Nytt & Nyttig. Eller noe sånt...

Med ujevne mellomrom dumper reklamekatalogen fra Nytt & Nyttig ned i postkassen, til undertegnedes store fryd. Dette utrolige postordrefirmaet har gjennom årtier solgt nordmenn alle mulige slags geniale, uunnværlige nyvinninger - som f.eks. bukseblokkeren, fleskepresser i ymse varianter og gebissfester - og Ola og Kari Dunk handler som om de skulle hatt betalt for det.

Min favoritt fra siste katalogen er, etter hard konkurranse, vaskemaskintrekk med rosemønster - "et nydelig trekk til vaskemaskinen som både beskytter og som gir deg en behagelig arbeidsplass". Og ikke nok med at det pynter opp arbeidsplassen min, men jeg kan i tillegg få matchende lysestaker, knagger, dobørste, dosetetrekk og dørknotter. Alt med det samme flotte rosemønsteret.


Andre schlägere verdt å nevne er den naturtro vaktuglen med bevegelsessensorer, det selvlysende bonsaitreet og saunabeltet "som myker opp ømme muskler samtidig som sauna-effekten gjør at du svetter av deg kiloene."

Katalogen har ikke bare en ren nytteverdi som oppkomme for alle mulige slags innretninger du aldri før hadde trodd at fantes, men den egner seg også utmerket som høytlesning etter et par glass whisky.

Alt hva dere går glipp av, dere som har Ingen reklame-merke på postkassen :)

Frydefull lukeparkering

Myten sier at kvinner ikke kan lukeparkere. Desto mer frydefullt er det å være et eksemplar som faktisk behersker kunsten. Ikke at en har stort valg når en bor midt i byen og kjører bil, men hvertfall. Undertegnede er faktisk ganske god på lukeparkering.

Kjæresten, som er vokst opp på gård med et digert tun å parkere på, slet fælt med lukeparkeringen da han kom til Oslo. Han kjørte imidlertid gjerne, også til og fra fest. Helt til vi kom hjem og skulle parkere. Da satte lille promille seg bak rattet og smatt bilen på plass før vi begge gikk småfnisende inn. (For ordens skyld: Dette er nå et par år siden, og han er nå blitt veldig flink på lukeparkering.)

Mitt beste lukeparkeringsminne er imidlertid fra en regntung søndag kveld på Frogner. Vi er et par-tre biler som kretser rundt og rundt på jakt etter parkeringsplass, og alle kjører vi forbi ei luke vi regner med er for liten. Til slutt gidder jeg ikke mer og bestemmer meg for å prove. På ren pur faen jokker jeg meg fram og tilbake på de titalls centimetrene som er til disposisjon, og jammen meg får jeg ikke bilen på plass. Idet jeg går ut av bilen, hører jeg en mann rope fra en balkong på andre siden av gata.

- Hei du! Du kostet meg nettopp hundre spenn! Det der vedda jeg nemlig på at du ikke kom til å klare...

Ved siden av han står kompisen. Han gir meg tommelen opp og gliser bredt med en hundrelapp i hånda.

Denne posten er tilegnet En liten blå høne :)

Kokosboller

Som fulltids trygdemottaker har jeg for tiden rikelig med tid, og bruker den til å trille byen på kryss og tvers sammen med vesla. Forrige uke var vi ute sammen med naboen og la turen innom Den lille kokosbollefabrikken på Sagene - et sted like frydefullt syndig som det høres ut som. I en liten café kan en se selve kokosbolleproduksjonen mens en sitter der og trykker herlighetene i seg.

Etter å ha konsumert et ikke nærmere spesifisert antall kokosboller i caféen, bestemte vi oss for å kjøpe med oss noen hjem, som et dårlig skjult alibi for våre kjære. Mens vi står der og prøver å bestemme hvilke sorter vi skal ha med (de har nemlig kokosboller med alt fra jordbær- til mokkasmak, sistnevnte anbefales), begynner mannen bak disken å forklare hvor praktiske disse kokosbollene er, bl.a. at de kan fryses og at de har en holdbarhet på en og en halv uke i kjøleskapet.

Jeg kikker på naboen og prøver å holde meg alvorlig. - En og en halv uke? Neeei, jeg tror ikke det. Ikke i mitt kjøleskap... Naboen småfniser og mener at de neppe holder så lenge i hennes kjøleskap heller. Mannen bak disken blir lettere fortvilet i blikket og sier at joda, han kan garantere at de holder halvannen uke. Det kan til og med hende at de holder seg lengre, men det tør han ikke garantere.

Naboen og jeg ser på hverandre, så på den stakkars mannen bak disken og bryter ut i latter. Mannen ser et øyeblikk litt forvirret ut, så skjønner han. - Åh, sånn ja...

Reisende i snørr og tårer

Familien Glum - som for øvrig ikke er så helt liten lengre, men teller undertegnede, hennes kjære, en diger, men smukk katt og ei lita snuppe på et halvt år - har vært på juleferie. To uker hos min kjæres mor, og det meste har vært fryd og gammen. Med et lite unntak: På underlig vis strør vi om oss med snørr og tårer for tida.

Det begynte med juleaveåpningen julaften hvor svigermor fikk et akutt anfall av alvorlig allergi da hun åpnet julegaven fra vesla vår. Snørr og tårer i fri dressur spredde seg fra henne og på kryss og tvers rundt treet til vi til slutt satt der og lurte på om vi kanskje burde slutte å gi hverandre julegaver. Samme allergien fikk en god oppblomstring da vi dro i går kveld. Nok en gang et lokalt, plutselig og kortvarig utbrudd.

For å få et avbrekk i løpet av 60 mil på nullføre, tok vi en avstikker innom kattens forhenværende matmor. Han ble nemlig omplassert for halvannet år siden, og som pliktoppfyllende adoptivforeldre har vi holdt kontakten. Bil med mann, katt og baby ruller inn på tunet, og hele familien ramler inn i stua. En times tid forløper i fred og fordragelighet, før en etter hvert velkjent følelse sniker seg innpå. Emosjonelt lett skydekke hos kattens forhenværende matmor går over i småbyger, glimt av sol og til slutt noen heftige skybrudd. Og så drar vi.

Familien Glum - reisende i snørr og tårer. Vi gjør nå så godt vi kan.

Drømmested

Jeg er glad i å reise og har mange steder igjen på to go-lista, men øverst står nok et gammelt, majestetelig fyr - The Lighthouse i Llandudno i Wales.

Det gamle fyret ligger helt ytterst på en grønn klippe og er omgjort til et treroms hotell. Her snakker vi rom med peis, himmelseng, og det ene rommet ligger endog i selve den gamle lyskuppelen.

Oppvokst i havgapet har jeg alltid hatt en sterk dragning mot havet og en fascinasjon for fyr. Har lenge hatt en drøm om å leie meg et gammelt nedlagt fyr langs norskekysten, og være der helt alene med kajakken, en kasse chablis og en stabel bøker. Skulle kanskje tatt imot besøk etter ei uke eller to, men før det skulle jeg lekt Terje Vigen helt alene. Dog uten den kjipe hungersnøden.

En helg i Llandudno i godt selskap hadde nok heller ikke vært å forakte. Slettes ikke.

Helse-Norge

I dag dumpet et brev fra Ullevål universitetssykehus ned i postkassen min.

"Vi bekrefter med dette at vi har mottat henvisning for kirurgisk vurdering av xxx fra Dr xxx. Du vil motta brev med time innen 6 uker."

Enda godt jeg ikke er sjuk...

Fotografisk minne

Når jeg kikker innom Fire øyne og ser bildene til Tarjei, kommer jeg på alle de små, magiske øyeblikkene hvor jeg har tenkt "hadde jeg bare hatt et kamera nå..." Øyeblikk som fester seg på netthinnen, og som jeg så gjerne skulle ha delt med noen, uten å måtte bruke alle ordene jeg vanligvis gjør. For jeg ser ikke bare det øyet oppfatter. I hodet blir det jeg ser et bilde som forsterker øyeblikket. Jeg evner bare ikke å fange det for å dele med andre.

Jeg hadde god venn som var fotograf, og vi bedrev iblant idémyldring sammen. Enten hadde jeg idéen, og han overførte den til fotopapir, eller så tok den enes idé den andres, og vi satt til slutt igjen med noe ingen helt visste hvem var hjernen bak. Prosessen var ofte like morsom som resultatet. Det er mange grunner til at jeg savner han, men idemyldringen og fotograferingen er en av dem.

Jeg har et fotografisk minne. Jeg ønsker meg en måte å dele det med andre på.

Fredagsstemning i heimen

Som gode småbarnsforeldre sitter vi her med her vår laptop og ser på Skal vi danse på TV. Der viser de et innslag med Idol-Tone som danser Maccarena som liten drittunge. Da kommer da fra min kjære:

- Så hun er ikke eldre nei?? Jeg var russ jeg da!

Jeg senser at han føler seg ørlite gammel, tenker meg om og smågrumsete øyeblikk fra mitt eget utdrikningslag dukker opp på netthinna...

- Den sommeren giftet jeg meg

Hvorpå han knekker sammen i latter ved siden av meg.


Sånn er det å være på barnerov.

Se opp!

Mobilkamera er genialt. Noen som ser hvor jeg har vært i dag?

Barns sikkerhet på nett

Denne artikkelen om hvordan bilder av barn manipuleres av pedofile er strengt tatt ingen nyhet, men likevel egnet til å gjøre en seriøst uvel.

Jeg har en datter på 5 måneder, og for å gi familie langt unna en mulighet til å ta del i hverdagen hennes, har jeg laget en egen blogg for henne. Ikke noe avansert eller av allmenn interesse, men små skråblikk og stemninger fra hverdagen hennes - med bilder. Med ovennevnte i tankene er jeg imidlertid bevisst på å ikke legge ut nakenbilder (et begrep jeg for øvrig synes er underlig å bruke om små barn, men det er nå en gang måten å beskrive på), og jeg har valgt å ikke liste bloggen. Jeg følger også med på antall besøkende ip-adresser osv, for å kunne danne meg et intrykk av om det er de jeg har gitt linken til som er innom, eller om det også er andre av et visst omfang. I bakhånd har jeg muligheten for å sperre bloggen med brukernavn og passord.

Hvor går grensen mellom nettvett og paranoia?

Skal en la verstefallstenkningen styre, kan en logge av internett for godt. Her er jo som kjent bare perverse gærninger og andre raringer. Jeg sliter imidlertid med å la muligheten for at bilder jeg legger ut av vesla kan manipuleres og misbrukes av pedofile, sperre for alle de positive mulighetene nettet gir når det gjelder å krympe avstanden til resten av familien. Hvis en ikke skal kunne legge ut uskyldige bilder av barn i en blogg, skal en da heller ikke våge å la barna bli avbildet i avisen? Og hva er egentlig forskjellen mellom uskyldige bilder på nett og det faktum at barna er fritt vilt for enhver med kamera i den analoge verden?

En kan ikke slutte å leve fordi det er farlig, men jeg kjenner at beskytterinstinktet ovenfor eget barn er høyst levende og gjør at jeg må kjenne grundigere på mine egne grenser.

Jeg velger i første omgang å la paranoiaen ligge og stoler på nettvettet. Enn så lenge.