Mini kokkeskole på Kulinarisk akademi

Fjorårets bursdags- og julegave til undertegnede fra den kjekke mannen og resten av familien var et kokkekurs på Kulinarisk akademi. Det meste om det beste kaller de kurset som i løpet av tre dager skal dekke de fleste grunnprinsipper på kjøkkenet - kraft, sauser, supper, kjøtt, pølser, fisk, baking, pasta, desserter og hvordan å planlegge større måltider.

Noen og tjue forventningsfulle matvrak møter opp til avtalt tid i dag og blir vist inn i auditoriet på Kulinarisk akademi. På vei inn får vi stukket i hånda en tallerken varm mat, og så er det bare å sette seg tilbake, spise, se, lytte og smake. Hadde noen sagt til meg på forhånd at første dagen skulle vi bare se på kokker som laget mat, hadde jeg vært litt skeptisk. Der jeg sitter kjenner jeg imidlertid verken på skepsis eller skuffelse, kun ren fryd.

Her står det kokker fra kokkelandslaget og går gjennom grunnleggende prinsipper med kraftkoking, ulike sauser, garnityrer, pasta etc. Alt sammen mens de lager det de snakker om, deler tips og fristende lukter brer seg. Smaksprøver deles raust ut og det slår meg - dette er jo det ultimate live matprogrammet hvor en både kan lukte, smake og til og med spørre underveis. Alt det en savner når en ser gode matprogram på TV.

Jeg ble både mer kunnskapsrik og definitivt inspirert i løpet av dagen i dag, og jeg fikk bekreftet at en del av det jeg allerede gjør ikke er så galt. I morgen skal både dagens tema og mer til prøves ut i praksis. Jeg gleder meg!

Hyttebaketips

Jeg liker minst like godt å bake når jeg har fri som jeg gjør i hverdagen. Det er imidlertid ikke alltid en gidder å dra med seg alt av ingredienser på hyttetur, og da er posetrikset redningen. Mål opp forskjellig mel, tørrgjær og salt, skriv på hvor mye væske og evt andre ting som trengs, og vips - nesten ferdig deig med i sekken. Planleggingen er halve moroa, og hos oss blir det både eltefrie rundstykker og foccacia i påsken.

Kokeboka som skimtes under posene er den helt nye kokeboka til Mat på bordet-Ina - Eltefrie brød og himmelske kaker. En alldeles nydelig bok som innbyr til umiddelbar baking. Her lukter det nå uanstendig godt av brownie cookiesene på side169. De skal også få lov å bli med på hyttetur. Hvis de overlever så lenge...

Feriemorgen

Det er ikke ok å våkne tidlig når en har ferie. Egentlig er det litt krise.

Når en likevel gjør det, og ikke klarer å sovne igjen, så får en gjøre det beste ut av det. For eksempel sende en kaffebestilling på sms til den kjekke A-mannen som allerede har stått opp.

Feriemorgen med kaffe og bok på senga er helt ok.

Gryte med reinskav, øl og spinat

Det er søndag kveld, vi har vært ute på tur og på matinékino sammen med gamlisene. På vei hjem finner vi ut at ingen av oss har tenkt på middag, så vi raider fryser og kjølskap. En pakke reinskav, en halv pose spinat, noen gulrøtter og en tur ned i matboden, og en gryte begynner å ta form i hodet.

• en pakke reinskav (400 gram)
• 3 gulrøtter
• en halv pose frisk spinat
• en kartong store, hvite bønner
• en rødløk
• en kinesisk hvitløk
• 6 tørkede einebær
• 3 stilker frisk rosmarin
• en flaske øl, f.eks Ægir harvest ale
• en dæsj fløte, evt rømme eller creme fraiche
• salt og pepper
• evt litt sitron

Stek reinskav og rødløk. Tilsett finhakket hvitløk, knuste einebær, hakket rosmarin, salt og pepper. Hell over fløte og øl til det akkurat dekker kjøttet, og la såvidt småkoke under lokk 5 minutter før du tilsetter gulrøtter i biter og avsilte, skylte bønner. La koke 10 minutter til, tilsett spinaten og la stå under lokk til spinaten har falt sammen. Øs opp i dype tallerkner, finn deg en skje og spis.

Det smakte godt, og selv om jeg gjerne skulle hatt et litt fyldigere øl, f.eks en bayer, så fristet dette til gjentakelse.

Duen som ikke kunne stupe

Duen som ikke kunne stupe er en nydelig barnebok om en due som ikke kan det som er noe av det viktigste for en due å kunne, nemlig å stupe. Duer stuper som kjent for å hente maten sin, og på dueskolen har de stupeprøve med karakterer, diplom og alle foreldrene som tilskuere. Boka handler om dagen denne stupeprøven arrangeres, og vi følger historien gjennom duen Telemark.

Telemark har aldri fått til dette med å stupe og gruer seg fælt. Han blir mer og mer overbesvist om at dette ikke kommer til å gå, og han ser for seg alt mulig som kan gå galt. Noe går også galt. Eller kanskje er ikke galt så galt likevel? En uventet vending skaper en fin slutt på boka, og samtidig som den får fram en slags moral, så er det mest av alt en barnebok som er litt spennende og som er fortalt med et fint, lett og iblant nesten poetisk språk. Boka har dessuten fantastisk vakre tegninger av Alain Verster.

Jeg spurte frøken 6 1/2 hva hun likte best med boka, og det var den uventede vendingen. Og de fine tegningene. Helt klart en bok som blir lest om igjen hjemme hos oss.


ISBN: 9788202382483
Forfatter: Edward van de Vendel
Ill: Alain Verster
Oversetter: Bodil Engen
Forlag: Cappelen Dam

Kommende arvestykke

- Mamma?
- Ja?
- Kan jeg få denne når du dør?
- Klart du kan

Rosa slikkepott som fulgte med matbladet Olive da vi var i Wales i fjor. Høyt skattet av både liten og stor.

Bugges Organ Club christmas special

For noen år siden kjøpte Bugge Wesseltoft seg et hammond-orgel fra 1950-tallet, og siden han fikk spilt alt for lite på det, bestemte han seg for å skape en arena for det. Arenaen ble Bugges Organ Club på Soria Moria på Torshov, hvor han med ujevne mellomrom prøver å gjenskape stemningen fra amerikanske "after hours barer". Tilbakelent stemning og leken orgelmusikk med røtter i 60-og 70-talls amerikansk jazz, soul, funk og space musikk. Her inviterer han med seg både etablerte jazzmusikere og spennende talenter han har truffet på en aller annen spillejobb og har lyst å spille sammen med. Her lekes det med sjangere, og de heldige av oss har hørt han spille både med Gatas parlament og med Norsk utflukt. Her snakker vi seriøst unike musikkopplevelser.

I går var det christmas special sammen med Studio Sus og venner. Juleutgaven av organ club fortoner seg som en musikalsk venners venners-fest på scenen, hvor musikere kommer og går, hvor det lekes og improviseres, og hvor det er åpenbart at dette er like gøy for de på scenen som for oss som ser på. Her får en organ battle mellom Bugge med sitt orgel på ene enden av scenen og David Wallumrød på den andre enden, og midt i mellom står en nisseluekledd Håkon Kornstad og beviser at størrelsen faktisk betyr noe når en spiller saksofon. Dessverre ingen sang fra Håkon i år (i fjor åpnet han ballet med å synge O helga natt sånn at ståpelsen stod i hele salen), men istedet kommer for undertegnede ukjent mann inn og begynner å synge. En mann med afrofletter, grå tinninger, hvit dress og svart silketørkle, og han er soul. Han er Marvin Charles.

Simone fra D'Sound entrer scenen iført lave sko, rød leppestift og et grønt, glitrende gevir på hodet. Hun synger sin (etter eget sigende) eneste politisk halvbevisste låt, tilegnet Reidun (88), en låt om å være alene i jula. Jeg ser at den kjekke, medbrakte mannen lukker øynene og forsvinner inn i sin egen sfære. Du grønne glitrende, dette er bra.

Knut Reiersrud gir oss en språkfaglig leksjon om ulike strengeinstrumenter, en lengre historie om Setesdal, og begynner å spille et stykke fra gamle Persia. Ikke helt i min gate, men ok. Så skjer det noe. Helt alene med sitaren bygger han opp et tempo, en energi og noe som oppleves som et helt lag med rytmer som alt sammen suger midt i magen på meg. Jeg blir sittende å gape, helt bergtatt. Han begynner å synge, på noe jeg antar er persisk. Eller? Jeg ser meg rundt, møter blikket til mannen et par hakk bortenfor, og vi begynner å fnise. "Shabana Rehman løfta Mullah Krekar. Mullah Krekar ble sur". Jeg skjenker vin til både den  kjekke, medbrakte mannen og den fnisende mannen bortenfor.

Det er magisk å være her. Det bobler, lekes og les på scenen. Fy søren, så heldige vi er, vi som er i salen. Hvorfor er ikke alle andre også her? Jeg er forelsket. Litt i Bugge, litt i Knut, litt i David og Audun, mens mest av alt i den kjekke mannen ved siden av meg. Småeuforisk vurderer jeg et øyeblikk å fri, men finner ut at det er litt over the top. Fantastisk konsert til tross. Men det er utrolig fint å kunne dele slike opplevelser.

Årets konsert!

Valgets kvaler: Adventsstake

Jeg har lenge ønsket med Georg Jensen sin advensstake (over). Da den gamle i fjor hadde gjort nytten sin, så tenkte jeg at det i år kom til å handle om å overbevise den kjekke mannen om at vi trenger nettopp denne lysestaken til advent. Problemet oppstod imidlertid da jeg oppdaget at Georg Jensen har enda en adventsstake som jeg synes er like fin, nemlig Ribbons (under).

 

Så nå er utfordringen både å finne ut hvilken jeg selv synes er finest og overbevise mannen om at vi trenger en av disse. Problemer ass...

Ny favoritt: Ravioli-utstikker

På London-tur på forsommeren ble en ravioli-utstikker med hjem i bagasjen. Åpenbart er det lenge siden sist jeg laget ravioli, for den ble ikke testet før i dag.


I kveld skal vi ha gode venner, mange retter og god drikke i anledning at den kjekke mannen har rund dag. En av rettene er hummer-ravioli, og dermed kom London-suverniren endelig fram fra kjøkkenskuffen. Konklusjonen er ganske klar: Jippi! Utrolig lettvint med denne tingesten som både forsegler og stikker ut samtidig. Hmmm... Kanskje terskelen for ravioli blir lavere framover?

Eplemos med et hint av kanel og vanilje

Det hopet seg plutselig opp med epler, og med ny abonnementskasse på vei, tenkte jeg at en liten porsjon eplemos kunne være en ok måte å rydde litt opp på. Jeg brukte:

• 8-900 gram syrlige epler
• et par dl vann
• 1,5 dl sukker
• 2 kanelstenger
• 1 secondhand vaniljestang (brukt og skrapet ut frøene tidligere)

Skrell eplene, ta ut kjernehusene og del i biter. Jeg liker eplemosen best helt glatt, og skal det være biter i den, så skal de være små og fremdeles ha tyggemotstand. Derfor tar jeg en liten del av eplene og skjærer i små terninger som får koke i en liten gryte for seg. 5 minutter er alt disse trenger, sammen med en kanelstang og litt vann i bunn av gryta. Skru av varmen etter 5 minutter, strø over litt sukker og la stå og vente på resten.

 

Resten av eplene deles i grove biter, tilsettes ca 1 dl vann, kanelstang og vaniljestang og kokes cirka 20 minutter. Skru av varmen, fisk ut kanel- og vaniljestang og kjør helt glatt med stavmikser. Tilsett sukkeret og la koke et par minutter under lokk til alt sukkeret et oppløst. Tilsett så eplebitene, rør rundt og hell på kokte, varme glass.

Nydelig på nybakt brød, i tilslørte bondepiker og til milde oster som brie og camembert. 

Enda mer epler til overs? Prøv en eplecrumble med mandler.

Potet- og purreløksuppe

Potet- og purreløksuppe er en av disse suppene som ikke kan beskrives, men må oppleves. Utrolig enkel å lage med få ingredienser, samtidig som den er forførende fyldig, kremet, smaksrik og mild på en gang.

• 3 mandelpoteter per person
• 1/2 mellomstor purre per person
• smør til steking
• kyllingkraft, evt fond eller buljong
• fløte
• salt, pepper

Skrell potetene og skjær dem i grove biter. Del og skyll purren, og ta evt av det mørkeste grønne hvis du vil ha en lys suppe som ikke blir for grønn. Del purren i ringer og surr disse i smør på middels varme. Tilsett potetene og la surre sammen i cirka 5 minutter. Tilsett kyllingkraft til det dekker potetene og la koke under lokk i 15 minutter. Kjør glatt med stavmikser, tilsett litt fløte og smak til med salt og pepper.

Topp gjerne med noen sprøstekte baconbiter, røkelaksstrimler, purreringer eller litt god olje. Eller bare nyt den som den er. Ikke den peneste suppa i gata, men den tar det igjen på smak.

Eplecrumble med mandler

Jeg spiser lite epler ellers i året, men når de norske eplene kommer om høsten, da spiser jeg for resten av året også. Knasende sprø, friske og helst syrlige epler står på kjøkkenbenken klar til å raske med seg i forbifarten, eller til å lage noe av. Syrlige epler er supert i eplekaker, og den absolutt enkleste varienten er en crumble eller smuldrepai om du vil.

Til 3 porsjoner trenger du:

• 2 syrlige epler
• kanel og brunt sukker
• juice fra en halv appelsin
  
  crumble:
• 75 gr malte mandler
• 50 gr brunt sukker
• 60 gram mykt smør
• 50 gram hvetemel

Skrell eplene, ta ut kjernehuset og skjær i biter. Hell i en liten, ildfast form, skvis over juice fra en halv appelsin og bland med kanel og brunt sukker etter smak.

Smuldre sammen ingrediensene til crumblen slik at det blir en jevn, smuldrete masse. Fordel deigen over eplebitene og klem den litt ned.

 

Stekes på 180 grader i 25-30 minutter. Serveres lunken med en kule vaniljeis eller vaniljekesam.

Erlend Loe: Rumpemelk fra Afrika

Erlend Loe er ute med ny barnebok - Rumpemelk fra Afrika. Yepp, rumpemelk. 6-åringen sperrer øynene opp i forventingsfull fryd da hun hører tittelen, mor har et undrende øyebryn lett hevet, men vi kryper opp i sofaen for å lese. Om Marko som er tørst og vil ha rumpemelk, og som tar kvart over fem-bussen til Afrika for å finne den. Der møter han mange forskjellige dyr som både vet og ikke vet hva rumpemelk er, og som både vil og ikke vil hjelpe han i jakten.

Historien fenger seksåringen, og boka er morsom. Loes kjente, knappe språk fungerer utmerket i barnebøker, og boka er nydelig og humoristisk illustrert av Alice Bjerknes Lima De Fari. Hun veksler mellom farge og svart/hvitt på en måte som er med på å bygge opp spenningen. Mor forelsker seg litt i den ulykkelige elefanten som har mistet brillene sine. 

Vi har ikke før slått boka sammen, før seksåringen spør om vi ikke kan lese den en gang til. Hva som var det morsomste i boka? Selvsagt at den handler om rumpemelk. En er ikke seks år uten å elske sånt, noe Loe selvsagt har skjønt.

Morsom bok.

ISBN: 9788202244699
Forfatter: Erlend Loe
Ill: Alice Bjerknes Lima De Faria
Forlag: Cappelen Dam 

Suppe med svartkål, lam og perlespelt

Svartkål er ikke den vanligste kålsorten å finne i norske grønnsaksdisker. Inntil nylig var det kun én gård i Norge hvor de dyrket svartkål, denne mørkegrønne, nesten svarte kålen med blader som ser ut som forvokste kinakål. På Matstreif i helga fikk jeg imidlertid kapret til meg en pose, og sammen med restene av en lammebog innkjøpt samme sted, ble dette til en usedvanlig god suppe i kveld.

Til middag til to sultne, voksne, brukte jeg:

• rester av en lammestek(beinet og litt kjøtt fra bogstykke)
• et par gulrøtter og hvitløksfedd
• en stilk rosmarin
• 12 (små) blader svartkål (evt grønnkål)
• 2,5 dl perlespelt/farro (evt byggryn, men husk da bløtlegging og lengre koketid)
• litt finhakket rød chilli
• salt, pepper
• sitron
• god olivenolje

Begynn med å koke kraft. Skjær kjøttrestene (2-300 gram?) fra beinet og kok kraft på bein, kjøttavskjær, et par gulrøtter, hvitløksfedd og rosmarinstilk. La koke 2-3 timer, sil fra og bruk krafta som base for suppa. Evt bruk ferdig kraft eller fond på flaske.

Hell perlespelt (jeg bruker Holli mølle sine) i krafta og la koke 10-15 minutter før du tilsetter kjøttet. Tilsett vann hvis det blir for lite væske. Skjær den grove stilken av svartkålen, strimle og tilsett i gryta sammen med salt, pepper, litt finhakket chilli og en liten skvis sitron. La koke 10 minutter til, øs opp på tallerkner og ringle over god olivenolje.

Dommen rundt middagsbordet var at dette var utrolig godt. Rene, fine smaker, og alle råvarene fikk komme til sin rett. Jeg er glad at jeg ikke falt for fristelsen med å tilsette for mye annet, selv om det nok hadde smakt godt med både litt parmesan, hvitløk, urter og mer grønnsaker. Noen ganger er less is more det som gjelder. 

Maten barna elsker å hate - og hvordan du kan snu det

- Det er bare å gi barna variert mat fra de er helt små, så spiser de hva det skal være.

Hvor mange ganger har jeg ikke hørt utsagnet over? Og hvor ofte har jeg ikke snerret mer eller mindre halvhøyt til den som sier det, for det er ikke nødvendigvis så enkelt. Det er fullt mulig å ha gjort "alt rett", å ha en ettåring som spiser alt, og så likevel sitte igjen med en unge som et par år etterpå spiser ingenting og som er hysterisk redd for å prøve nye ting. Hva går galt underveis? Og hvordan kan en snu dette, uten av mat blir en kamparena?

Gunn Helene Arsky er ernæringsfysiolog og har i boka Maten barna elsker å hate - og hvordan du kan snu det gått grundig til verks på temaet. Hun skriver om hva smak er, hvordan den kan oppleves forskjellig av barn og voksne, om matlyst og om næringsinnhold. Og hun anerkjenner barns rett til å ikke like alt. Dette er et viktig premiss for en vellykket bok om temaet. Det er ikke det at ungen din ikke virker eller at du har gjort alt feil. Her kan du imidlertid få gode tips til hvordan hjelpe ungene over terskelen med å prøve ny mat og tilvennes nye smaker og konsistenser.

Boka inneholder egne kapitler om forskjellige matvarer det er vanlig at unger ikke liker. Her går Arsky inn på utfordringene og de gode løsningene med akkurat denne matvaren, hvorfor denne er viktig ernæringsmessig, oppskrifter og en siste utvei - hvordan sørge for at ungen får i seg disse næringsstoffene hvis det fremdeles er full nekt. Oppskriftene er fristende og ukompliserte, og har tips til hvordan gjøre tilpasninger til de som liker mer smak. Boka har fine bilder og er krydret med fornøyelige sitater om mat fra barnemunn.

Seksåringen her i huset har heldigvis alltid likt noen sunne ting, noen grønnsaker etc, men det har vært et sørgelig begrenset utvalg de siste årene. Og det har ikke stått på forsøkene. Nå er hun imidlertid litt lettere å få til å prøve nye ting. Med ny inpirasjon og masse input til mor, supplert med en barnebok og to om mat og kropp, så satser vi på ny giv rundt middagsbordet. Arsky sin bok kommer definitivt til å bli hentet fram og brukt for inspirasjon. Hvem vet, kanskje kan jeg til slutt finne igjen den avocadoelskende lille jenta inni den pølsespisende seksåringen min?

ISBN: 9788205423497
Forfatter: Gunn Helen Arsky
Forlag: Gyldendal

Matstreif-fangst

 

Det er endelig tid for høstens vakreste eventyr - Matstreif på Rådhusplassen. Mens andre gleder seg til jakt og fjellturer, gleder jeg meg til å vandre i timesvis mellom boder hvor jeg kan bådde se, smake og handle. I dag fikk jeg også med meg et kurs om filetering av fisk, noe jeg absolutt trenger mer kunnskap om.

Dagens fangst ble såpass at det var godt at jeg hadde med både trillebag og mann med sekk. På kjøkkenbenken ligger det nå fristende råvarer og bare lokker. Tørrsaltet bacon fra Haugen, svartkål og polkabeter fra Toten, bondebønner, gulløye poteter, lammebog og masse forskjellig mel. 

Fikk meg en grundig prat med Trygve Nesje fra Holli mølle. Han har masse kunnskap om hvordan bruke de forskjellige meltypene, og det er utrolig gøy å handle direkte hos dem som dyrker og virkelig kan varene. Urkornet emmer har jeg verken smakt eller bakt med før, men nå gleder jeg meg til å prøve det i eltefritt brød.

 

I tillegg til masse gode matvarer, ble det med hjem en bunke gamle utgaver av matbladet Nord, som relanseres i disse dager, og noen lubne, lysende solsikker. De var egentlig bare til pynt og ikke til salgs. Men egentlig betyr jo ikke nødvendigvis.

Ikke vært på Rådhusplassen ennå? Benytt sjansen mens Matstreif er her.
 

Sett på 31-bussen

Som om jeg skulle ha sagt det selv.

Men det var Hege Susanne Bergan (1981) som skrev det idiktsamlingen Ikke noe av dette står om livet (Tiden 2007). Og Ruter som delte med oss gjennom fine Dikt underveis.

Skolestart og matpakkebrød

Her i huset har vi en førsteklassing som om et par timer begynner sin aller første skoledag. Stor dag for både henne og oss. I forkant av skolestart ser jeg at google-treffene i bloggen min er preget av folk i matpakkemodus. De grove rundstykkene på bildet over saftige, rustikke og enkle å lage. Oppskriften finner du her.

Det mest populære i matpakken her for tida er imidlertid disse polarbrødlignende hjertene. Myke, saftige, utrolig lette og går de ned på høykant. Jeg baker dem tykkere enn polarbrød og skjærer dem i to når vi smører på. Varier gjerne med forskjellige former eller trill dem runde og klapp/kjvele flate. Polarbrøddeigen kan godt settes kvelden før og stå og heve på kjøkkenbenken over natta. Bruk da halve mengden gjær.

God skolestart!

Prosjekt jærstol - resultatet

Slik ble jærstolene seende ut etter et par runder med maling. Vi har fått gatas gladeste kjøkkenstoler og er godt fornøyd.

Sommerkledd

Seks år og på vei til sommerfest hos bestevenninnen fra barnehagen. Noen og tyve grader, antrekk sommerkjole og barbeint i gummistøvler. På feil fot. Og en rose fra hagen som bestevenninnen skal få.