av det uansett.

Veslas treårsdag i helga var i så måte en ypperlig anledning til å gå amok i blomsterbutikken. De hadde verdens nydeligste rosa hortensiaer inne, og jeg gikk ut med favnen full. Blomster = mor og mormor fornøyd. Rosa = vesla fornøyd. Vinn vinn!

Campo de Fiori

Blant alle Romas piazzaer, er Campo de Fiori sannsynligvis min favoritt. Som navnet tilsier, selges det blomster der, men også


mengder av tomater - alt fra store grønne steketomater til små datterino-tomater så knallrøde, søte og fristende at det er umulig å ikke kjøpe med seg en kurv og sette seg på fontenen og spise mens en ser på folkelivet og resten av vareutvalget


Bittesmå artisjokker som roper etter god olivenolje, salt og prosecco...


Disse små runde lilla sakene tror jeg er en slag aubergine. Eller kanskje ikke? Vakre var de uansett


Men mest av alt fortapte jeg meg i synet av disse bugnende squash-blomstene...


Så fantastiske farger og så friske at bladene krøllet seg, ikke fordi de var slappe, men fordi de var så nyplukket at de formelig struttet!

Litt blekksprut til middag kanskje?

Etter å ha sukket, smilt, smakt og knipset meg gjennom markedet på Campo de Fiori tre dager på rad, var konklusjonen klar over en flaske vin like ved: Neste gang i Roma skal vi ha en leilighet med kjøkken!

Kjøkken og takterrasse slik at jeg kan gå på markedet og handle det som frister mest den dagen, og så hjem og lage noe godt og enkelt ut fra det. Og en takterrasse å spise på mens en for en stakket stund later som en bor i denne fantastiske byen. Neste gang.

Fin fredag

På vei til jobb gikk jeg som vanlig over torget, og siden det er fredag, stod han der. Den søte gamle mannen med blå lagerfrakk, roser i kinnene og verdens snilleste øyne. Også i dag hadde han nydelige, tette buketter med liljekonvall for en billig penge, og jeg ruslet fornøyd inn på Kaffebrennereiet for mitt daglige morgenskudd med en bukett i hånda.

Liljekonvall, god kaffe og feriepenger inn på konto er en så god start på dagen at selv ikke pinlige besvimelser på legekontoret i forbindelse med fjerning av sting klarte å gjøre dagen dårlig. Som plaster på såret kjøpte jeg meg noen fine øredobber på vei tilbake til jobb og sniffet litt ekstra på liljekonvallene.

Alt i alt en fin fredag som det nå er 12 minutter igjen av. Den rekker neppe å bli så dårlig da heller.

Blomsterlykke

Jeg elsker blomster. En bukett solsikker på kontorpulten gjør lange, travle jobbdager gladere, og en stor bukett peoner på skjenken gjør at det blir helg selv med en hybelkanin eller to i kroken.

Blomster gjør meg enda gladere på en god dag, og de gjør en dårlig dag mindre dårlig. Å kjøpe liljekonvall hos den gamle mannen på torget og gå fornøyd videre i regnet mens en stadig stikker nesa nedi for å kjenne den fantastiske lukten, det er faktisk litt lykke.

Ingenting slår imidlertid to stilkløse løvetannhoder sammenpresset i en varm barnehånd som har knuget dem hele veien hjem fra barnehagen for å gi til mamma ♥