Kommende arvestykke

- Mamma?
- Ja?
- Kan jeg få denne når du dør?
- Klart du kan

Rosa slikkepott som fulgte med matbladet Olive da vi var i Wales i fjor. Høyt skattet av både liten og stor.

4. desember: Staub

Staub har noen fantastisk fine emaljerte støpejernsgryter som roper etter kjøtt som koker i time etter time, grytebrød, finnbiff og andre deilige gryteting. Det er ikke det at jeg ikke klarer meg med mine ikea-gryter, som jeg også kan sette inn i ovnen, men det hadde nå vært fint med en slik støpejernsgryte også.

Fine, solide og praktiske. Og dyre.

2. desember: Microplane

Jeg har tidligere lovprist mitt Microplane rivjern som noe som gjør det å rive skallet av tre kilo sitroner til en lek. Mye vil ha mer, og jeg ønsker meg det groveste av disse rivjernene - det såkalte extra coarse grater.

De to jeg allerede har er i daglig bruk til å rive hvitløk, sitrusskall, hvitløk og annet. Et av dem er vanligvis også med på ferie og hytteturer, sammen med pepeprkvern, kniver og god olje. Men jeg trenger altså et til. Et som skal brukes til å rive råkost, mykere oster og slikt noe.

Hørte du det, snille nissen?

Kakao og flerbruk

Jeg prøver å unngå å fylle opp kjøkkenet med redskaper som brukes til kun én ting. Hos meg finnes dermed verken hvitløkspresse, pizzaovn eller eggkoker. En ting kunne jeg imidlertid ikke si nei takk til når tilbudet kom - en Bodum melkeskummer. Ettersom jeg ikke har fancy kaffemaskin, men holder meg til mine Bialetti-kanner, så trengte jeg noe å fluffe melka i. Kald melk i glasskolben, inn i mikroen noen minutter, dra opp og ned i stempelet noen ganger, og jeg har melk til eget kaffebehov.


Opp mot tanken om flerbruk av kjøkkenutstyr, var jeg derfor godt fornøyd med meg selv da jeg oppdaget et nytt (og egentlig ganske innlysende) bruksområde for melkeskummeren: Kakao.

Varm melk i mikroen, ta oppi kakao, sukker og vaniljesukker, fluff-fluff, og kakaoen er ferdig. Det funker like bra med litt hakket kokesjokolade, gjerne tilsatt litt kanel eller chilli. Ikke at det er kvantefysikk å lage kakao i gryta på vanlig vis, men når en kun skal ha en kopp eller to, eller en bitteliten termos med i barnehagesekken, så synes jeg dette er mye mer lettvint.

Ja til kakao og ja til flerbruk.

Sitronsyltetøy

På tur til Toscana i påsken for to år siden, smakte jeg et fantastisk sitronsyltetøy hos de vi leide hus hos. Som det skamløse matvraket jeg er, tigget jeg med meg et glass hjem. Det varte imidlertid ikke lenge, og nå har snille Tage gitt meg oppskriften. Og som vanlig har jeg gjort en liten egen vri. Jeg er notorisk dårlig på å følge oppskrifter.


Jeg begynte med tre kilo økologiske sitroner. Tage bruker ikke skall i sin oppskrift, men jeg synes det er noe av det beste på hele sitronen, så jeg raspet av det gule skallet først. Brått lukter kjøkkenet som en liten sitronhimmel. Lukten av revet sitrusskall er noe av det beste jeg vet.


Mengden tatt i betraktning var jeg da enda mer enn vanlig glad i mitt Microplane rivjern. En kjøkken-favoritt innkjøpt på kjærestetur i Roma, og det river parmesan og sitrusskall med en presisjon og fart jeg tidligere bare kunne drømme om.


Sitronene ble skåret i to og plassert på rist i min største gryte med snittflaten opp og litt vann i bunn. Ifølge instruksjonene skulle de koke til fruktkjøttet ble mykt, noe det ble i løpet av 10-15 minutter.

Skrap deretter ut fruktkjøttet med skje, skrev Tage. Jeg gjorde det enklere og skviste det ut. Litt jobb å plukke ut kjernene etterpå. Dem var det nemlig mange av.


Deretter kokte jeg det i cirka ti minutter sammen med sukker og finrevet sitronskall. Utgangspunktet er 700 gram sukker per kg fruktkjøtt, men her må en prøve seg fram jf smak og hvordan sitronene er. Rett over på nykokte glass og volia! Det var veldig flytende da jeg helte det over, så jeg er litt spent på om det stivner mer. Mulig at sitronskallet gjør det mer flytende, men det finner jeg jo ut av etter hvert. Jeg gleder meg til å smake!

Oppdatering: Syltetøyet ble stivere og smaker nydelig. Deilig syrlig og med masse god smak av både fruktkjøtt og skall. Gøy!

Kaffekvern

Før jul var jeg på jakt etter kaffekvern til ønskelisten, med det viste seg å være vanskelig å finne en relativt rimelig en som faktisk maler kaffen skikkelig. Mange av de billige elektriske kvernene er mer som blendere enn kverner å regne, og hakker kaffen i stedet for å male den. Men den som leter, den finner. Jeg landet på en kvern fra Krups, som det er mulig å få helt ned i 400 kroner i nettbutikkene. Kvern havnet på lista, noen bestemte seg for at jeg hadde vært snill nok i året som gikk og kvern havnet under juletreet.


Det er en helt egen glede å kverne akkurat nok kaffe til Bialettien om morgenen. Kjøkkenet fylles av den fantastiske duften av nykvernet kaffe, og etter et par minutter på gassblusset, kommer den snikende lukta av mørkbrent, dampende varm kaffe. Her snakker vi både mental og fysisk kick start.

Ettersom jeg er en enkel sjel, blir jeg så glad når jeg kommer hjem om kvelden og ser kaffekverna mi, at jeg må ha en kanne til. Og ettersom Noen sliter nok med å sove fra før, så finnes det nå i kjøleskapet en egen pose med koffeinfrie espressobønner til kveldsbruk.

Kaffekvern - mye glede for noen hundrelapper. Eller som de sier det på Kaffebønna i Tromsø: Kaffekvern er tøft!

Ønskeliste: Kaffekvern

Det nærmer seg bursdag og dertil tid for fromme ønsker. Øverst på ønskelista mi står en god elektrisk kaffekvern. Den skal primært brukes i tospann med Bialetti-kanna mi, evt espressomaskin når jeg en gang i verden får anskaffet det, men også iblant til vanlig presskanne. Ergo må den kverne kaffen til den rette meliskonsistensen, ikke bare kutte den med kniver i bunnen slik mange av de billige kvernene gjør.

Kitchen Aid sin kvern ligger foreløpig godt an. Den får god omtale og er (selvsagt) lekker å se på, men jeg synes den er dyr. Finnes det gode kverner som maler kaffen skikkelig til en lavere pris?