Solsikken min

Som oppvokst på landet med besteforeldre som hadde gård, byr det på visse utfordringer å ha valgt å bosette seg midt i storbyen. Ikke minst når det kommer til å oppdra barn og formidle noen av de tingene som for meg alltid har vært en selvfølge. Kua gir melk, grisen blir til bacon og som en sår, høster en.

I vår hadde jeg med meg fireåringen på torget for å kjøpe blomster, og hun oppdaget til sin store begeistring frøposene.

- Mamma, se!! De selger blomsterpulver her!

- Blomsterpulver???

Mora fnyser og merker det rykke alvorlig i sitt rurale opphav. Det er på tide å la ungen få litt jord under nelgene, denne gangen i pedagogisk hensikt. Barnet får velge seg et par frøposer, og vi går hjem i bakgården, finner et egnet bed og planter frø. Alt sammen ledsaget av noen doser virkelighetsorientering om hvordan blomster blir til og at griser blir til bacon, men at de ikke kan fly. Det er bare noe morfar sier.


Vi vanner og vi venter. Vanner og venter. Og vanner enda litt. Fireåringer er generelt bedre på vanning enn på venting. Etter en stund spirer det imidlertid grønne blader opp av jorda, som vannes og prates om mens de vokser og vannes.

Etter måneders venting kommer endelig blomstene, Store, fine, gule solsikker høyt over hodene våre. Fireåringen vibrerer av forventning når vi plukker de første blomstene, og er skrekkelig stolt når hun kan fortelle til dem som bryr seg (og gjerne til de andre og...) at disse har hun plantet selv og at de har vokst seg kjempestore fra bittesmå frø. Som hun har plantet.

Når blomstene begynner å visne, og jeg viser fram frøene som sitter i selve blomstene, blir jeg imidlertid møtt med en viss skepsis. Hun er ikke helt sikker på om jeg har tryllet, om jeg lurer henne eller om det faktisk er sant at det lille frøet er blitt til både en kjempestor blomst og mange nye frø.

Ja ja, om ikke annet så har vi hvertfall løftet forvirringen til et høyere nivå.