Håkon Gullvåg: Portretter

Foto: Kjekk Mann ™

En samling portretter Håkon Gullvåg har laget av (hovedsakelig) norske kjentfolk gjennom de siste 30 årene er nå utstilt på Norsk folkemuseum. Gullvåg har blitt beskyldt for både å ødelegge og å fornye portrettsjangeren. Han har fått hard medfart av både kunstkritikere og folk flest, men er like fullt blitt en sentral skikkelse innen norsk samtidskunst.

Mitt forhold til kunst er i høyeste grad uskolert, og jeg ser kunst med hjertet. Jeg liker kunst i skjæringspunktet mellom figurativt og abstrakt, og nettopp her treffer Gullvåg meg. I hvilken grad den portretterte faktisk ligner på sitt eget portrett er høyst varierende, men disse forvrengningene er i mine øyne med på å gjøre bildene interessante. Han maler nesten alltid flere bilder av en person, og underveis går han ofte løs på de halvferdige ansiktene og kroppene med terpentin og klut. Han speiler og visker samtidig ut.

Han framstiller landets fremste pianist med hender som ligner syltelabber, og nettopp det får meg til å reflektere over hvor verdifulle fingrene er for en slik mann. At dronningen, pent sittende i full galla, rak i ryggen og med et nesten barnlig skjørt utrykk, har fått kjolen sin vandalisert og tagget, får meg til å se henne på en ny måte.

Aller størst inntrykk gjorde imidlertid veggen med småbilder tett i tett. Bilder som delvis er skisser til større arbeider, og delvis reproduksjoner Gullvåg selv har laget av kjente klassikere. Til vanlig henger bildene tett i tett på veggen i hans atelier, men nå kan de altså beskues på folkemuseet. Jeg ble sittende lenge foran disse.

Jeg liker for øvrig at utstillingen vises på nettopp folkemeuseet og ikke på f.eks. museet for samtidskunst. På spørsmål om hvorfor folkemuseet velger å sette opp denne utstillingen, svarer direktør Olav Aaraas:

Håkon Gullvågs store utstilling viser sentrale personer i Norge i vår tid. Med denne samtidsdokumentasjonen viser museet at vi ikke bare er en bunadskledd gjeng som sitter på stabburstrappen og blåser i lur, sier Aaraas.

At et museum i økonomisk krise velger å bryte ned grensene mellom fortid og nåtid kan selvsagt sees på som et rent økonomisk motivert publikumsfrieri. Vel, jeg er publikum, og jeg liker det.