På den store verdensveven snublet jeg over dette fantastiske kjøleskapet. Full size kjøleskap og 50/50 frys og vinskap. Det hadde vært drømmen å ha på kjøkkenet og så en større fryser et dertil egnet sted.
Ryktet sier imidlertid at drømmeskapet er så dyrt at Expert har sluttet å føre det. De fikk visst ikke omsetning på det. Men lekkert er det, og helt sikkert gruelig praktisk også. Lykkelige kokker med perfekt temperert chablis i glasset er nemlig svært praktiske å omgås.
tirsdag 22. desember 2009
lørdag 19. desember 2009
Pictures Reframed
Leif Ove Andsnes og et flygel omkranset av store lerret med kraftige grafiske motiver. Han spiller Mussorgskys 125 år gamle stykke Pictures at an Exhibition, og de musikalske bildene er innrammet på en helt ny måte av den sørafrikanske kunstneren Robin Rhodes' bilder og videoinstallasjoner. Lekne, virkningsfulle, dramatisk motiver og bevegelser i perfekt harmoni med musikken. Pictures Reframed.
Musikk og bilder forsterker hverandre svært effektfullt, og stykket bygger seg opp til det kulminerer med de fantastiske bildene av et flygel som druknes i en gammel tørrdokk. Bildene er så dramatiske og vakre, og musikken så uttrykksfull, at vi blir sittende og snappe etter pusten. Så er det slutt.
...det kan ikke slutte nå? Ikke når det er på det mest intense og kraftfulle? Joda, vi er på klassisk konsert, må vite. Leif Ove Andsnes klappes inn igjen et passende antall ganger, og så er vi ferdige. Pokkern og, neste gang vil jeg ha ekstranummer...
Både deler av konserten og en fantastisk dokumentar om året fram mot premieren på stykket er å finne på nrk.no. Anbefales.
Musikk og bilder forsterker hverandre svært effektfullt, og stykket bygger seg opp til det kulminerer med de fantastiske bildene av et flygel som druknes i en gammel tørrdokk. Bildene er så dramatiske og vakre, og musikken så uttrykksfull, at vi blir sittende og snappe etter pusten. Så er det slutt.
...det kan ikke slutte nå? Ikke når det er på det mest intense og kraftfulle? Joda, vi er på klassisk konsert, må vite. Leif Ove Andsnes klappes inn igjen et passende antall ganger, og så er vi ferdige. Pokkern og, neste gang vil jeg ha ekstranummer...
Både deler av konserten og en fantastisk dokumentar om året fram mot premieren på stykket er å finne på nrk.no. Anbefales.
tirsdag 15. desember 2009
Kuleelgen
Et hvert hjem bør ha en kuleelg når det nærmer seg jul. En tar en helt ordinær gyngeelg og lar han inntre sin nye sesongbaserte stilling som juletrekuleholder. Også kalt kuleelg.
Dagens kalenderaktivitet med treåringen var nemlig å male juletrekuler. En finner fram glasskuler, maling, rikelig med glitterlim på tube og lar det stå til. Litt på kulene, litt på bordet, litt på mamma og litt i håret. Ettersom glassmaling ikke er helt lett å vaske ut, velger vi å kalle det highlights. Litt mer på kulene, og vips, så er de ferdige. Da henges de på kuleelgen til tørk, og der får de henge til juletreet finner det for godt å dukke opp.
Dagens kalenderaktivitet med treåringen var nemlig å male juletrekuler. En finner fram glasskuler, maling, rikelig med glitterlim på tube og lar det stå til. Litt på kulene, litt på bordet, litt på mamma og litt i håret. Ettersom glassmaling ikke er helt lett å vaske ut, velger vi å kalle det highlights. Litt mer på kulene, og vips, så er de ferdige. Da henges de på kuleelgen til tørk, og der får de henge til juletreet finner det for godt å dukke opp.
mandag 14. desember 2009
Eksperimentell julebakst
En helt ny kakevariant er i ferd med å skapes på tanketank-kjøkkenet as we speak. Oppglødd etter kokosmakronsuksessen tidligere i dag (se bilde - de ble perfekt seige), tenkte jeg at suksessen burde kunne gjentas i en nøttevariant.
Som tenkt, så gjort, og undertegnede gjøv løs med stor iver, mandler, valnøtter, eggehviter og sukker. Det undertegnede ikke helt hadde reflektert nevneverdig over, er at kokosmasse selvsagt suger væske på en helt annen måte enn det malte nøtter gjør...
Da tilsetter en mer nøtter. Likevel ble det en svært utflytende masse som ble satt inn i ovnen for noen minutter siden. Hmmmm... kanskje det kan bli noe sånt som nøttemakronpletter? Kanskje dyppet i sjokolade?
Inntil videre sitter undertegnede på kjøkkenet med laptoppen i fanget, god chablis i glasset og Leif Ove Andsnes på Spotify, og er spent på hva som kommer ut av ovnen om litt...
Edit: Note to self - å se på klokka når kaketingene ble satt inn i ovnen hadde nok vært litt lurt...
Edit 2: Makronplettetingene ser ganske lovende ut inne i ovnen min. På en ganske flat måte...
Edit 3: Flate er ordet. De ble deilig seige i midten, men litt i overkant harde i kantene. Jeg gir dem en dag eller to i boksen før deres videre skjebne avgjøres.
lørdag 12. desember 2009
Inspirasjon på bestilling
Hva gjør en når en har en uoverkommelig bunke julekort foran seg, ambisjoner om å faktisk skrive noe hyggelig og personlig på samtlige og har null inspirasjon, men barnefri? Jo, da tar en bunken med seg på den utrolig hyggelige caféen rett borti gata, bestiller deres gode soppsuppe og begynner å skrive.
Mmmm... god suppe. Persilledryss og rosépepper gjør ikke bare at den ser julete ut, men den smaker nydelig også. Rundt meg skravles det, et par sitter med en avisbunke de deler mellom seg, en toåring sitter på fanget og blir lest høyt for og ved siden av meg spiller de kort. Her er en hjemme og ute på en gang.
Et tosifret antall julekort, en varm sjokolade og litt gulrotkake senere tusler jeg mett og fornøyd de få meterne hjem igjen. Joda, noen ganger kommer inspirasjon på bestilling. En må bare vite hvor en skal gå.
Mmmm... god suppe. Persilledryss og rosépepper gjør ikke bare at den ser julete ut, men den smaker nydelig også. Rundt meg skravles det, et par sitter med en avisbunke de deler mellom seg, en toåring sitter på fanget og blir lest høyt for og ved siden av meg spiller de kort. Her er en hjemme og ute på en gang.
Et tosifret antall julekort, en varm sjokolade og litt gulrotkake senere tusler jeg mett og fornøyd de få meterne hjem igjen. Joda, noen ganger kommer inspirasjon på bestilling. En må bare vite hvor en skal gå.
onsdag 9. desember 2009
Jeg er forelsket...
...i en stol... Vi snakker alvorlig forelskelse ved første blikk og ekte kjærlighet ved første berøring og prøvesitt.
Lekre former og rene linjer. Nesten skultpurell i seg selv og samtidig utrolig godt å sitte i med den store løse puten i ryggen. Stolen finnes i bøk og ask med flere typer overflatebehandlinger, og putene kan fås i enhver variant av Norrgavels møbelstoffer. Jeg ser for meg min stol med lyst treverk og et nydelig lilla ullstoff de hadde i butikken.
Nydelig håndverk, rene materialer og fine detaljer. Norrgavel er en svanemerket bedrift som er opptatt av både hvor materialene kommer fra, at møblene skal vare i mange år og at de ikke skal påføre miljøet unødige belastninger under produksjonen. Jeg liker tankegangen, og er villig til å betale litt ekstra for møbler laget på denne måten.
Jeg falt ikke bare for stolen, men for konseptet og møblene som helhet. De var lekre, rene og varme på en måte som ikke fikk meg til å tenke interiørblad, men noe en kan ha i et hjem med mitt og ditt, tøyelefanter og smuler i sofaen og avisbunker ved siden av.
Det er lenge siden jeg har vært i en møbelbutikk som har truffet meg så helt og full som denne, noe jeg også fortalte til den hyggelige innehaveren da jeg var der og siklet i dag.
- Jeg vet hva du mener, sa hun. Se på meg, jeg endte opp med en hel butikk jeg!
Jeg klarer neppe å overtale nissen til å legge denne under treet i år, men kanskje hvis jeg er veldig veldig snill neste år?
Lekre former og rene linjer. Nesten skultpurell i seg selv og samtidig utrolig godt å sitte i med den store løse puten i ryggen. Stolen finnes i bøk og ask med flere typer overflatebehandlinger, og putene kan fås i enhver variant av Norrgavels møbelstoffer. Jeg ser for meg min stol med lyst treverk og et nydelig lilla ullstoff de hadde i butikken.
Nydelig håndverk, rene materialer og fine detaljer. Norrgavel er en svanemerket bedrift som er opptatt av både hvor materialene kommer fra, at møblene skal vare i mange år og at de ikke skal påføre miljøet unødige belastninger under produksjonen. Jeg liker tankegangen, og er villig til å betale litt ekstra for møbler laget på denne måten.
Jeg falt ikke bare for stolen, men for konseptet og møblene som helhet. De var lekre, rene og varme på en måte som ikke fikk meg til å tenke interiørblad, men noe en kan ha i et hjem med mitt og ditt, tøyelefanter og smuler i sofaen og avisbunker ved siden av.
Det er lenge siden jeg har vært i en møbelbutikk som har truffet meg så helt og full som denne, noe jeg også fortalte til den hyggelige innehaveren da jeg var der og siklet i dag.
- Jeg vet hva du mener, sa hun. Se på meg, jeg endte opp med en hel butikk jeg!
Jeg klarer neppe å overtale nissen til å legge denne under treet i år, men kanskje hvis jeg er veldig veldig snill neste år?
tirsdag 8. desember 2009
Mannen i huset
Mannen i huset er av den sorten som liker seg ute på jakt og i sofaen. Ikke helt ulik mange andre menn altså. Men noen hakk mer hårete.
Når han jages ned fra favorittplassen på undertegnedes fang, krøller han seg i sitt hjørne i sofaen, oppå teppet min mor har strikket. Det er god mentalhygiene å ha en slik pelsklump liggende ved siden av seg i sofaen.
Ikke veldig lett å stresse alt for mye når en ser på hvordan han ligger der og krøller seg, strekker seg og maler så høyt at en må skru opp TV'en for å få med seg intrigene hos McDreamy og co.
Når han jages ned fra favorittplassen på undertegnedes fang, krøller han seg i sitt hjørne i sofaen, oppå teppet min mor har strikket. Det er god mentalhygiene å ha en slik pelsklump liggende ved siden av seg i sofaen.
Ikke veldig lett å stresse alt for mye når en ser på hvordan han ligger der og krøller seg, strekker seg og maler så høyt at en må skru opp TV'en for å få med seg intrigene hos McDreamy og co.
søndag 6. desember 2009
deLillos i Operaen: Hjernen er alene
deLillos i Operaen. 20 år siden albumet Hjernen er alene ble gitt ut. For første gang spiller de hele albumet fra A til Å. 23 låter, flere av dem aldri spilt live tidligere. På scenen står det i tillegg til deLillos et fint sammensurium av strykere og blåserekke fra Operaen, gamle bandmedlemmer og musikere, alle i en laidback setting hvor folk rusler til og fra med og uten vinglass, og setter seg ned i den stolen som er ledig.
Et av landets med tilbakelente band på landets mest fornæmme scene. Likevel klarer Lars Lillo og resten av bandet å beholde den svært uformelle, litt sjenerte, fomlete og sjarmerende kontakten med publikum. Låter og musikere kommer og går på scenen. I hodet kommer og går minner fra den gangen albumet var nytt. Hendelser, personer, øyeblikk og stemninger. De kom med tonene av låter jeg ikke har hørt på 18-19 års tid.
23 låter. I pausen går ikke publikum ut, men blir stående i trampeklapp til sceneteppet går opp igjen. Og på taket av Operaen lyser bikkja til Lars Lillo sin onkel, fra familiens gamle fotoalbum og et 20 år gammelt platecover.
Fin søndag.
lørdag 5. desember 2009
Barnekunst på veggen
Med en ivrig liten kunstner i huset, produseres det en del tegninger og malerier i løpet av en uke. Jeg har ingen ambisjoner om å ta vare på alle, men noen puttes inn i en mappe i skapet og noen henges på veggen.
Å henge dem rett på veggen med tape eller stift er ikke spesielt lekkert, og glass og ramme er heller ikke beste formen for en stadig skiftende utstilling. Løsningen kom til meg på en ikea-tur for en stund siden - buksehengere! En tynn spiker i veggen, kunstverket i hengeren og hengeren på veggen. Med tre slike over hverandre, har vi en stadig skiftende utstilling på kjøkkenveggen. Det vil si at det lenge har vært bare én, så da jeg i dag hengte opp de to siste, måtte vi ha en liten vernissage med smoothie i fine glass mens vi beundret verkene.
Å henge dem rett på veggen med tape eller stift er ikke spesielt lekkert, og glass og ramme er heller ikke beste formen for en stadig skiftende utstilling. Løsningen kom til meg på en ikea-tur for en stund siden - buksehengere! En tynn spiker i veggen, kunstverket i hengeren og hengeren på veggen. Med tre slike over hverandre, har vi en stadig skiftende utstilling på kjøkkenveggen. Det vil si at det lenge har vært bare én, så da jeg i dag hengte opp de to siste, måtte vi ha en liten vernissage med smoothie i fine glass mens vi beundret verkene.
fredag 4. desember 2009
Den blå byen
Sortland påberoper seg å være den blå byen, men Tigerstaden er jammen meg ganske blå en høstkveld den også.
Rusletur med votter og frostrøyk i den blå timen er ganske fint. Gjerne i en del av byen hvor en ikke går til vanlig. Se på hus med fine detaljer på dører, plassering av vinduer og mer og mindre heldig plasserte balkonger. Når mørket faller på, utviskes detaljene, og husene står fram som silhuetter mot den mørkeblå himmelen. Noen store og majestetiske, andre rare og krokete og andre bare store firkanter. Inntil en kommer rundt hjørnet, får lyset fra en annen vinkel og oppdager en nydelig stabel med balkonger.
Fine blå byen.
Rusletur med votter og frostrøyk i den blå timen er ganske fint. Gjerne i en del av byen hvor en ikke går til vanlig. Se på hus med fine detaljer på dører, plassering av vinduer og mer og mindre heldig plasserte balkonger. Når mørket faller på, utviskes detaljene, og husene står fram som silhuetter mot den mørkeblå himmelen. Noen store og majestetiske, andre rare og krokete og andre bare store firkanter. Inntil en kommer rundt hjørnet, får lyset fra en annen vinkel og oppdager en nydelig stabel med balkonger.
Fine blå byen.
tirsdag 1. desember 2009
Lakenskrekk
Lakenskrekk: En av legestanden ikke anerkjent lidelse som gir forskjellige utslag avhengig av tid på døgnet. Om morgenen kan det synes som at hele skrekken er overvunnet og endog ubegrunnet. Når leggetid nærmer seg og folk flest tusler lydig etter, kommer imidlertid lakenskrekken og sniker seg på de utsatte, ofte bakfra.
Symptomer er høy grad av skal bare, rumpa sitter stadig bedre i sofaen, vinen/brusen/teen en drikker smaker med ett bedre og en vil ha bare litt mer, plutselig ryr det inn med spennende musikk som bare må sjekkes ut på Spotify og alle mulige slags mer og mindre gode impulser som har ligget og vaket litt langt nede i hjernebarken, popper opp til overflaten. Prosjekter iverksettes, mailer og bloggposter skrives så tastene jamrer, bokhyller reorganiseres, regninger betales, oppvask vaskes og rene klær tas endog ned fra tørkestativet og legges sammen.
Oppgaver som for den uberørte virker tilsynelatende enkle, så som tannpuss, skru av pc, slukke lys, plystre inn katten og legge på rent sengetøy, er for den lakenforskrekkede svært vanskelige å gjennomføre. Det kreves ofte en gradvis tilnærming og flere forsøk før den som er i lakenskrekkens tørre, kalde grep klarer å gjennomføre dette.
Etter mange lakenforskrekkede netter på rad, vil den lidende etter hvert bære preg av lettere forvirring, sakte bevegelser og en uforklarelig lyst på gelegodter og kaffe.
I kveld skal jeg forsøke en helt ny og svært omstridt taktikk: Å legge meg før lakenskrekken har begynt sin vakt. Ønsk meg lykke til.
Symptomer er høy grad av skal bare, rumpa sitter stadig bedre i sofaen, vinen/brusen/teen en drikker smaker med ett bedre og en vil ha bare litt mer, plutselig ryr det inn med spennende musikk som bare må sjekkes ut på Spotify og alle mulige slags mer og mindre gode impulser som har ligget og vaket litt langt nede i hjernebarken, popper opp til overflaten. Prosjekter iverksettes, mailer og bloggposter skrives så tastene jamrer, bokhyller reorganiseres, regninger betales, oppvask vaskes og rene klær tas endog ned fra tørkestativet og legges sammen.
Oppgaver som for den uberørte virker tilsynelatende enkle, så som tannpuss, skru av pc, slukke lys, plystre inn katten og legge på rent sengetøy, er for den lakenforskrekkede svært vanskelige å gjennomføre. Det kreves ofte en gradvis tilnærming og flere forsøk før den som er i lakenskrekkens tørre, kalde grep klarer å gjennomføre dette.
Etter mange lakenforskrekkede netter på rad, vil den lidende etter hvert bære preg av lettere forvirring, sakte bevegelser og en uforklarelig lyst på gelegodter og kaffe.
I kveld skal jeg forsøke en helt ny og svært omstridt taktikk: Å legge meg før lakenskrekken har begynt sin vakt. Ønsk meg lykke til.
mandag 30. november 2009
Utfordring 3 x 3
Huset på Planen har sendt meg en interiørutfordring, eller rettere sagt tre.
Tre interiøravsløringer:
1. Jeg er trassig, også når det kommer til interiør. Jeg mister lysten på ting alle har og som det skrives om over alt, selv om jeg liker tingen. Litt sånn snobbetrassig.
2. Jeg er en interiørpornograf uten stil. Interiørmagasiner og bøker slukes rått. Blogger likedan. Jeg liker imidlertid så mye forskjellig og er for impulsiv til at jeg gjennomfører noe som helst. Personlig stil? Noe sånt.
3. Jeg lurer på hvor det er plass til mennene der disse hvite bloggdamene bor. Har de et eget gutterom med mørke vegger, gadgets med lav WAF, potegullposer og Iron Maiden på veggen? Eller er det plass til store menn med arbeidshender og konsert t-skjorter blant luftige puter, blonder, potpurri og spraybokser med gull- og hvitmaling?
Tre interiørkjøp du angrer på du ikke gjorde:
1. Her blir svaret mitt identisk med Huset på Planen sitt: Seks Y-stoler og et spisebord designet av Børge Mogensen til salgs på Finn for en stund siden til svimlende lav sum. Disse var et skikkelig røverkjøp, men jeg hadde rett og slett ikke råd. Jeg ga imidlertid tipset videre, til en som altså angrer på at heller ikke hun slo til på dette.
2. Et bilde av Jan Terje Rafdal. Det lå først i skuffen og stod så innrammet og til salgs lenge hos min favoritt rammemaker i hjembyen. Over ti år etterpå savner jeg fremdeles bildet jeg aldri tok meg råd til å kjøpe.
3. Et stooort, helt enkelt, nydelig kurvet serveringsfat jeg fant i London for mange år siden. Det var rett og slett for stort og tungt, men jeg angret som en hund da jeg kom hjem igjen. Dermed måtte bestevennen min der borte ut på jakt, men fatet var utsolgt.
Tre interiørjaktobjekter:
1. Hans Wegners Y-stoler.
2. Gamle, vide champagneglass som de Ingrid og Humphrey og drikker av. Jeg vet at høye, slanke glass er ment å holde på de dyre boblene, men jeg synes det blir for mye bobler, og da står valget mellom vide glass eller champagne-visp. Sistnevnte blir litt i overkant, selv for meg, så da drømmer jeg om glassene til Ingrid og Humphrey.
3. Plassbygde bokhyller som fyller en hel vegg fra øverst til nederst og går rundt eventuelle dører og vinduer. Jeg har midlertidig-varianten nå, og de plassbygde hyllene kommer nok ikke før jeg flytter på meg igjen. Med da!
Utfordringen går videre til:
Marthe i thinktank
Emmas utsikt
Som mine dager er
Bilder lånt fra verdensveven i dag.
søndag 29. november 2009
Håkon Gullvåg: Portretter
En samling portretter Håkon Gullvåg har laget av (hovedsakelig) norske kjentfolk gjennom de siste 30 årene er nå utstilt på Norsk folkemuseum. Gullvåg har blitt beskyldt for både å ødelegge og å fornye portrettsjangeren. Han har fått hard medfart av både kunstkritikere og folk flest, men er like fullt blitt en sentral skikkelse innen norsk samtidskunst.
Mitt forhold til kunst er i høyeste grad uskolert, og jeg ser kunst med hjertet. Jeg liker kunst i skjæringspunktet mellom figurativt og abstrakt, og nettopp her treffer Gullvåg meg. I hvilken grad den portretterte faktisk ligner på sitt eget portrett er høyst varierende, men disse forvrengningene er i mine øyne med på å gjøre bildene interessante. Han maler nesten alltid flere bilder av en person, og underveis går han ofte løs på de halvferdige ansiktene og kroppene med terpentin og klut. Han speiler og visker samtidig ut.
Han framstiller landets fremste pianist med hender som ligner syltelabber, og nettopp det får meg til å reflektere over hvor verdifulle fingrene er for en slik mann. At dronningen, pent sittende i full galla, rak i ryggen og med et nesten barnlig skjørt utrykk, har fått kjolen sin vandalisert og tagget, får meg til å se henne på en ny måte.
Aller størst inntrykk gjorde imidlertid veggen med småbilder tett i tett. Bilder som delvis er skisser til større arbeider, og delvis reproduksjoner Gullvåg selv har laget av kjente klassikere. Til vanlig henger bildene tett i tett på veggen i hans atelier, men nå kan de altså beskues på folkemuseet. Jeg ble sittende lenge foran disse.
Jeg liker for øvrig at utstillingen vises på nettopp folkemeuseet og ikke på f.eks. museet for samtidskunst. På spørsmål om hvorfor folkemuseet velger å sette opp denne utstillingen, svarer direktør Olav Aaraas:
Mitt forhold til kunst er i høyeste grad uskolert, og jeg ser kunst med hjertet. Jeg liker kunst i skjæringspunktet mellom figurativt og abstrakt, og nettopp her treffer Gullvåg meg. I hvilken grad den portretterte faktisk ligner på sitt eget portrett er høyst varierende, men disse forvrengningene er i mine øyne med på å gjøre bildene interessante. Han maler nesten alltid flere bilder av en person, og underveis går han ofte løs på de halvferdige ansiktene og kroppene med terpentin og klut. Han speiler og visker samtidig ut.
Han framstiller landets fremste pianist med hender som ligner syltelabber, og nettopp det får meg til å reflektere over hvor verdifulle fingrene er for en slik mann. At dronningen, pent sittende i full galla, rak i ryggen og med et nesten barnlig skjørt utrykk, har fått kjolen sin vandalisert og tagget, får meg til å se henne på en ny måte.
Aller størst inntrykk gjorde imidlertid veggen med småbilder tett i tett. Bilder som delvis er skisser til større arbeider, og delvis reproduksjoner Gullvåg selv har laget av kjente klassikere. Til vanlig henger bildene tett i tett på veggen i hans atelier, men nå kan de altså beskues på folkemuseet. Jeg ble sittende lenge foran disse.
Jeg liker for øvrig at utstillingen vises på nettopp folkemeuseet og ikke på f.eks. museet for samtidskunst. På spørsmål om hvorfor folkemuseet velger å sette opp denne utstillingen, svarer direktør Olav Aaraas:
Håkon Gullvågs store utstilling viser sentrale personer i Norge i vår tid. Med denne samtidsdokumentasjonen viser museet at vi ikke bare er en bunadskledd gjeng som sitter på stabburstrappen og blåser i lur, sier Aaraas.At et museum i økonomisk krise velger å bryte ned grensene mellom fortid og nåtid kan selvsagt sees på som et rent økonomisk motivert publikumsfrieri. Vel, jeg er publikum, og jeg liker det.
tirsdag 24. november 2009
Trist som faen
I dag skinner sola for første gang på lenge i Oslo. Utenfor står imidlertid en flyttebil som skal ta med seg verdens beste naboer og gode venner til andre kanten av landet. Det er skikkelig dritt. En av de andre forsmådde naboene understreket det hele med å overrekke det vakkert broderte bildet over som avskjedgave. Vi kjente alle at det uttrykte det vi følte.
Dum dag.
Dum dag.
fredag 20. november 2009
Rimfrost
Rim. Frost. Vakre, kalde, små tagger og krystaller som vokser seg større og penere for hver dag på kalde, klare vinterdager. Eller som proffene sier det:
Her har vi foreløpig bare regn som danner dråper, pytter, søledammer, kalde føtter og våte nakker, men snart kommer rimfrosten hit også. Det blir litt fint.
Er temperaturen i lufta nær bakken under 0 °C og den relative fuktigheten i lufta 100 %, vil noe av fuktigheten slå seg ned på bakken. Det dannes rim. Vanndampmolekylene slår seg lettest ned på spisse gjenstander, gresstrå, kvister etc. Når først en liten iskrystall har dannet seg på en kvist, vil denne krystallen tiltrekke seg flere vanndampmolekyler og krystallen vokser.Eller rett og slett snø uten at det har snødd.
Her har vi foreløpig bare regn som danner dråper, pytter, søledammer, kalde føtter og våte nakker, men snart kommer rimfrosten hit også. Det blir litt fint.
onsdag 18. november 2009
Whiskysmaking
En samler fem venner, 13 forskjellige flasker whisky fra ett og samme destilleri og dekker bordet med et passende antall glass. Og spyttebakker. Noen har tross alt gode intensjoner.
Kveldens utvalgte destilleri er Arran, et av Skottlands yngste destilleri. De startet opp i 1995 og har dermed ingen gamle, vellagrede single malts å friste med. De ligger imidlertid i en gate smaksmessig som treffer undertegnede svært godt, og det morsomme med en slik smaking, er at en faktisk får sjansen til å smake forskjellen mellom flasker som er laget i en og samme prosess, og hvor eneste forskjell er hvilken tønne de er lagret på.
Det høres kanskje ut som flisespikkeri og nyansesynsing på et hypotetisk nivå, men det er ikke det. Smaken er ganske distinkt forskjellig mellom de forskjellige flaskene vi smaker.
En har selvsagt et for kvelden passende underlag med nummererte plass til glassene og plass til å notere. Ord som "svette, svovel, honning, marsipan og sitrus" står etter hvert å lese rundt omkring, sammen med mye annet rart.
I løpet av kvelden smakte vi oss gjennom følgende:
Som den som sitter nærmest flaskene, får jeg fornøyelsen av å åpne de uåpnede flaskene og helle den første drammen i glasset. Den fantastiske klukkelyden fra en whiskyflaske som gir fra seg sin første dram fyller meg alltid med andakt. En fantastisk lyd. Noen flasker var det rett og slett litt vanskelig å gi fra seg videre etter hvert.
13 forskjellige whiskyer fra Arran er smakt. Favorittene og bunnlaget er kåret. Resten av kvelden er det ønskerepriser, mer smaking, krysstesting og stadig mer latter og mindre whiskyfaglig prat.
Mine favoritter ble disse to:
(foto: Håvard)
Kveldens utvalgte destilleri er Arran, et av Skottlands yngste destilleri. De startet opp i 1995 og har dermed ingen gamle, vellagrede single malts å friste med. De ligger imidlertid i en gate smaksmessig som treffer undertegnede svært godt, og det morsomme med en slik smaking, er at en faktisk får sjansen til å smake forskjellen mellom flasker som er laget i en og samme prosess, og hvor eneste forskjell er hvilken tønne de er lagret på.
Det høres kanskje ut som flisespikkeri og nyansesynsing på et hypotetisk nivå, men det er ikke det. Smaken er ganske distinkt forskjellig mellom de forskjellige flaskene vi smaker.
En har selvsagt et for kvelden passende underlag med nummererte plass til glassene og plass til å notere. Ord som "svette, svovel, honning, marsipan og sitrus" står etter hvert å lese rundt omkring, sammen med mye annet rart.
I løpet av kvelden smakte vi oss gjennom følgende:
- 10yo 46%
- Madeira finish 50% 8 years + 10 months madeira finish
- #24 58.1% 19.01.98-06.02.07 (dato når den er lagt på fat og når den er tappet på flaske)
- #2131 56.9% 18.12.96-10.10.06
- #672 57.9% 11.06.98-11.08.08
- #673 55.7% 11.06.98-06.10.09
- #687 57.0% 11.06.98-07.07.09
- #691 57.0% 11.06.98-07.07.09
- #692 57.0% 11.06.98-07.07.09
- #103 59.8% 01.11.04-12.11.08
- Cadenheads 56% 11yo
- Blackadder raw cask 53.0% 24.01.96-august 2007
- 100% proof 57.0%
Som den som sitter nærmest flaskene, får jeg fornøyelsen av å åpne de uåpnede flaskene og helle den første drammen i glasset. Den fantastiske klukkelyden fra en whiskyflaske som gir fra seg sin første dram fyller meg alltid med andakt. En fantastisk lyd. Noen flasker var det rett og slett litt vanskelig å gi fra seg videre etter hvert.
13 forskjellige whiskyer fra Arran er smakt. Favorittene og bunnlaget er kåret. Resten av kvelden er det ønskerepriser, mer smaking, krysstesting og stadig mer latter og mindre whiskyfaglig prat.
Mine favoritter ble disse to:
- #672 57.9% 11.06.98-11.08.08
- #673 55.7% 11.06.98-06.10.09
(foto: Håvard)
mandag 16. november 2009
Favorittblogg
Post Secret har vært en av mine bloggfavoritter gjennom mange år nå. Bloggen er et interaktivt kunstprosjekt hvor leserne sender inn sine mer og mindre kunstferdige hemmeligheter, og bloggeieren publiserer et utvalg av disse hver søndag. Hemmelighetene ligger kun ute én uke, men iblant kommer det oppfølginger og svar på noen av dem. Alt fra søte, små hemmeligheter av den typen over, til tunge, vanskelige ting som får tårene fram.
Vel verdt en titt innom hvis du ikke har vært der tidligere.
Vel verdt en titt innom hvis du ikke har vært der tidligere.
Ill: Post Secret
Shoppingterapi
Hva gjør en når det egentlig er en dårlig dag med novemberregn, dårlige nyheter, forsinket trikk og en føler seg tjukk og feit på toppen av det hele? Jo, da går en inn på nærmeste H&M, strener forbi alle klærne uten å verdige dem så mye som et blikk (se siste punkt på dårlig dag-begrunnelsen) og rett bort til Jimmy Choo skohylla.
Et kjapt overblikk. Sirkle inn de aktuelle kandidatene. Sjekke kvaliteten (joda, det er skinn). Prøve. Sittende. Forsiktig reise seg for å se om det er mulig å gå på dem uten å ta totalt overbalanse. Konkludere med at det nok går helt greit. Eller hvertfall relativt greit. Til nøds kan en bruke Kjekk Mann ™ som støtte.
Ta den pene blå esken med til kassen. Betale. Bli ørlite gretten for at en bare får vanlig H&M-plastpose, ikke den lekre blå Jimmy Choo-posen. Så konkludere med at det egentlig er mye kulere å ikke flashe kjøpet, men bare late som det er en helt dagligdags greie å kjøpe Jimmy Choos.
De lekre svarte styltene til venstre i bildet er nå mine, og Dårlig Dag er utvilsomt blitt bedre. Jeg er en enkel sjel. En enkel sjel i lekre sko.
Et kjapt overblikk. Sirkle inn de aktuelle kandidatene. Sjekke kvaliteten (joda, det er skinn). Prøve. Sittende. Forsiktig reise seg for å se om det er mulig å gå på dem uten å ta totalt overbalanse. Konkludere med at det nok går helt greit. Eller hvertfall relativt greit. Til nøds kan en bruke Kjekk Mann ™ som støtte.
Ta den pene blå esken med til kassen. Betale. Bli ørlite gretten for at en bare får vanlig H&M-plastpose, ikke den lekre blå Jimmy Choo-posen. Så konkludere med at det egentlig er mye kulere å ikke flashe kjøpet, men bare late som det er en helt dagligdags greie å kjøpe Jimmy Choos.
De lekre svarte styltene til venstre i bildet er nå mine, og Dårlig Dag er utvilsomt blitt bedre. Jeg er en enkel sjel. En enkel sjel i lekre sko.
Pressebilde fra H&M
torsdag 12. november 2009
onsdag 11. november 2009
Jeg forbanner tidens elv
Jeg leser Per Pettersons Jeg forbanner tidens elv for tida, og dagens gåtur gikk i de trakter bokas hovedperson bor og beveger seg. Det er alltid morsomt å gå i disse områdene og se for seg kjente områder bli nye kulisser til boka en leser. Jeg går inn gater jeg snaut nok har lagt merke til tidligere, leter etter omveiene og byggene som er beskrevet og forventer nesten å møte karakterene på et gatehjørne.
Boktittelen er et Mao-sitat, og jeg kunne ikke annet enn å smile for meg selv da jeg i en rolig gate kom over denne relativt grundig parkerte bilen. Gammel, sliten, avskiltet og punktert på alle fire hjul.
En aldri så lite tapt kamp?
mandag 9. november 2009
Moomin The collection
Tove Janssons fantastiske tegninger av Mumitrollet og de andre figurene fra Mumidalen finnes nå på interiørprodukter fra svenske Opto design, i Norge importert av Brunt Hus. Jeg kom over produktene hos Norway Designs og falt umiddelbart for bruken av disse lekre, rene og samtidig detaljerike tegningene i ny setting.
Hva med f.eks et skjærebrett (under) eller fine serveringsbrett med Mumi på? Jeg ser for meg at de små runde serveringsbrettene (over) også hadde vært litt morsomme brukt som dekktallerkner. Kolleksjonen har ellers brikker til å ha under glass og brett i forskjellige størrelser. Det står ikke noe om pris på sidene, men jeg mener å huske at de ikke var så veldig dyre. Disse går inn på ønskelisten til jul.
Shy sky?
Noe å tenke på for The Cloud Appreciation Society og andre skytittere. Kanskje skyene slettes ikke liker å bli beglodd. Kanskje de også iblant har en skikkelig bad hair day, kvise på nesa og føler seg brei over baken, og så står vi der nede på jorda og sier begeistret "Se, der er en sky som ser ut som en dame med bustehår og en diger kvise på nesa!".
Det er godt vi har Wulffmorgenthaler til å gjøre oss oppmerksomme på de små, viktige tingene her i livet.
søndag 8. november 2009
Farsdag
Jeg er ikke vant til å markere farsdag så voldsomt. Som liten var det hjemmelaget kort og frokost på sengen, hvis pappa var hjemme. Som sjømann var det langt fra alltid. I voksen alder begrenser dagen seg til en telefonsamtale.
Lin i Fullt hus sitt innlegg i anledning farsdagen fikk meg imidlertid til å savne min egen pappa og tårene til å trille i rikelig monn. Jeg tror jeg tar en ekstra telefon i kveld.
lørdag 7. november 2009
Hverdagslykke er...?
Bloggstatistikk er en morsom ting. Jeg smiler når jeg ser at hvis en googler 'hverdagslykke er', så havner en her inne hos meg :)
Hva er hverdagslykke for deg?
Hva er hverdagslykke for deg?
Mitt London
Jeg har tidligere skrevet om Roma som min by, men London er nok den byen jeg uten tvil har besøkt flest ganger. Når en har en bestevenn som bor der, så blir det fort slik.
Jeg elsker kontrastene London byr på. Det tradisjonelle og pompøse møter hele tiden det trauste, hverdagslige og industrielle. Som en gigantisk fabrikkpipe der linjene til kuplene på disse vakre bygningene i Greenwich ender.
Midt mellom nyreiste, blankpolerte kontorbygg, dukker et gammelt ærverdig tårn opp og minner om at selv City ikke bare er nystrøkne skjorter og fancy mobiler, men også Her Majesty's Pound, ikke Euro.
Som i Oslo bygges det også i London, men her er heisekranene lysegrå for å skjemme bybildet minst mulig. Jeg synes de danner en fantastisk kontrast til dette gamle tårnet på et fortau rett bak St Pauls, og de minner om at byen lever og er i konstant forandring.
Jeg elsker broene over Themsen. Å gå langs elva for å se på broer er en søndagstur i seg selv. Vel, hvis en kommer så langt og ikke bare blir sittende på første og beste pub og se byen legge seg. Denne fantastiske himmelen er fotografert fra The Millenium Bridge.
Min favoritt blant broene over Themsen er Hammersmith Bridge. Vakker og grønnkledd ligger den utenfor den turistifiserte bykjernen, og ved foten av den ligger byens eldste pub med hyggelig utservering med langbord langs elvebredden. Vegg i vegg med den ligger roklubben, så det er et yndet sted for å ikle seg mørke solbriller og bedrive roer-spotting.
Og når en sliten etter en lang dags trasking gate- og elvelangs venter på undergrunnen hjem, kan en fryde seg over de gigantiske, alltid fargerike reklameplakatene på platformen, inntil undergrunnen kommer og tar deg med hjem.
Mitt London. Jeg kommer alltid tilbake.
Jeg elsker kontrastene London byr på. Det tradisjonelle og pompøse møter hele tiden det trauste, hverdagslige og industrielle. Som en gigantisk fabrikkpipe der linjene til kuplene på disse vakre bygningene i Greenwich ender.
Midt mellom nyreiste, blankpolerte kontorbygg, dukker et gammelt ærverdig tårn opp og minner om at selv City ikke bare er nystrøkne skjorter og fancy mobiler, men også Her Majesty's Pound, ikke Euro.
Som i Oslo bygges det også i London, men her er heisekranene lysegrå for å skjemme bybildet minst mulig. Jeg synes de danner en fantastisk kontrast til dette gamle tårnet på et fortau rett bak St Pauls, og de minner om at byen lever og er i konstant forandring.
Jeg elsker broene over Themsen. Å gå langs elva for å se på broer er en søndagstur i seg selv. Vel, hvis en kommer så langt og ikke bare blir sittende på første og beste pub og se byen legge seg. Denne fantastiske himmelen er fotografert fra The Millenium Bridge.
Min favoritt blant broene over Themsen er Hammersmith Bridge. Vakker og grønnkledd ligger den utenfor den turistifiserte bykjernen, og ved foten av den ligger byens eldste pub med hyggelig utservering med langbord langs elvebredden. Vegg i vegg med den ligger roklubben, så det er et yndet sted for å ikle seg mørke solbriller og bedrive roer-spotting.
Og når en sliten etter en lang dags trasking gate- og elvelangs venter på undergrunnen hjem, kan en fryde seg over de gigantiske, alltid fargerike reklameplakatene på platformen, inntil undergrunnen kommer og tar deg med hjem.
Mitt London. Jeg kommer alltid tilbake.
Abonner på:
Innlegg (Atom)