Årets rosa glede: Il Mimo 2010

Her i huset er det vanligvis femåringen som står for de rosa gledene, men i siste halvdel av mai begynner mor selv også å drømme rosa drømmer. Årets Il Mimo-ladning ankommer polet på denne tiden, og den er vanligvis borte før den faktisk når hyllene. Klok av skade hadde jeg mailet med hovedkontoret, fått vite når den kom og bestilt er passende antall flasker.

Det er alltid like spennende å åpne første flaske i kassen jeg har kjøpt usmakt. Er den like god i år? Og joda, den har fremdeles denne fine balansen mellom fylde, røde bær og stramhet, den er frisk og tørr og skriker etter sommermat som salater, kylling, lett grillmat eller rett og slett en vinkjøler og et par solbriller på undertegnedes nese.

Det blir rosa sommer her i år. Så langt kjøkkenlageret rekker, that is. For polet er tomt.

Låve på tur

Hvor har du tenkt deg, lille låve?

Ble du lei av tilværelsen blant små hender oppi Maridalen og benyttet det voldsomme regnværet til å ta deg en tur på de skrå bredder, og plutselig var du i fri flyt nedover elva? Full fart nedover forbi undrende ender, bumpende mellom store steiner og under trær som strekker, store, dryppende våte grener mot deg.

Snart ender du opp der elva møter havet. Resten av verden ligger og venter på deg. Kanskje du har tenkt deg inn i Operaen for å prøvespille som rekvisitt til den nye storsatsingen? Eller kanskje du har en date med klosterruinene på Hovedøya?

Lykke til på ferden, lille låve.

Tommelise

Min lille straks-femåring har forelsket seg i eventyret om Tommelise. Denne bitte lille, vakre jenta som ble født i en blomst, som gledet seg sånn over små, fine ting og som måtte gjennom så mye før den snille svalen tok henne med til et helt folk som var like som henne.


Prinsessedilla er ikke noe nytt her i huset, men jeg fryder meg litt over at hun har falt sånn for dette eventyret som jeg selv var så glad i som liten.


Valget var dermed ikke vanskelig da det skulle være barnekarneval i forbindelse med lokal festivitas. En hvit sommerkjole, et sett ødelagte regnbuevinger trukket på nytt med en gammel duk, og jammen meg hadde de ikke ekte Tommelise-krone på den lokale bokhandelen. Da var vesla imponert.


Ut fra bokhandelen, opp trappene til parken og inn gjennom busker og kratt løp min egen lille Tommelise. Og en mamma som prøver å dempe prinsessefaktoren sånn i det daglige, kjente at noen ganger er det faktisk veldig veldig fint å ha en liten alveprinsesse i hus ♥

Fin fredag

Endelig kom den ordentlige sommeren til byen vår. Idet jeg sykler til jobb en innklemt fredag morgen, er det som om byen har hoppet over en måned og plutselig er midt i fellesferien. Det er varmt i lufta og en brøkdel så mange mennesker som vanlig på vei til jobb.

På torget står to gamle menn og selger liljekonvall og honning, og jeg sykler videre med byens mest velduftende sykkelkurv. På Kaffebrenneriet er det mot normalt ingen kø klokka halv ni, og på kontoret er det velsignet stille både på telefon og i gangen. Arbeidsro.

Mandag og fredag på en gang. Det kan en like.

Lille Larven Aldri Mett?

- Mamma, hvorfor er larven grønn?
- Skal den bli til en sommerfugl?
- Hvilken farge skal sommerfuglen ha?
- Mamma, det kiler når larven kryper på meg!
- Kan jeg få ha den med meg hjem?
- Hva heter den?
- Tror du den blir lei seg når vi går?

Liten åme - stor stas.

Fråtseforeningen goes suburbia

Aperitif: Charme de Jean-Paul Brun Cremant de Bourgogne

Nabodamenes fråtseforening er et konsept jeg har blogget før (her og her), og det er like enkelt som det er genialt: Vertinnen stiller med dekket bord og dessert. Alle andre tar med seg en rett hver og drikke til denne. Ingen vet hva de andre lager før vi samles rundt aperitiffen og avslører hva folk har med i gryter og kurver. Da legges rekkefølgen på kveldens meny og moro kan starte. Eller strengt tatt begynner moroa mye før, med hemmelighetsfulle, kokkelerende statuser på facebook, og alle er like nysgjerrige på hva de andre lager, og om vi kommer til å ende opp med flere like retter. Noe vi enda ikke har gjort så langt. Kveldens meny ble som følger:

Jordskokksuppe med røkte reker og stekt skinke. Toast
Trimbach Riesling

Sashimi av laks med soyasaus, lime og wasabi
Les Setilles 2009 Olivier Leflaive

Grønne asparges og parmesan surret i serranoskinke
Cantaloupe og rømmedressing
Terras Gauda

Kremet rekesuppe med reker, persille og trøffelolje
Sancerre

Ost, kjeks og marmelade

Manchego, camembert, St Agur og hulderost fra Avdem

Aprikoser kokt i hvitvin med stjerneanis, vanilje, honning og litt sitronskall. Fiken kokt i portvin med honning og kanel

Recioto della Valpolicella fra Casotto del Merlo

Baileys-is, nøttebunn og sjokolademousse
Malmsey Reserve Madeira

Yours sincerely i et av kveldens mange latteranfall

Nok en fantastisk fin kveld med nabodamer, god mat, ditto drikke og latterkuler som fikk tårene til å sprute. Denne gangen beveget vi oss faktisk ut av gården og ut i suburbia ettersom en av naboene har flyttet. Erfaringen fra i går tilsier at det går helt fint å putte masse damer, gryter og kurver inn i en liten bil og ha middagen utenfor gården. Med andre ord kan konseptet kopieres også med venner i litt lengre avstand enn det vi vanligvis har.

Alternativ pyntesjuke

En får gjøre det en kan for å pynte opp elendigheten.

Helgenen-katten

På vei til og fra barnehagen treffer vi en rekke katter. Noen av dem løper fort forbi, men vi går også forbi disse fine glorie-kattene. Eller Helgenen-katten, som jeg kaller den. De er stensilert i forskjellige farger på steder hvor det er naturlig for katter å sitte og lure. Ved en portåpning, på siden av en stein etc.

Hvor går grensen mellom uønsket tagging og street art? Jeg skjønner at ikke alle huseiere synes det er noe særlig å få veggene sine påmalt ting de ikke selv har valgt, men nesten-femåringen og jeg har stor glede av disse kattene. De er fine, tilfører noe i bybildet, og vi fryder oss når det dukker opp nye.

Stor var også sorgen da en av kattene var vasket bort en dag. Jenta gråt sårt, og mor forklarte etter beste evne at selv om vi liker disse kattene, så er det ikke sikkert at de som eier huset gjør det. Desto større var gleden da vi etter noen dager fant to nye katter på vei til barnehagen.

Gutta på Haugen

Det har vært en del debatt om utvalget av matvarer i norske butikker i det siste, og jeg kunne har skrevet mye om dette. På den ene siden så får prisblinde Grandiosa-forbrukere den kvalitet og det utvalget de fortjener. Samtidig så leser en historie på historie om hvordan de fire store matvarekjedene styrer markedet, presser prisene på det som selger mest og gir blaffen i resten. Nye produsenter må betale for å få hylleplass, og mange gir opp til tross for gode produkter.


Heldigvis finnes det motvekter til de store, strømlinjeformede kjedebutikkene, spesielt for oss som bor i de større byene. En av de virkelig fantastiske nisjebutikkene i Oslo er Gutta på Haugen. Butikken er et overflødighetshorn av kvalitet og matglede. Italiensk og spanske skinker henger fristende i taket, norske gårdsoster ligger side om side med vellagret manchego, snittblomster, gode oljer, pølser fra Idsøe, chipotle chilli, fersk svartkål fra Vang gård på Toten, ramsløk, pak choy og det du måtte ønske av friske urter.


Butikken reklamerer med egg fra frisinnede høner, sjarmerende kassedamer og åpningstider "fra morgen til kvelds". Betjeningen kan varene de selger, er rause med smaksprøvene og er like hyggelige enten du skal ha en bunt asparges eller om du handler hele søndagsmiddagen der. Visst koster kvalitet, men jeg vil heller ha 100 gram løvtynt skåret fennikelsalami sammen med litt ost og brød enn en diger biff. Prisen kommer sannsynligvis ut på det samme.

Min lille motvekt mot matvaremonopolet er en ny etikett i bloggen - nisje.

Våt bypåske

Jeg har muligens nevnt det tidligere, men ski og snø ikke er helt meg. Bypåske, det er imidlertid litt mer min greie. Og en del av denne fine, stygge byen vår, er fjorden byen klynger seg rundt.


I dag gikk turen mest langs land. Innom småbåthavner hvor folk holdt på med båtpussen, rundt øyer hvor store og små stod og fisket og under noen fine, gamle broer. Dette er broen over til Ormøya.


Ormøybroa er en av de virkelig nostalgiske, hvitmalte, og idet en passserer under den, dukker de gigantiske kranene på Sjursøya opp. Jeg elsker at broa og kranene både har likhetstrekk i konstruksjon, men samtidig er så tydlige kontraster til hverandre. Og jeg synes kranene er litt fine også. Lett majestetisk ruvende.


Rundt øyene innerst i Oslofjorden finnes det en rekke fine, gamle badehus. Ikke mange kvadratmetrene store, men nok til at de heldige kan ha sitt eget lille krypinn for å skifte badetøy og holde hvitvinen kjølig mens de bader eller skal ut med båten.


Tenk å hatt et sånt et. Er det ikke fint?


Alt i alt en fin padletur. Slikt blir det glad kajakkpadler av.