Sommerregndans

Etter en lang, klam og lummer dag mørkner himmelen på vei hjem fra barnehagen. Slusene åpner seg.  Regnet plasker ned, og vi løper mot nærmeste busskur for ly, men er likevel søkkvåte før vi kommer dit.

Når en først er søkvåt, og det egentlig ikke er så kaldt, og en faktisk står rett ved bommen som bare åpner seg for bussen, da kan en jo like godt danse litt i regnet. Midt i gata.

Regnet slår så hardt mot asfalten at dråpene spretter opp igjen og danner tusenvis av små fontener midt i gata. Seksåringen løper gledeshylende rundt. Danser litt, synger av full hals, hopper inn til frisøren for å spørre om ikke noen der vil danse med henne, noe som avslås høflig, så hun danser videre alene.

Lite sommer så langt i Oslobyen, men sommerregn er da sommer det også.

Min rennestein er fylt med...

 I gata vår står det kirsebærtrærne på rekke og rad i all sin rosa prakt et par korte uker hver vår.

Først intenst rosa, så blekere og så er gatene overstrødd med små, rosa blader som hvirvler rundt og legger seg i enhver sprekk, hjørne eller sølepytt.

I Romerriket strødde de gatene med roseblader der rikfolk skulle ferdes. Jeg prøvde å overbevise frøken Fem og et halvt om at noen hadde gjort dette for oss på vei hjem fra barnehagen i dag. Hun kikket rart på mammaen sin og syntes jeg var litt barnslig.

Likevel, en rennestein fylt med kronblader er da mange hakk bedre enn en uten?

Magisk vinterlys

Januar er ikke min favorittmåned. Den har imidlertid heldigvis annet enn holkete fortau og regninger å by på også, nemlig det fantastiske lave, klare vinterlyset. Det treffer deg når du venter det minst. Idet du runder et hjørne, blir du blendet. Eller plutselig ser du at noen har tryllet med den trise nedgangen til T-banen. Den som vanligvis bare er grå og trist, er blitt en trakt av fantastisk lys inn i mørket under bakken.


Folk går mot lyset. Undrende og etter hvert mysende.


Den lave vintersola gir oss misunnelsesverdig lange bein under boblejakkene, og det gjør egentlig ikke så mye at vi ikke ser noe som helst når vi kommer ut med sola i øynene og derfor går på folk. De tar det med et smil der de går med sola i ryggen og ser oss komme plirende ut fra stasjonen.

Vintersola formilder januar.

Sesongforvirret

Litt usikker på hvem som er mest forvirret, jeg eller denne nyutsprungne ringblomsten i bakgården, men vi skriver da vitterlig 1. desember?

Septembersommer i Oslobyen

Plutselig er sommeren over, og jeg står der om morgenen og lurer på om jeg skal gå for bare legger eller ullstrømpebukse. Ender opp med noe midt imellom, helgarderer med paraply i veska og kommer meg avgårde.

Når jobbdagen er over, har sola inntatt Oslobyen. Folk surrer forvirret rundt i en blanding av shorts og skjerf, og jeg kjenner sola varme en jobbstresset kropp. Skuldrene synker et lite hakk, smilet blir litt bredere, og på torget har min faste blomster-pusher knallpris på solsikker. Dagen blir ikke dårligere av det, og jeg går avgårde med en bukett så stor at den rett og slett er tung.

Femåringen hopper av glede over solsikker idet jeg henter i barnehagen, og vi bestemmer oss for å drøye middagen litt og gå innom på stamcaféen på vei hjem.

Septembersommer i Oslobyen er ganske fint.

Sommerfest

Når en er på ferie langt fra Oslobyen, så er det om å gjøre og benytte seg av den lokale tilgangen på råvarer. I tillegg til sjøkreps til priser som får en utflyttet vestlending til å lengte hjem, fyller vi handleposene med ferske reker og krabbe. Og chablis og god eplemost. På vei ut i bilen oppsummerer vi at vi nok har kjøpt alt for mye, så vi ringer like godt og inviterer noen venner i tillegg til familien.


Til en ordentlig sommerfest må en ha blomsterkrans, så blomster plukkes og krans lages. Underveis hjelper vi en sau som har satt hodet fast i gjerdet.


På kjøkkenet piskes aioli, og i ovnen står et brett med marengs. Ifølge femåringen blir det nemlig ikke skikkelig fest uten søtt, og hva er vel søtere enn små, lette pikekyss?


Kald chablis i glassene, sol i nakken, reker pilles, kreps renses, aioliskålene sendes rundt og latteren sitter løst. Magen blir som vanlig mett før øynene, og til slutt sitter vi der og mauler krepsehaler som bare dyppes i aioli før de stappes i munnen. Skikkelig dekadent ferieluksus.

Sommerfest

Høst? Nå?

Greit nok at selve ferien er over, at skolene starter og sånt noe, men det skal da ikke ligge gule blader på bakken allerede? I midten av august?

Forsonende var det imidlertid at det var formet som et hjerte, og en glad femåring hinkehoppet inn i barnehagen med bladet i ene musefletten.

Årets rosa glede: Il Mimo 2010

Her i huset er det vanligvis femåringen som står for de rosa gledene, men i siste halvdel av mai begynner mor selv også å drømme rosa drømmer. Årets Il Mimo-ladning ankommer polet på denne tiden, og den er vanligvis borte før den faktisk når hyllene. Klok av skade hadde jeg mailet med hovedkontoret, fått vite når den kom og bestilt er passende antall flasker.

Det er alltid like spennende å åpne første flaske i kassen jeg har kjøpt usmakt. Er den like god i år? Og joda, den har fremdeles denne fine balansen mellom fylde, røde bær og stramhet, den er frisk og tørr og skriker etter sommermat som salater, kylling, lett grillmat eller rett og slett en vinkjøler og et par solbriller på undertegnedes nese.

Det blir rosa sommer her i år. Så langt kjøkkenlageret rekker, that is. For polet er tomt.

Sommergjester

Sommer er ikke bare sol, bading, myggstikk og hvinende barn i vannsprederen - evt regn, torden, sølekaker og gummistøvler - men også sommergjester. Mennesker en ser alt for sjelden og som sommeren bringer med seg. Noen er hjemom noen uker fra fjerne himmelstrøk, og vi rekker en fellesmiddag før de haster videre, mens andre er mer kortreiste og inntar sofaen for noen dager.

Disse tre jentene hadde ikke sett hverandre på et halvt år og fant det absolutt nødvendig å spise pizzaen sin inni en liten hule slik at vi voksne ikke kunne se. Slik små, hemmelighetsfulle sommergjester gjør.

Tre dager igjen å jobbe, så skal vi selv være sommergjester. Det blir fint.

Sommerregn

Sommeren er min favorittårstid. Sol, sommer, varme, tynne skjørt rundt bare legger, nakne tær, lettvint mat, lekende barn med plaster på, bading i litt for kaldt vann, høytlesing fra sommerlette bøker og fri. Og sommerregn.


Dette plaskende, varme regnet som bryter den trykkende varmen, som vasker byen og får alt til å lukte friskt, rent og godt. Regn som vasker bort støvet og får det til å lukte av blomstene istedet. Lukten av sommer. Store dråper som samler seg på blomster og blader, og ligger der og skinner som små perler, til sola lokker dem til seg og alt igjen er varmt og tørt. Jeg liker sommerregn.

Årets første

Årets første norske bringebær er uanstendig dyre, søte, perfekt modne, passe faste og silkemyke på samme tid, og de lukter himmelsk.

Årets første norske bringebær er straks på vei ned i en mage svært nær meg.

Midtsommer på 69°N

Årets lyseste helg tilbringes på nordlige breddegrader, og her er ikke temperaturen helt like sommerlig som hjemme verken til lands eller vanns. Men hva gjør vel det, når en har verdens vakreste strender å leke på, bøtte og spade. Små føtter vasser til støvlene er oversvømt og går så like godt barføtt.

Frydefulle hvin over iskaldt vann mellom de små tærne går over i mer fortvilede rop når den nye lekevannkanna plutselig er på vei til havs. Da er det godt med en over snittet badeglad mamma som kler av seg og legger uti etter. Den kjekke mannen står hoderystende på land og mumler noe om at vannet neppe holder tosifret antall grader, mens vesla synes at mammaen er råkul. Råkul og tøff. Og det er jo tross alt det viktigste.

Sommerføtter

Små barneføtter kaster av seg skoene og prøver seg forsiktig på den solvarme asfalten. Fort over på det myke gresset, opp mellom blomstene i skråningen, full fart ned trappene og opp i lekehytta.

Små barneføtter lokkes inn for kvelden og settes i bløt i den store blå stampen slik at jord, sand og fargekritt løser seg opp i bobler. Et par litt større føtter med like mye jord og sand, men uten fargekritt får også plass oppi, og slik sitter vi og plasker, pludrer og teller hvem som har flest myggstikk mens vi venter på Barne-TV.

Fine, små sommerføtter.

En forsmak av Oslosommer

Oslosommeren var her og hilste på noen dager, men det var visst for å erte oss og få oss til å lengte enda mer. Greit nok. Heldigvis fikk vi gjort det beste utav de dagene som var. Italiensk is ble spist, sommerkjoler luftet og sandaler sesonginnvidd.

Det ble til og med rom for en sen maisommerkveld på Hovedøya. Ta en rundtur med båten og nyte sjølufta og vind i håret før en hopper i land på denne vakre øya to minutters båttur fra sentrum. Finne en usjenert knaus, åpne vinen og spise litt god mat. Bare sitte der og prate, kysse litt, dra inn sjølufta, lukke øynene og høre på bølgeskvulp med en varm arm rundt skuldrene. Se på sola som går ned, løpe etter siste båten og nyte sola, sjøen, skyene og det gode selskapet på veien hjem.

Jeg gleder meg til resten av sommeren.

Vårøya

Endelig vår! Gater, torg, uteserveringer og båtene ut til øyene i Oslofjorden kryr av folk. Vi slår oss sammen med de sistnevnte. To nesten-fireåringer, to bøtter og ditto spader, og lykken er gjort. Forventningsfulle og ivrige løper de av båten og bortover stien som fører til stranda.


Det er varmt nok til å kunne kle av parkdressen og leke i vannkanten kun iført mormor-strikket ulltøy og gummistøvler. Litt kjeks til seg selv, litt til gjessene og litt til seg selv igjen. Termoser med kakao og kaffe, kalde pølser og svidde pølser er essensiell sikringskost på tur.


Ivrige barnehender, bøtter og spade resulterer i en hel liten landsby av små sandslott. Alle pent utsmykket med skjell, pinner og tang fra fjæra.


Hadde det vært lov å plukke, hadde nok sandslottene blitt dekorert med en blåveis eller to også, men selv om det holder hardt, så respekterer selv vesla at plantelivet er fredet her ute. En fredet og velsignet vakker flekk, en halvtime unna hjemmefra - midt i byen. Oslo er slettes ikke verst.

Vår!

Etter å ha sukket og stønnet seg gjennom uante mengder snø og slaps, å ha kjent på lengselen hjem til vestlandet når meldingene om de første krokusene og snøklokkene kommer mens alt fremdeles er grått, slapsesølete og trist i Tigerstaden, da slår hjertet et aldri så lite dobbelthopp når en etter noen dager med øsregn, plutselig finner et løfte om vår rett under stuevinduet.

Snøklokker!

Det er vår!! Helt på ordentlig.

Min kurv er lastet med...

En laster kurven sin med et par termoser med kakao og espresso, en flaske rød saft, nybakte boller, en liten utvalgsrapport, Min kamp 2 og sitteunderlag. Så tar en kurven og treåringen med seg ut i bakgården, finner fram trehjulsykkelen til sistnevnte og setter seg selv på en snøfri benk.

Mens treåringen veksler mellom å grave snøborg og å fryde seg over muligheten til å sykle på bar asfalt, sitter jeg der med rapporten min og prøver å overbevise meg selv om at det er vår og fint å sitte ute til tross for at det er noen få plussgrader og vind. Vel, med to lag ull funker det for så vidt. Naboen kommer ut, vesla får en lekekamerat og jeg noen å dele kaffen med mens vi sitter der på benken og oppdaterer hverandre på hva som har skjedd siden snøen falt i fjor.

Slik sitter en til noen tisser på seg. Da går en inn og resten av søndagen vies til å daffe rundt i ullundertøyet, bygge litt lego, lage langsom middag og kikke på katten som har krøllet seg sammen ved radiatorrørene.

Joda, definitivt søndag og definitivt litt vår.

Rimfrost

Foto: Kjekk Mann ™

Rim. Frost. Vakre, kalde, små tagger og krystaller som vokser seg større og penere for hver dag på kalde, klare vinterdager. Eller som proffene sier det:

Er temperaturen i lufta nær bakken under 0 °C og den relative fuktigheten i lufta 100 %, vil noe av fuktigheten slå seg ned på bakken. Det dannes rim. Vanndampmolekylene slår seg lettest ned på spisse gjenstander, gresstrå, kvister etc. Når først en liten iskrystall har dannet seg på en kvist, vil denne krystallen tiltrekke seg flere vanndampmolekyler og krystallen vokser.

Eller rett og slett snø uten at det har snødd.

Her har vi foreløpig bare regn som danner dråper, pytter, søledammer, kalde føtter og våte nakker, men snart kommer rimfrosten hit også. Det blir litt fint.

Høstlig kontrast

En skal ikke mer enn en kilometer fra Oslo S før en er skikkelig på landet. Ikke at det er så mange bønder der, men mengder med båter - seilbåter, snekker, tankskip, lastebåter, kajakker, daycruisere, fartsbøllebåter og en og annen robåt.

I tillegg er det noen alldeles fantastiske heisekraner der. Enorme og majestetiske mot den klare høsthimmelen, og omkranset av trær med varme høstfarger som gløder i høstsola og skaper en fantastisk kontrast til den kjølige, harde, men likevel elegante metallkolossen.

Varmt mot kaldt. Stramt mot myk. Organisk mot industrielt. Vakkert.

Brente sommerminner

Ute er det grått og trist og sommeren er bortimot så langt unna som den kommer. Da er det fint å tenne stearinlysene, skjenke vin i glasset og gå gjennom sommerbildene.

Der dukket denne skjønnheten opp, og sammen med den minnene om en fantastisk fin sommerferie uti havgapet, med stillhet, kajakk, gode bøker og kaldt, klart vann med slike skapninger som dette i.

Klare, dype farger og lange, brennende tråder som svir lenge etterpå om en ikke klarer å styre unna i tide


og samtidig så skjør, nesten gjennomsiktig og utrolig vakker. Aller vakrest på en trådlengdes avstand.

Sukk, neste sommer er ganske langt unna...