Sett på 31-bussen

Som om jeg skulle ha sagt det selv.

Men det var Hege Susanne Bergan (1981) som skrev det idiktsamlingen Ikke noe av dette står om livet (Tiden 2007). Og Ruter som delte med oss gjennom fine Dikt underveis.

Uventet vakkert

Det fine med å ha kamera på mobilen, er at en alltid har det med seg og dermed tar bilder av ting en ellers ikke hadde gjort. For eksempel av den digre peonbuketten en selv har på fanget idet en sitter på bussen på vei hjem for å pynte til visning.

Men det var først da jeg så på bildet senere at jeg så de vakre, gamle hendene som også hadde sneket seg med på bildet. Tilfeldig treff av den heldige sorten.

...hald litt luft i handa di

Min rennestein er fylt med...

 I gata vår står det kirsebærtrærne på rekke og rad i all sin rosa prakt et par korte uker hver vår.

Først intenst rosa, så blekere og så er gatene overstrødd med små, rosa blader som hvirvler rundt og legger seg i enhver sprekk, hjørne eller sølepytt.

I Romerriket strødde de gatene med roseblader der rikfolk skulle ferdes. Jeg prøvde å overbevise frøken Fem og et halvt om at noen hadde gjort dette for oss på vei hjem fra barnehagen i dag. Hun kikket rart på mammaen sin og syntes jeg var litt barnslig.

Likevel, en rennestein fylt med kronblader er da mange hakk bedre enn en uten?

40.000 barn av regnbuen

 Å bo i et land hvor grusomhet og terror møtes med roser og samhold, det er mer verdt enn jeg klarer å sette ord på. Da er det fint å kunne bruke ordene og tonene andre allerede har laget. Å gjøre det sammen med andre. 40.000 andre.

Rosekoret på Youngstorget var et godt sted å være i dag. Mennesker, roser, sang, regn, smil og og tårer. Byen er dypt preget av det som skjer på tinghuset for tida, enten en selv opplevde noe 22. juli, kjenner noen som gjorde det eller bare er her.

- Tror dere at han der Breivik bryr seg om dette, kjeftet en brysk postmann som toget møtte på sin vei til tinghuset. Garantert ikke. Men vi er mange som følte sterkt for å gjøre noe sammen med andre som også synes at dette er tunge dager, og håper at dette samtidig oppleves som en støtte for de som virkelig er berørt av terroren. Trenger ikke mer grunn enn det.

Oslobyen på sitt beste. Min by.

XXXII

Nytt, fint dikt på t-banen. Kort og til ettertanke, slik gode Dikt underveis skal være. Skrevet av Rune Christiansen, mannen som evner å la romaner også være poetisk hverdagslige. Liker du slike bøker, så anbefaler jeg hans bok Krysantemum.

Magisk vinterlys

Januar er ikke min favorittmåned. Den har imidlertid heldigvis annet enn holkete fortau og regninger å by på også, nemlig det fantastiske lave, klare vinterlyset. Det treffer deg når du venter det minst. Idet du runder et hjørne, blir du blendet. Eller plutselig ser du at noen har tryllet med den trise nedgangen til T-banen. Den som vanligvis bare er grå og trist, er blitt en trakt av fantastisk lys inn i mørket under bakken.


Folk går mot lyset. Undrende og etter hvert mysende.


Den lave vintersola gir oss misunnelsesverdig lange bein under boblejakkene, og det gjør egentlig ikke så mye at vi ikke ser noe som helst når vi kommer ut med sola i øynene og derfor går på folk. De tar det med et smil der de går med sola i ryggen og ser oss komme plirende ut fra stasjonen.

Vintersola formilder januar.

Å danse sisten på vei hjem

En helt vanlig ettermiddag tidlig i januar er vi på vei hjem fra barnehagen. Trøtte, småslitne og kalde, men vi må en tur innom butikken. To melk, en pose druer og en rosebukett senere er vi på vei hjem idet vi synes vi ser noe i vinduet vis a vis butikken. Det er noen som spiller der inne? Og danser? Med trær?

Vi går litt nærmere, stopper opp og jo, det er noen som spiller og danser der inne. En av dem danser bort til døra, åpner den og spør om vi har lyst å komme inn? Vesla og jeg ser på hverandre, blir med inn og stiller oss inn mot veggen for å se på. Det vil si at jeg stiller meg inntil veggen, mens frøken fem og et halvt raskt kler av seg yttertøyet og begynner å snike seg langs veggen for å ta disse dansende, spillende folkene nærmere i øyesyn.


En saksofon, en kontrabass og tre dansere. Ren improvisasjon. Iblant lyriske jazztoner, så bare lyder eller helt stille. Danserne improviserer og de bruker greinene som henger fra taket og trestubbene som står rundt omkring i lokalet. Dette er moderne greier, og jeg titter bort på vesla for å se hvordan hun reagerer. Hun er helt fjetret og beveger seg stadig nærmere danserne. Idet hun kommer borti en av dem og får et smil tilbake, da er det gjort. En sosial femåring på høyoktan lar seg uten problemer by opp til dans og krabber gjennom beina på danserne idet de fryser til i krabbe gjennom-vennlige posisjoner. Hun flørter, får respons, jager og jages, av en mann med kontrabass. Forsiktige lyder fra saksofonen får selskap av trillende barnelatter, og så lenge det ser ut til at både barn, musikere og dansere har det fint, så lar jeg det stå til.


Utenfor går livet sin vante gang. Folk går ut og inn av butikken vis a vis. Noen senker farten, noen stopper opp og andre ser ikke at det foregår noe bak vinduet de går forbi.


Etter en halvtimes tid må vi hjem til middagen, men femåringen er ikke enkel å få med. Først når hun får lov til å gi hver av dem en rose hver (flaks for oss at Coop hadde rosetilbud den dagen), blir hun motvillig med. Hun hopper, danser og skravler på veien hjem og lurer på om de kommer til å danse der en annen dag også. Det vet jeg ikke, men et veldig fint og kjærkomment innslag i et slitent byrom var det. Vi håper på mer, femåringen og jeg.

(Bilder lånt med tillatelse fra toyenkontoret.no)

Askepott?

I den noe uventede serien gjenglemte sko presenteres i dag et par hvite høyhælte sko funnet på et bord i parken. Askepott har åpenbart lært at det er klønete å løpe med én sko, så etter å ha danset på bordene i parken i natt, løper hun hjem barføtt denne gangen.

Hun glemte kaffekoppen sin også.

Gata taler

Poetiske benker

Jeg har tidligere vist fram min forkjærlighet for minnebenker, og jeg snubler over disse mer eller mindre over alt i Storbritannia. Her i landet er de langt sjeldnere, selv om jeg har funet hvertfall én her i byen.

På tur langs Akerselva nylig la jeg plutselig merke til små plaketter på noen av benkene der. Ikke minneord, men små setninger, utsagn og fraser. Sett dem sammen eller la de leve hver for deg. Se dem eller gå forbi lykkelig uvitende. Jeg skal ut og lete etter flere.

Ta av deg skoene

..før du går på rød mann. Nytt asfaltjungelord.

En kjappis i solnedgangen

Noen ganger er alt som skal til for å løfte en vanlig hverdagsettermiddag at noen får en god idé. For eksempel at en etter en kaffe i byen kan dra ned på Vippetangen for å ta en runde med Oslobåten før sola går ned. Og gjøre det.


Ikke gå i land noe sted. Bare sitte på soldekket helt alene.


Skogen på byøyene har fått høstfarger, og vannet farges av sola som går ned. En og annen forfrossen fisker er ute, og en kajakkpadler sklir forbi med votter på.


Vi nyter det hele, kjenner at skuldrene har senket seg litt og tenker at jammen er det mulig å få bra valuta for 27 kroner her i byen. De dekker til og med bussen hjem.

Septembersommer i Oslobyen

Plutselig er sommeren over, og jeg står der om morgenen og lurer på om jeg skal gå for bare legger eller ullstrømpebukse. Ender opp med noe midt imellom, helgarderer med paraply i veska og kommer meg avgårde.

Når jobbdagen er over, har sola inntatt Oslobyen. Folk surrer forvirret rundt i en blanding av shorts og skjerf, og jeg kjenner sola varme en jobbstresset kropp. Skuldrene synker et lite hakk, smilet blir litt bredere, og på torget har min faste blomster-pusher knallpris på solsikker. Dagen blir ikke dårligere av det, og jeg går avgårde med en bukett så stor at den rett og slett er tung.

Femåringen hopper av glede over solsikker idet jeg henter i barnehagen, og vi bestemmer oss for å drøye middagen litt og gå innom på stamcaféen på vei hjem.

Septembersommer i Oslobyen er ganske fint.

Hilsen fra en fluktstol

Av alle ting aa finne paa naar en har en ukes ferie mens mann og barn henholdsvis jobber og er paa ferie, saa kan en absolutt finne paa verre ting enn aa dra til London for aa besoeke sin beste venn. Naar han er paa jobb, kan en f.eks spre handleposene sine rundt en fluktstol i Hyde park og sitte der med en bok og se paa folk til sola forsvinner bak en sky.


En kan besoeke de fine smaabyene rundt London, som Oxford med sin fantastiske arkitektur og levende historie. Vi kom for sent paa dagen til aa komme inn noe sted, men var skjoent enige om at vi tar turen igjen til hoesten. Mindre turister, vakre hoestfarger og ikledd hver vaar blazer og skjerf.

En by som Oxford har selvsagt sin egen pennebutikk. Blekkhus, fyllepenner, trekkpapir og papirpresser. Sukk.


Etter en bedre middag ute for aa feire en forsinket bursdag, drar vi hjem, tar paa pysjen og aapner en aargangs-champagne. Dekadensen lenge leve.


Jeg elsker aa farte rundt i denne byen, baade med og uten maal og mening. Noen ganger hopper jeg paa en buss som og ser hvor jeg havner. Fantastisk utsikt og sightseeing for en slikk og ingenting. Jeg liker undergrunnen som raskt og effektivt tar deg hvor som helst, og hvor du finner fine veggdekorasjoner som viser hvilken stasjon du er paa.


"Min" stasjon har fortsatt en gammel rulletrapp laget av tre. Angivelig Londons siste. Den er saa fin, og noen ganger gaar jeg ned igjen og tar rulletrappen en gang til, bare fordi den er saa fin.

I gaar gikk turen til Tate Modern og Ai Weiweis solsikkefroe. Mer om dem senere.

Låve på tur

Hvor har du tenkt deg, lille låve?

Ble du lei av tilværelsen blant små hender oppi Maridalen og benyttet det voldsomme regnværet til å ta deg en tur på de skrå bredder, og plutselig var du i fri flyt nedover elva? Full fart nedover forbi undrende ender, bumpende mellom store steiner og under trær som strekker, store, dryppende våte grener mot deg.

Snart ender du opp der elva møter havet. Resten av verden ligger og venter på deg. Kanskje du har tenkt deg inn i Operaen for å prøvespille som rekvisitt til den nye storsatsingen? Eller kanskje du har en date med klosterruinene på Hovedøya?

Lykke til på ferden, lille låve.

Fin fredag

Endelig kom den ordentlige sommeren til byen vår. Idet jeg sykler til jobb en innklemt fredag morgen, er det som om byen har hoppet over en måned og plutselig er midt i fellesferien. Det er varmt i lufta og en brøkdel så mange mennesker som vanlig på vei til jobb.

På torget står to gamle menn og selger liljekonvall og honning, og jeg sykler videre med byens mest velduftende sykkelkurv. På Kaffebrenneriet er det mot normalt ingen kø klokka halv ni, og på kontoret er det velsignet stille både på telefon og i gangen. Arbeidsro.

Mandag og fredag på en gang. Det kan en like.

Alternativ pyntesjuke

En får gjøre det en kan for å pynte opp elendigheten.

Helgenen-katten

På vei til og fra barnehagen treffer vi en rekke katter. Noen av dem løper fort forbi, men vi går også forbi disse fine glorie-kattene. Eller Helgenen-katten, som jeg kaller den. De er stensilert i forskjellige farger på steder hvor det er naturlig for katter å sitte og lure. Ved en portåpning, på siden av en stein etc.

Hvor går grensen mellom uønsket tagging og street art? Jeg skjønner at ikke alle huseiere synes det er noe særlig å få veggene sine påmalt ting de ikke selv har valgt, men nesten-femåringen og jeg har stor glede av disse kattene. De er fine, tilfører noe i bybildet, og vi fryder oss når det dukker opp nye.

Stor var også sorgen da en av kattene var vasket bort en dag. Jenta gråt sårt, og mor forklarte etter beste evne at selv om vi liker disse kattene, så er det ikke sikkert at de som eier huset gjør det. Desto større var gleden da vi etter noen dager fant to nye katter på vei til barnehagen.

Gutta på Haugen

Det har vært en del debatt om utvalget av matvarer i norske butikker i det siste, og jeg kunne har skrevet mye om dette. På den ene siden så får prisblinde Grandiosa-forbrukere den kvalitet og det utvalget de fortjener. Samtidig så leser en historie på historie om hvordan de fire store matvarekjedene styrer markedet, presser prisene på det som selger mest og gir blaffen i resten. Nye produsenter må betale for å få hylleplass, og mange gir opp til tross for gode produkter.


Heldigvis finnes det motvekter til de store, strømlinjeformede kjedebutikkene, spesielt for oss som bor i de større byene. En av de virkelig fantastiske nisjebutikkene i Oslo er Gutta på Haugen. Butikken er et overflødighetshorn av kvalitet og matglede. Italiensk og spanske skinker henger fristende i taket, norske gårdsoster ligger side om side med vellagret manchego, snittblomster, gode oljer, pølser fra Idsøe, chipotle chilli, fersk svartkål fra Vang gård på Toten, ramsløk, pak choy og det du måtte ønske av friske urter.


Butikken reklamerer med egg fra frisinnede høner, sjarmerende kassedamer og åpningstider "fra morgen til kvelds". Betjeningen kan varene de selger, er rause med smaksprøvene og er like hyggelige enten du skal ha en bunt asparges eller om du handler hele søndagsmiddagen der. Visst koster kvalitet, men jeg vil heller ha 100 gram løvtynt skåret fennikelsalami sammen med litt ost og brød enn en diger biff. Prisen kommer sannsynligvis ut på det samme.

Min lille motvekt mot matvaremonopolet er en ny etikett i bloggen - nisje.