Strandpåske

Mine siste par ski brant lystig i peisen etter en skileirskole da jeg var 11, og det er etter hvert noen år siden. Mens andre går fra hytte til hytte på fjellet, tar jeg på meg småsko og solbriller og går fra kaffebar til kaffebar i påskerolig by.

I år har jeg imidlertid gjort noe som strider mot enhver personlig overbevisning, nemlig forlatt et vårlig Oslo og dratt så langt nordover at veiskiltene såvidt stikker opp over brøytekantene. Men selv her kan en gjøre annet enn å stå på ski. En kan for eksempel benytte fridagene til å lage masse god mat eller ta med seg godt selskap og tradisjonell påskeproviant på en av de vakreste strendene Gud har skapt.


Der setter en seg og ser utover havet. Hører lyden av bølgene som slår forsiktig mot land, lar øynene hvile mot horisonten, kjenner hodet tømmes og kroppen fylles av ro. En finner vakre skjell, steiner og slipte glassbiter, drikker kaffe, spiser kvikklunsj og hører på en behagelig stemme som leser årets påskekrim høyt for en. Det er fint det.

Snart går turen tilbake til bypåske sørpå, og jeg gleder meg til det. Enn så lenge nyter jeg strandpåske og minusgrader, men sol her oppe.

(For øvrig kom ingen appelsiner til skade under utarbeidelsen av dette innlegget. Det var for kaldt på hendene til å ta av vottene for å skrelle den...)

Blå påske

For noen er påske fjell, vidde, kvikklunsj og ski. Kvikklunsj er greit, men jeg velger heller å stå ute ved havet og se det snøkledde landskapet rundt meg bli blått rett før sola farger himmelen rosa. Blå påske. Litt mer min greie.

Jakten på leseopplevelsen

Jeg elsker bøker. Selv om det ikke alltid er like mye tid til å lese, så klamrer jeg meg fast i identiteten som lesende menneske. Jeg leser fag, jeg leser for vesla, for tidsfordriv, for spenning og for å la meg forføre av ord, vendinger og stemninger.

Bøker som er skrevet for å suge leseren inn i spenning og mysterier, gjør nettopp det med meg. Jeg glemmer å gå av t-banen der jeg skal og kommer for sent på møter fordi jeg leste meg bort på veien.

De bøkene som gjør mest inntrykk på meg, er imidlertid de som ikke nødvendigvis har en drivende, spennende handling, men hvor språket i seg selv er det som forfører. Jeg har en teflonhjerne av de sjeldne når det kommer til plott og karakterer, men jeg kan selv år etterpå huske setninger og bilder som har brent seg fast. "His mind was a small thing with big holes through where thoughts regularly seeped out" (White Teeth, Zadie Smith) er en slik beskrivelse som fremdeles sitter ti år etter at jeg leste boka.

Fjorårets leseropplevelse var Rune Christiansens Krysantemum. En bok uten noe særlig handling, snarere løsrevne fragmenter fra hovedpersonens liv beskrevet på en fantastisk måte. En bok om kjærlighet, ensomhet og melankoli. Språket til Christiansen maler sinnstemninger, relasjoner og hendelser på en måte som kryper under huden min. Mye av boka ble lest sittende i forskjellige cafévinduer høsten i fjor. Lese litt og så la stemningene og tankene ta sin egen vei mens jeg sitter og ser ut vinduet og på menneskene utenfor. La ordene og stemningen synke inn og så lese litt videre.

Boka gjorde sterkt inntrykk på meg, først og fremst på grunn av språket og stemningen den fremmanet. Samtidig er det ikke en bok jeg uten videre vil anbefale til hvem som helst. Men hvis du leser for å la deg forføre av språk og stemning mer enn handling og spenning, så kan den være en av dine store, hittil uoppdagede leseropplevelser, som bare ligger og venter.

Dagens ufornuftige impuls

Det er ikke når kontoen er tom og det er en uke igjen til lønning at en bør gå til innkjøp av ting en egentlig ikke trenger. Like sikkert er det imidlertid at det er da en finner ting en bare må ha, lukker øynene og drar kortet.

Jeg synes Mumi-koppene fra Arabia er så fine både i form, størrelse og motiv, og i dag klarte jeg ikke å gå forbi. Dagens lettsindinghet fra denne kanten er med andre ord to nye kopper - Mumipappa og Stinky.

Advarsel

ill: Randi Matland

Advarsel: Stikk mot hva en kanskje skulle tro er ikke (forsøksvis) klesshopping å anbefale når en i utgangspunktet har et skap fullt av ingenting å ha på seg...

...dit gåte holder gåte

illustrasjon : http://sivilstatus.storrusten.net

Kristin Storrusten, den kreative pennen bak Sivilstatus, har en av mine favorittstreker. Hun tegner morsomme og ofte svært gjenkjennelige situasjoner mellom seg selv og samboeren. Streken over er basert på et dikt av Stein Mehren og jeg benytter anledningen til å dele et av hans andre dikt med dere.

Jeg holder ditt hode

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe
og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd.

- Stein Mehren -

Min kurv er lastet med...

En laster kurven sin med et par termoser med kakao og espresso, en flaske rød saft, nybakte boller, en liten utvalgsrapport, Min kamp 2 og sitteunderlag. Så tar en kurven og treåringen med seg ut i bakgården, finner fram trehjulsykkelen til sistnevnte og setter seg selv på en snøfri benk.

Mens treåringen veksler mellom å grave snøborg og å fryde seg over muligheten til å sykle på bar asfalt, sitter jeg der med rapporten min og prøver å overbevise meg selv om at det er vår og fint å sitte ute til tross for at det er noen få plussgrader og vind. Vel, med to lag ull funker det for så vidt. Naboen kommer ut, vesla får en lekekamerat og jeg noen å dele kaffen med mens vi sitter der på benken og oppdaterer hverandre på hva som har skjedd siden snøen falt i fjor.

Slik sitter en til noen tisser på seg. Da går en inn og resten av søndagen vies til å daffe rundt i ullundertøyet, bygge litt lego, lage langsom middag og kikke på katten som har krøllet seg sammen ved radiatorrørene.

Joda, definitivt søndag og definitivt litt vår.

Lyst på!

Som fast morgengjest på Kaffebrenneriet kjenner jeg litt på den dårlige samvittigheten over alle engangskoppene jeg forbruker. Nå finnes det imidlertid fine termokopper å få kjøpt, og denne fra Sagaform havner umiddelbart inn på ønskelista mi. Med doble porselensvegger og silikonlokk bør den være et utmerket alternativ til morgenkaffen.

Og Åpent hus gir faktisk bort en av disse koppene i sitt blogglotteri. Jeg melder meg med i trekningen!

Kjapp middag - uten Toro

Noen ganger er verken lysten eller tiden til å lage skikkelig middag der. Da er det greit å kunne la seg inspirere av noen fristende cherrytomater og en perfekt moden avocado hos grønnsakshandleren og fristende brød hos bakeren. Legg til til litt salat og et kyllingbryst, og vips, så er plutselig middagen der.

Mat kan nemlig være både kjapp, enkel og sunn. Sandwichen over tar kortere tid enn en posesuppe eller ferdigpizza, og både smaker mye mer og inneholder ordentlige næringsstoffer, ikke bare frysetørret herdet fett og smaksforsterker.

Andre kjappe middagstips:

• Omelett - sleng oppi litt ost, noen skinkebiter og brokkolibuketter, og du har et komplett måltid
• Purésupper - kok opp grønnsaker til myke, mos med stavmikser og tilsett evt litt fløte, en klatt creme fraiche eller revet parmesan alt etter hva du har lyst på og har i kjøleskapet. Jeg lager slik suppe både med tomater, gulrot, gresskar og frosne grønne erter. Planen er å prøve meg på pastinakksuppe neste gang.
• Fullkornpasta som kokes, siles av og iblandes litt strimlet skinke, cherrytomater, parmesan, en liten dæsj av kokevannet, pepper og evt litt persille eller basilikum hvis du har stående. Gjort på ti minutter, metter og smaker kjempegodt.

Det er ikke meningen å være ute med pekefingeren i dette innlegget. Toro var min gode venn i mange år, men etter hvert som jeg ble mer bevisst på mat, ikke på kaloriinnholdet, men på næringen i den, forsvant Toro gradvis ut av kjøkkenet uten at jeg egentlig noen gang bestemte meg for det. Når jeg en gang iblant smaker ferdigmat nå, reagerer jeg på hvor salt den er, hvor mye den smaker av smaksforsterker og hvor lite av råvarene.

Men det går jo an å putte litt ekstra godt oppi Toro-grytene? Visst gjør det det, men hvis du likevel tilsetter litt kjøtt, krydder og et par typer grønnsaker, trenger du egentlig posen da? Tilsett heller litt kraft/buljong, en dæsj fløte og litt hermetiske tomater, og du har en mye bedre middag. Kanskje er problemet at en ikke tør lage ting fra bunnen, fordi en tror det er vanskelig? En trenger ikke begynne middagen med en halv sau og selvdyrkede grønnsaker. En kommer langt med bittelitt planlegging - og å tørre.

Enkle gleder

En som kjente meg godt sa en gang, idet jeg kom ut av blomsterbutikken med favnen full og et stor smil, at det spilte egentlig ikke noen rolle om blomstene var til meg selv eller andre, jeg var fornøyd bare jeg fikk kjøpe blomster. Vel, han hadde ikke direkte galt i det. Jeg elsker å kjøpe blomster, og jeg elsker å gi dem bort. Gjerne til meg selv.

Forrige uke ble en bunt rosa, fylte tulipaner med meg hjem på vei gjennom Oslo S. De har stått i vinduet hele uka og vrengt seg utover til de tunge, åpne blomsterhodene til slutt bøyer seg helt ned i vinduskarmen. Ikke fordi de er hengehoder, men de prøver å strekke seg ut av vasen og ut av vinduet for å markere at det er vår i lufta. Til kvelden og kulden kommer. Da kryper de ørlite tilbake igjen og krøller seg fornøyd sammen i stuevinduet. Vakre blomstene,