Sommerminner halvveis

Ferien er bare halvveis over, men har allerede satt sine fine spor


En og annen båttur på Oslofjorden, på vei fra øy til øy

Kajakken på biltaket på vei til nye farvann


Sommerkjæreste ♥

Hyttebesøk hos fin venninne som serverer kaffe på senga

Svømme blant ærfugl i solnedgangen og drikke champagne etterpå


Ulidelig mange myggstikk etter fine kveldsbad

Gjestrommet med alle bøkene, hos den beste vennen i den beste byen, med ny kjole hengende på bokhylla. Jeg kommer snart tilbake.

Men først mer ferie.

Oksehaleravioli a la Trattoria Popolare (og oksehalekraft)

Man tager en oksehale, salter, peprer og bruner den i jerngryte. Tilsetter litt kraftgrønnsaker, dekker med kaldt vann, koker opp, skummer av og setter i ovnen på 100 grader. Der får gryta stå i 3-4 timer før oksehalen tas ut og kjøttet plukkes av. Krafta siles og avkjøles slik at en kan ta av det størknede fettlaget på toppen. Sil til slutt gjennom klede, så har du fin og klar oksekraft. Deler bruker du i raviolien og resten fryser du.



En stor løk finhakkes og surres myk (ikke brun) på middels varme. Ha i kjøttet fra oksehalene, tilsett litt kraft, et par fedd revet hvitløk, frisk oregano og smak til med salt og pepper, evt en liten skvis sitron. La stå og surre på lav varme til krafta har kokt nesten helt inn. Riv over litt parmesan, rør inn og avkjøl noe. Kjøttmassen skal være saftig, men ikke ha rennende væske i seg. Det blir klinete i raviolien.

Pasta lages etter samme oppskrift og fremgangsmåte som her.


Så begynner moroa. Eller utfordringene, om du vil. Hvordan faktisk lage denne raviolien? Vi prøvde forskjellige framgangsmåter, fra å stikke ut rundinger med et glass hvor vi la fyll på ene halvdelen og brettet over, til firkanter og hele leiver. Det enkleste viste seg å være som på bildene. Små hauger med fyll på halve deigen, brette dobbelt og skjære til. Jeg fuktet skjøtene med en våt finger før bretting og prøvde å presse ut mest mulig luft etterhvert som jeg la den øverste deigen på.


Etter kutting må deigkantene forsegles. Det gjør du ved å presse dem sammen med en gaffel, noe som gir fint mønster samtidig. De ferdige ravioliene kokes i godt saltet, fosskokende vann i 3 minutter.

Til sausen koker du opp litt kraft (jeg brukte kanskje 2-3 dl), gjerne en blanding av okse- og kyllingkraft hvis du har begge deler. Ha i litt finhakket chilli, fersk oregano, salt, pepper og saften av en halv til en sitron. Ta av varmen, og pisk inn terninger med kaldt smør. Ha i frisk spinat som du på forhånd har dampet slik at den akkurat faller sammen.

Anrett på tallerkner og riv over godt med parmesan. Serveres med en god italiensk rødvin, gjerne en Barbera d Alba, for eksempel denne.


Ble oksehaleraviolien min like god som Trattoria Popolare sin? Ikke helt, men den var ikke så veldig langt unna og nå vet jeg hva jeg skal gjøre annerledes neste gang. Litt tynnere pastadeig (min maskin går til 9 og vi stoppet på 6. Neste gang tar vi den til 7) og i sausen skal jeg ta mindre kraft og mer smør.

Ingrediensliste:

• 1 oksehale
• litt grønnsaker til kraft (jeg brukte en halv rødløk, en kinesisk hvitløk, litt purre, et par stilker stangselleri og et par gulrøtter)
• 1 stor gul løk
• et par fedd hvitløk
• oksekraft (som du får når du koker oksehalene), evt litt kyllingkraft i tillegg
• parmesan
• 1 sitron
• frisk oregano
• 1/3 pose spinat (helst små, fine blader)
• 1 rød chilli uten frø, finhakket
• 100 gram kaldt smør i små terninger
• salt og pepper

Ang mengde, så laget jeg pasta av 120 gram mel, noe som ble perfekt mengde til to porsjoner. Oksehalefyllet hadde rukket til minst dobbel mengde, så jeg puttet resten i fryseren. Med andre ord skal det være en smal sak å gjenta denne over ferien.

Farlig populær pasta

Trattoria Popolares fantastiske oksehaleravioli

Man tager en oksehale. Slik kunne denne bloggposten ha begynt, men den begynte ikke der. Min plutselige lyst til å lage min egen oksehaleravioli begynte nemlig på en av byens nyere og svært populære restauranter - Trattoria Popolare. Der fikk jeg servert oksehaleravioli så god at jeg sluttet å prate og gikk over til høylydt stønning, smatting og skraping av tallerkenen.

Som vanlig med god mat blir jeg sittende å dissekere maten for å prøve å finne ut hva som er i, så også denne gangen. En prat med en smilende og hyggelig kokk etterpå bekreftet mine teorier, og han fortalte også det jeg ikke hadde kommet fra til selv. Jeg liker åpne kjøkken hvor en enkelt kan få ta en prat med kokken om en ønsker det.

Jeg, som aldri hadde laget pasta før, sendte mannen ut for å kjøpe pastamaskin. Deretter tager man en oksehale og lager ravioli. Mer om det i morgen.

Trattoria Popolare anbefales for øvrig helhjertet til de som måtte befinne seg i nærheten. De serverer suverent god mat på ordentlig italiensk vis. Gode råvarer tilberedt på en måte hvor de gode smakene kommer til sin rett. Kult lokale, hyggelige servitører og ok priser.

Fint gråvær

Jeg er kommet så langt uti ferien at jeg ikke lenger har helt oversikt over hvilken dag det og kommer til dyrlegen på feil klokkeslett. Været er ikke så mye å skryte av med tanke på å ligge på et svaberg og slikke sol mens en dypper tærne i vannet, men det finnes alternativer. En kan lage god mat, en kan lese og en kan ta seg en kajakktur.


I går la vi ut på tur mens himmelen var så svart at det nesten var skummelt. Det fine med grått og vått sommervær er imidlertid at en blir bare våt, ikke kald, og da gjør det ikke så mye.


Vi padlet bort fra det svarte og inn i stille sund med små trehus. Vannet er blankt som silke der de grå skyene speiler seg, og kajakkene sklir videre under små broer og brygger.


Regnværet tar oss før vi kommer i land. Store dråper som treffer vannet og lager ringer, tett i tett. Og langt der borte i horisonten ser vi at det lysner bak bygene.

Våt, fin tur.

Pavlova med kesam og bringebær

Etter husets første pastaproduksjon hadde vi to eggehviter til overs, og slike blir vanligvis til marengs her i huset. Ettersom Frøken Rosa Marengs er på ferie, ble det til to porsjonspavlovabunner, en til meg og en til den kjekke mannen. Per porsjon trenger du:

• 1 eggehvite
• 0,4 dl sukker
• en teskje god kakao (jeg brukte Green & Black's)
• litt hakket mørk sjokolade evt sjokoladepletter
• en liten dæsj balsamico

Pisk eggehviten(-e) på sakte hastighet i kjøkkenmaskin til de begynner å skumme. Skru så opp hastigheten og la piskes til massen er så stiv at den danner topper som blir stående. Ha i sukkeret litt og litt og pisk på lav hastighet til sukkeret er oppløst og marengsmassen blir blank og fin. Tilsett til slutt kakaopulver, sjololade og balsamico, rør inn og form to små kakebunner på bakepapir. Stek på 100 grader og varmluft i cirka 1 time og 20 minutter. La avkjøles på rist.

Ettersom dette var en svært spontan pavlova, og vi ikke hadde kremfløte i hus, ble pavlovaen toppet med vaniljekesam og bringebær. Ikke gærnt som en hverdagsdessert.

Pastasaus med kje

I fryseren fant jeg en pakke småkje fra Haugens gårdmat kjøpt på Bondens marked i vår en gang, og med denne oppskriften som utgangspunkt, ble det kjeragu i heimen. Eller pastasaus av babygeit, om du vil. Jeg gjengir oppskiften med min egen vri og dertil slumsete mengdeangivelser. Til to personer trenger du:

• en drøy halvkilo småkje i stykker
• en slant rosévin
• et par dl H-melk
• en boks hermetisk tomater av god kvalitet (jeg brukte Mutti)
  
• 3-4 dl kyllingkraft
• et par kinesiske hvitløk
• salt, pepper, timian, oregano og basilikum
• revet pecorino
  

Kjøttstykkene ble saltet og pepret og brunet i jerngryte i varm olje. En gjenglemt slant Il Mimo som hadde sett sine bedre dager ble helt over og fikk koke delvis inn før jeg helte over melk til det dekket kjøttet ca halvveis. En kinesisk hvitløk ble delt i to og sluppet oppi gryta sammen med timian og oregano, så inn i ovnen på 125 grader. Der stod gryta med lokk på i cirka halvannen time.

Kjøttet ble tatt ut og lagt til å kjølne mens sausen fikk selskap av tomater og kyllingkraft og en finhakket kinesisk hvitløk. Sausen har små hvite klumper av emulgert melk nå, men ikke bekymre deg for disse. De forsvinner.

Kjøttet renses fra bena og has oppi sausen. Inn i ovnen igjen og la stå på 100 grader i noen timer til. Min stod i fire timer. Avkjøl og oppbevar i kjøleskapet til neste dag. Da får smakene satt seg på en helt annen måte enn om du spiser den med en gang, skjønt prøvesmakingen tilsa at den absolutt var etende umiddelbart også. Fyldig tomatsaus med kjøtt så mørt at det har falt fra hverandre. Det kan liksom ikke bli så galt.

Varm opp dag 2, tilsett litt finhakket basilikum og server med fersk pappardelle, revet pecorino og noen gode cherrytomater.

Hjemmelaget pappardelle

I takt med at matinteressen vokser, sitter en brått der og lurer på om en kanskje skal lage ting en tidligere aldri ville ha vurdert. For eksempel pasta. Etter en tur hos byens nye italienske yndling, fant jeg ut at pastamaskin, det måtte vi ha. Mannen ble sendt ut på byen for å kjøpe, og jeg googlet oppskrifter.


Etter tips fra en venninne, endte jeg opp med å bruke Gordon Ramsays oppskrift:

• 225 gram durumhvete
• en god klype maldonsalt
• en klunk olivenolje (jeg elsker at Gordon klunker og dæsjer i sine oppskrifter)
• 2 egg og 2 eggeplommer

Alt ble blandet i kjøkkenmaskinen, og jeg lot den kjøre der til den hadde samlet seg til en deigball. Deretter knadde jeg den litt på kjøkkenbenken og la den i en plastpose i kjøleskapet i en halv times tid.


Så kunne moroa begynne: Kjevling i den flunkende nye pastamaskinen. Jeg delte deigen i to og kjevlet hver av halvdelene til leiver som maskinen klarte å få tak i på bredeste innstilling. I tråd med Gordons anbefaling, fikk den to runder på denne før vi gradvis stilte den tynnere og tynnere. Jeg puttet inn og tok imot mens mannen sveivet. Etter hvert ble deigen så tynn at en kunne se hånda si gjennom. Tøft. Deigen var en drøm å jobbe med. Ingenting satte seg fast noe sted, og den revnet ikke. Heia Gordon! Og heia oss.


I dag hadde jeg lyst på pappardelle, så jeg kuttet den ferdig utkjevlede deigen med kniv. Da kom neste utfordring: Hvordan få hengt opp alle disse metrene med pasta mens en gjør seg ferdig med kjevling, sveiving og kutting? Løsningen ble stekerista fra komfyren satt på toppen av en stor sylindervase. Det fungerte utmerket, og vi vekslet mellom å henge opp og beundre eget verk. Tenk, dette har vi laget.

Pappardellen fikk seg cirka to minutter i godt saltet, fosskokende vann før den fikk selskap av kjeragu, eller om du vil, pastasaus av babygeit. Et måltid vel verdt jobben.

Spiselige suvernirer

Jeg er ikke så glad i t-skjorter med Union Jack eller Big Ben i peishylle-størrelse. De engelske matspesialitetene, de kan imidlertid gjerne få plass i kofferten. Klok av skade bestilte jeg nemlig to kolli innsjekket bagasje til hjemreisen. Greit å ha når en finner på å dra med seg en Le Creuset støpejernsgryte hjem i tillegg til godsaker som vanilla extract og vanilla paste laget på ekte vanilje. God cider og ginger beer fant også vei ned i kofferten, og det gjorde Green & Black's kakao også. Den får en tak i hjemme også, men til en helt annen pris. En pakke clotted cream snek seg unna fotograferingen, men den dukker muligens opp igjen senere.


En av de mer vemodige tingene i London denne gangen, var konkurssalg på Habitat - interiørkjeden som er en institusjon i seg selv. Eller var. Finanskrisen er langt mer merkbar i Storbritannia enn her hjemme, og da er nye sofaer og interiørstæsj ikke noe som står på handlelistene til folk. Jeg kjøpte meg en en symbolsk sitrusskviser.

Hilsen fra en fluktstol

Av alle ting aa finne paa naar en har en ukes ferie mens mann og barn henholdsvis jobber og er paa ferie, saa kan en absolutt finne paa verre ting enn aa dra til London for aa besoeke sin beste venn. Naar han er paa jobb, kan en f.eks spre handleposene sine rundt en fluktstol i Hyde park og sitte der med en bok og se paa folk til sola forsvinner bak en sky.


En kan besoeke de fine smaabyene rundt London, som Oxford med sin fantastiske arkitektur og levende historie. Vi kom for sent paa dagen til aa komme inn noe sted, men var skjoent enige om at vi tar turen igjen til hoesten. Mindre turister, vakre hoestfarger og ikledd hver vaar blazer og skjerf.

En by som Oxford har selvsagt sin egen pennebutikk. Blekkhus, fyllepenner, trekkpapir og papirpresser. Sukk.


Etter en bedre middag ute for aa feire en forsinket bursdag, drar vi hjem, tar paa pysjen og aapner en aargangs-champagne. Dekadensen lenge leve.


Jeg elsker aa farte rundt i denne byen, baade med og uten maal og mening. Noen ganger hopper jeg paa en buss som og ser hvor jeg havner. Fantastisk utsikt og sightseeing for en slikk og ingenting. Jeg liker undergrunnen som raskt og effektivt tar deg hvor som helst, og hvor du finner fine veggdekorasjoner som viser hvilken stasjon du er paa.


"Min" stasjon har fortsatt en gammel rulletrapp laget av tre. Angivelig Londons siste. Den er saa fin, og noen ganger gaar jeg ned igjen og tar rulletrappen en gang til, bare fordi den er saa fin.

I gaar gikk turen til Tate Modern og Ai Weiweis solsikkefroe. Mer om dem senere.

Blogganbefaling: Vin og ruin

Vinlotteriene der jeg jobber ligner ikke på vinlotteriene så mange andre steder. De er drevet av Jon, en langt over snittet dedikert og kunnskapsrik kollega med en hang til italiensk vin og formidling. Sånt noe blir det bra vinlotteri av. Det hele starter dermed med et 5-10 minutters innledningsforedrag om rundens vingård/bonde/distrikt/familie/whatever, gjerne med detaljer omkring de (utenom-)ekteskapelige forhold bøndene imellom eller framkommelighten på veien til vingården. Her snakker vi grundig research, nøye utplukkede og alltid gode, iblant utsøkte, viner. Og vi oppholder oss alltid i Italia.


Jon har nå fått noen måneders permisjon for å skrive bok om gamle romere. For å stilne vårt savn og sin egen formidlingstrang, har han startet en ny blogg - Vin og ruin.

Dette er en blogg viet til antikken og vinum, oinos eller hva du ønsker å kalle vin. Vi lover bare å skrive om noe som angår oldtiden, særlig romere, grekere eller des like - antikke folk, som sloss med sverd, ikke gikk i bukser, snakket forlengst døde språk og drakk vin fra amforer. Pax vobiscum.

Mannen har en utsøkt smak i vin, er kunnskapsrik om både vin og romere med og uten bukser, og vel verdt et besøk.