Long way home

- Mamma... hvorfor går vi på denne siden av gata?
- For på den andre siden er det masse store istapper, og de har vi ikke lyst å ha i hodet
- Å ja...


- Mamma... hvorfor vil vi ikke det? Får vi blod da?
- Ja, hvis vi får de store istappene i hodet så slår vi oss kjempemasse. Så masse at det blir blod, og kanskje til og med så mye at vi dør hvis det er en skikkelig stor istapp.
- Dør vi??
- Kanskje. Eller kanskje vi bare får vondt eller kanskje vi må på sykehuset.
- Kommer sykebilen da?
- Kanskje
- Jeg vil ikke kjøre sykebil. Jeg vil kjøre buss!

- Mamma... fikk oldemor en istapp i hodet?
- Nei, hun gjorde ikke det
- Men hun er jo død? Kan en dø uten å få istapp i hodet?

Undertegnede forklarer om alt det forskjellige vi kan dø av (det er ikke lite...), at vi alle skal dø en gang, men ikke ennå, prøver å parere oppfølgingsspørsmål om krokodiller og andre potensielt dødelige ting, forsikrer nok en gang at oldemor ikke døde av istapper i hodet, men forklarer at hun var gammel og hadde levd lenge nok, og at ja, vi kan ha pølser og brokkoli til middag.

It's a long way home. Og ganske fin.

Vakre Aurora

foto lånt fra whitenoiseofeverydaylife

Søndag kveld. God mat i magen. God vin i glasset. Opera på øret, og livet er i det store og hele ikke så verst.

- Nordlys! roper en begeistret stemme som har lovet meg nettopp det i lengre tid, og vi går ut på verandaen. Trolsk, grønt lys leker seg over himmelen. Når en ser intenst på det, beveger det seg øyensynlig ikke, men når en ser bort et øyeblikk, er det et helt annet sted når en ser tilbake. Intensiteten endrer seg, grønne, lysende penselstrøk sveiper over himmelen, og jeg står der fjetret og lett måpende med vinglasset i hånd. Dette er ganske magisk.

- Faens hælvettes snøsjit! hører vi fra rekka nedenfor. Naboen er ute med snøskuffa for å rydde seg vei bort til inngangsdøra etter halvannet døgn med mer eller mindre sammenhengende snøvær.

Nordlyset blekner og ser ut som det er i ferd med å forsvinne, før det tar deg opp, skifter fokuspunkt og blir enda mer intenst. Et stjerneskudd faller over himmelen, og jeg ønsker meg det jeg ønsker.

-Jævla faens snøhælvettes vintersnøfaenskapskjit... mumler naboen for seg selv, og litt for oss andre, mens han labber fram og tilbake med snøskuffa og en relativt innbitt kroppsholdning.

Undertegnede, som er en lettrørt liten skrue, tørker en og annen tåre som prøver å forville seg oppi vinglasset. Vakre, vakre Aurora.

Ikke prøv deg...

ill: Wulffmorgenthaler

Ikke undervurder dine motstandere :)

Brannalarm i 18 blå

Hva gjør en når en har blitt tvunget ut på gata i 18 minus fordi at brannalarmen er gått? Jo, en venter samvittighetsfullt til brannfolkene endelig har vært innom, sjekket bygget og funnet ut at synderen er en brødrister i 3. etasje. Og så fryser en.

Når alarmen avblåses og vi slippes inn igjen, frister det med badekar, peis og varm suppe, ikke brødskive med gulost på i den nitriste kantina. Det er da en innser at badekaret får en neppe gjort noe med her og nå, men brødskivene kan absolutt droppes til fordel for den hyggelige restauranten et par kvartal unna. Så jeg sniker meg såvidt innom kontoret, henter med meg bok, lommebok og mobil, og sniker meg ut igjen. Et par kvartal unna står bordet foran peisen og venter på meg, og like etter er det rykende varm fiskesuppe og et ørlite glass chablis foran meg på bordet. Jeg leser, lar blikket hvile i peisflammen og kjenner varmen bre seg i kroppen.

Joda, det er mulig å overleve brannalarm i 18 minus også. Bare en vet hvordan en skal te seg.

Dans

Undertegnede er ikke blant de mest rytmiske eller elegante her i verden, og dans er liksom ikke helt min greie. Beina stokker seg, rødmen brer seg og jeg kjenner meg umiddelbart mer beslektet med elefanter enn yndige skapninger i trikot.

Kanskje nettopp derfor fasineres og forføres jeg uhemmet av de som klarer å uttrykke seg på denne måten. Folk som ikke bare klarer å bevege kroppen sin med en smidighet, styrke og rytme jeg ikke kan drømme om, men som også klarer å uttrykke noe gjennom dette fantastiske redskapet de har i sin egen kropp.

Jeg har hjemme alene-/jobbehelg og benytter anledningen til litt feelgood-TV innimellom. Dette paret fra helgas So You Think You Can Dance ga meg gåshud og tårer i øynene. Wow...

Prinsesser og helter

Aftenposten har i dag en artikkel kalt Blåsvarte monstre og rosa prinsesser, om barn og kjønnsdeling. Våre barn lever i en langt mer markedsstyrt verden enn det vi gjorde, og dette markedet er sterkt kjønnsdelt allerede fra de er bitte små. Gå inn i en vanlig butikk med barnetøy, og du ser umiddelbart hvor jentetøyet er (rosa og glitrende) og hvor gutteavdelingen er (blått, grønt, brunt og dødninghoder). Jenterleker er rosa og handler om prinsesser, ponnier og til nøds en søt hundevalp, mens gutteleker handler om superhelter, kamp og mekanikk. Innimellom finnes noen velsignet nøytrale leker som rett og slett er laget for barn, ikke gutter eller jenter, slik som Lego, men også her har den jævla katta (aka Hello Kitty) sneket seg inn.

Som foreldre var vi veldig bevisste dette fra vesla ble født, og har gjort vårt beste for litt aktiv genderbending. Vi nekter ikke jentungen rosa, men prøver så godt vi kan å tilføre en motvekt. Hun er et svært fysisk og aktivt barn, noe vi oppmuntrer og prøver å gi henne konstruktivt utløp for, helst før hun finner ut at jenter bare skal danse ballett. For den tida kommer nok. Det rosa prinsessetoget kommer og tar dem uansett hva en som foreldre prøver å oppmuntre til eller ikke, og å stritte imot virker bare mot sin hensikt. Derfor tenker jeg motvekt.


Enn så lenge ser vi ut til å ha lykkes sånn noenlunde. Jentas første organiserte fritidsaktivitet var klatring, ikke ballett. Og når alle naboguttene i sommer var Sabeltann, så ville hun være Supermann. Med blondekanter og røde glittersko. Så selv om jeg iblant føler at jeg bor i et rosa ponni- og prinsessehelvete, så velger jeg å tro at jeg ikke har tapt helt. Jeg gleder meg til vårt første kjemisett!

Nydelig gjenbruk

Gjenbruk er de siste årene blitt interiørtrendy. Shabby chic, trash luxe, third hand og jeg vet ikke hva. Disse trendene blir litt voldsomme for meg, men jeg liker gjenbruk, både i form av arvemøbler og å bruke (deler av) ting på en ny måte.

I den gamle sørlandshytta vi leide i sommer, var det noen fantastiske kjøkkenskuffer laget av gamle margarinkasser. Skrogene snekret etter målene på kassene, fronter satt på, og vips, så hadde en fullt brukbare kjøkkenskuffer.


Her snakker vi virkelig gjenbruk, og jeg er ganske sikker på at de ikke brukte margarinkassene som utgangspunkt for å være trendy. Snarere tok de det de hadde tilgjengelig, og en lot ikke materialer gå til spille.

Det siste de hadde drømt om, sørlendingene som laget margarinskuffene, var vel at skuffene flere tiår etterpå skulle bli fotografert og vist fram på det verdens-vide nettet.

Med blikket framover

2010 er året for å vende blikket framover. Mot vakkert hav, åpne horisonter og forventing om hva året kommer til å ha med seg.

Med et lett grep om roret har jeg tenkt å la livet bestemme litt over meg og jeg litt over livet.


Hele tiden med blikket vendt framover. Mot vakkert lys der mine to favoritter, havet og skyene, møtes. Mot åpne horisonter. Åpne horisonter er bra.


Og noen ganger ser jeg jammen meg på dere også!

Alle foto: Kjekk Mann ™

Om Hamlet

foto: Nationaltheatret

På scenen står et bord med en hodeskalle. Utover det er scenen tom. En håndfull publikum venter forventningsfullt på kveldens mann - Espen Skjønberg. Den 85 år gamle mann står helt alene på en liten, mørk scene nesten uten rekvisitter. Han er der for å dele sin opplevelse av Hamlet, stykket og rollen han spilte for 57 år siden. Og han eier scenen og oss som sitter der og ser på.

Han veksler mellom å tolke, spille og fortelle om stykket. Om dets historie, tolkninger og hvordan han selv tilnærmet seg rollen den gang for lenge, lenge, lenge siden. Han har en formidlingsevne av de sjeldne, og det kjennes priviligert ut å få sitte der og høre han fortelle om et av verdens mest kjente teaterstykker samtidig som han hopper ut av inn av rollene.

Tiden er gått av ledd, O ve! at jeg er den som fødtes til å rette den igjen!

Inntrykk gjør det også at denne gamle mannen både innleder og avslutter stykket med noen linjer om døden som en vakker, befriende søvn. Han framfører det med en intensitet og varme som gjør det både tankevekkende og vakkert.

Jeg er så heldig at jeg også har fått oppleve Skjønbergs andres store monolog - Grand old man, basert på en av karakterene i Halvbroren. For dere som ikke har fått med dere Skjønberg alene på scenen ennå, kom dere avgårde til Nationaltheatret. Det er fremdeles billetter igjen til noen av ekstraforestillingene i januar og februar.

Året det var så bratt

Ved avslutningen av et år og overgangen til et nytt, kommer jeg i oppsummeringsmodus. Denne gangen var det mye å oppsummere, mye av det av den vanskelige sorten. 2009 var året det var så bratt uten at det gikk oppover av den grunn. Men heldigvis lyspunkter også, to store og mange små.

2009 ble året hvor Tanketanken ble et mer regelmessig prosjekt enn tidligere, og det har faktisk gitt meg noe. Uten å vite hvem dere er, har jeg valgt å sitte her hjemme i sofaen og dele små og store tanker, skråblikk og bilder med dere der ute.

Når ting har vært tunge, har det vært godt å lukke øynene for dem innimellom, finne noe positivt, dvele ved det og dele det. Jeg tror at å ha denne kanalen for positive ting har gjort at jeg også i større grad har lett etter disse. Selv om melankolien iblant har vært godt synlig, så har bloggen vært et godt sted å sette seg ned.

Personlig, men ikke privat, har vært ledesnoren min. Vel, å oppsummere 2009 førte til en total bloggtørke og skrivesperre i så måte. Så derfor lar jeg være å oppsummere året som var mer enn dette og stevner heller fram der jeg slapp før jul.


2010 ser ut til å bli et spennende år. Jeg gleder meg til resten av dette året og veien videre.

Takk for veldig hyggelige tilbakemeldinger i løpet av tørken. Det varmer å være savnet.