Hva er bedre enn å tilbringe kvelden med en av sine favorittmusikere live på scenen? Jo, å se han i tospann med forfatteren av
en av de bøkene som har gjort mest inntrykk de siste årene. Og nettopp det fikk jeg på Litteraturhuset i går, da de inviterte til Mellom tekst og trompet, en forestilling med musiker og trompetist Mathias Eick og forfatter Rune Christiansen.
Konseptet er nytt fra Litteraturhusets side, og like enkelt som spennende. De leker Kirsten giftekniv mellom forfatter og musiker, men legger ingen føringer til hva disse to faktisk skal framføre på scenen. Mathias og Rune hadde aldri møtt hverandre før, men fant åpenbart inspirasjon hos hverandre.
På scenen framføres en tekst som bygger på noe Rune Christiansen har skrevet før, men som er kraftig komprimert og til dels framstår som løse setninger og fragmenter. Ord og setninger som maler stemninger og situasjoner slik bare han kan. Sammen med ordene følger Mathias' trompettoner, og ord og tone bygger hverandre opp, ikke ned. De veksler mellom hvem som har hovedrollen med den største selvfølgelighet, og det funker. I tillegg til trompeten har Mathias med seg en Casio synth, og her ser en ikke bare trompetisten Mathias Eick, men musikeren Mathias Eick i fri utfoldelse. Synth er ikke nødvendigvis min greie alltid, men dette er moro.
De holder på en times tid, tar imot applausen og tusler av scenen. Musikeren åpenbart litt mer vant til dette enn hva forfatteren er. Selv sitter jeg igjen med samme følelse som jeg har hatt på Litteraturhuset før, f.eks da jeg hørte
Lars Saabye Christensen lese høyt fra Berhard Hvals forsnakkelser før den var ferdig, nemlig å ha fått oppleve noe ganske unikt. Noe langt mer enn høytlesning og noe langt mer enn en konsert. En veldig veldig fin kveld.
Jeg har tidligere vist fram min forkjærlighet for minnebenker, og jeg snubler over disse mer eller mindre over alt i Storbritannia. Her i landet er de langt sjeldnere, selv om jeg har funet hvertfall én her i byen.
På tur langs Akerselva nylig la jeg plutselig merke til små plaketter på noen av benkene der. Ikke minneord, men små setninger, utsagn og fraser. Sett dem sammen eller la de leve hver for deg. Se dem eller gå forbi lykkelig uvitende. Jeg skal ut og lete etter flere.
Noen ganger er alt som skal til for å løfte en vanlig hverdagsettermiddag at noen får en god idé. For eksempel at en etter en kaffe i byen kan dra ned på Vippetangen for å ta en runde med Oslobåten før sola går ned. Og gjøre det.
Ikke gå i land noe sted. Bare sitte på soldekket helt alene.
Skogen på byøyene har fått høstfarger, og vannet farges av sola som går ned. En og annen forfrossen fisker er ute, og en kajakkpadler sklir forbi med votter på.
Vi nyter det hele, kjenner at skuldrene har senket seg litt og tenker at jammen er det mulig å få bra valuta for 27 kroner her i byen. De dekker til og med bussen hjem.
Bloggen er sørgelig forsømt i det siste på grunn av sykdom, men jeg kommer snart sterkere tilbake.
Kraft er en av disse tingene jeg for noen år siden aldri engang vurderte å lage selv, men som strengt tatt er noe av det minst kompliserte en kan gjøre på et kjøkken. Den viktigste er å la kraftgryta stå og koke lenge. Jo lenger, jo mer smak. Etter gårdagens kyllingmiddag, havnet følgende i kraftgryta:
ill: Ørjan Jensen
Hva er bedre enn å tilbringe kvelden med en av sine favorittmusikere live på scenen? Jo, å se han i tospann med forfatteren av en av de bøkene som har gjort mest inntrykk de siste årene. Og nettopp det fikk jeg på Litteraturhuset i går, da de inviterte til Mellom tekst og trompet, en forestilling med musiker og trompetist Mathias Eick og forfatter Rune Christiansen.
