Mitt London

Jeg har tidligere skrevet om Roma som min by, men London er nok den byen jeg uten tvil har besøkt flest ganger. Når en har en bestevenn som bor der, så blir det fort slik.


Jeg elsker kontrastene London byr på. Det tradisjonelle og pompøse møter hele tiden det trauste, hverdagslige og industrielle. Som en gigantisk fabrikkpipe der linjene til kuplene på disse vakre bygningene i Greenwich ender.


Midt mellom nyreiste, blankpolerte kontorbygg, dukker et gammelt ærverdig tårn opp og minner om at selv City ikke bare er nystrøkne skjorter og fancy mobiler, men også Her Majesty's Pound, ikke Euro.


Som i Oslo bygges det også i London, men her er heisekranene lysegrå for å skjemme bybildet minst mulig. Jeg synes de danner en fantastisk kontrast til dette gamle tårnet på et fortau rett bak St Pauls, og de minner om at byen lever og er i konstant forandring.


Jeg elsker broene over Themsen. Å gå langs elva for å se på broer er en søndagstur i seg selv. Vel, hvis en kommer så langt og ikke bare blir sittende på første og beste pub og se byen legge seg. Denne fantastiske himmelen er fotografert fra The Millenium Bridge.


Min favoritt blant broene over Themsen er Hammersmith Bridge. Vakker og grønnkledd ligger den utenfor den turistifiserte bykjernen, og ved foten av den ligger byens eldste pub med hyggelig utservering med langbord langs elvebredden. Vegg i vegg med den ligger roklubben, så det er et yndet sted for å ikle seg mørke solbriller og bedrive roer-spotting.


Og når en sliten etter en lang dags trasking gate- og elvelangs venter på undergrunnen hjem, kan en fryde seg over de gigantiske, alltid fargerike reklameplakatene på platformen, inntil undergrunnen kommer og tar deg med hjem.

Mitt London. Jeg kommer alltid tilbake.