Meditativ matlaging

I en travel hverdag er det fleste av oss på jakt etter kjappe løsninger når det kommer til mat, men når en først har tid til det, er det noe nærmest meditativt med mat det faktisk tar tid å lage.

Å brune kraftbein og putte dem i den store gryta sammen med rotgrønnsaker, løk og urter, koke opp, skumme av, koke litt til, skumme igjen. La gryta stå og putre i time etter time på komfyren mens lukta av noe godt og gammeldags sprer seg i huset. Sile av, koke inn, avkjøle og til slutt ende opp med et par isterningsposer. Og være strålende fornøyd med det.

Stå og skrelle og kutte gode, gammeldagse rotgrønnnsaker til en diger lapskausgryte. Poteter, gulrøtter, sellerirot og kålrabi. Skrelle, skylle, kutte, tømme i gryta. Skrelle, skylle, kutte, tømme i gryta. Det er noe underlig beroligende over den monotone jobbingen med de tradisjonelle råvarene.

Lage gjærdeig. Blande, røre, elte. Heve. La hendene kna den myke, smidige deigen. Forme, heve. Se baksten gå fra blek til gyllen mens den fantastiske lukten av nystekt gjærbakst brer seg.

Lage risotto. Finkutte og surre grønnsakene myke på lav varme. Røre. Tilsette ris og røre mer. Tilsette en øse kokende kraft og røre mens det koker inne. Èn øse til og røre og røre. Ingenting haster når en lager risotto, men en må være der. Røre, lukte, se god mat bli til i gryta og la tankene vandre. Ren mentalhygiene.

Jeg trenger ting som gir meg ro og energi for tida, og i slike sysler finner jeg begge deler på en gang. Det blir nok mye matlaging framover.