Søndag morgen

Søndag morgen begynte litt tidligere enn jeg egentlig satte pris på. 06:07 samstemmer egentlig ikke min idé om morgen, men lite å gjøre med det når en våkner på nevnte klokkeslett av at det står en sprettende blid nesten-treåring og ler høyt ved siden senga ens. Hun klatrer oppi senga til meg og vil ha meg til å lese, men jeg klarer ikke helt å åpne øynene nok til lesemodus, så det blir ti minutters slumring med en varm, liten kropp og en litt sliten elefant i armkroken. Godt. Så våkner jeg av at tidligere nevnte nesten-treåring løper rundt i senga mi og prøver å fange katten med teppet som ligger ved fotenden, og da er det ingen vei tilbake. Det er morgen.

Stå opp, finne frokost til barnet og gå i dusjen. Sette på kaffe, finne frokost til meg selv og få den utsatt på grunn av togbanebygging. Riktig fin togbane blir det, med bro, tunnell, delfiner og løver. Henter avisen, spiser frokost og leser avis mens vesla leker med togene. Leser om Michael Jackson-hysteri og togkaos, fikser en avsporing hos løvene, henter kaffen som har stått og tørrkokt på komfyren i ti minutters tid, redder en lokfører fra elefantene og leser litt om nordmenns pillebruk. Leser en Albert Åberg-bok og snakker litt om babyer. Vesla har lyst på en lillesøster som hun kan være storebror til. Eller lillesøster. Den biten er litt uklar foreløpig.

Så leser hun sykkelavisen (reklamebilaget fra XXL) mens jeg prøver meg på kulturdelen i Aftenposten. Anmeldelsen av Espen Schønbergs Hamlet-forestilling avbrytes et par ganger av en ung frøken som trenger hjelp til å kle på seg de røde glitterskoene og til å kle på katten prinsessekjolen. Anmodning om sistnevnte avslås høflig, men bestemt. Katten slippes ut til ulvene.

Nå sitter propellen på fanget mitt og teller hvor mange ruter det er av hver farge i dagens junior sudoku i Aftenposten. Snart skal vi kle på oss og gå ut, men først skal visst frøkna ha en frokost til. Jeg tror jeg skal benytte anledningen til å drikke opp den kalde kaffen og sjekke værvarselet.

Torn

Fraktur søker lindrende omslag
Vær gipsen min, bandasjen min,
ber vi ordløst

Vi smyger oss tett inntil en annen,
tier til anledningen kommer,

for å be om noe helt annet
enn det vi lengter etter


Torunn Borge

Kaffe

Kaffe er en rar ting. En drikk, en institusjon og noen ganger en trygg livbøye å klamre seg fast til i sosiale sammenhenger.

Som barn brukte jeg både tid og tankekraft på å undre meg over det at noe som duftet så vidunderlig himmelsk kunne smake så beskt og vondt – noe som både i tide og utide kom min kjære far til gode i form av at hans datter ble en barista in spe på den innsausede blåemaljerte kaffelarsen som bodde på kjøkkenet vårt.

I studietiden ble kaffe brukt på linje med andre mer eller mindre lovlige og ulovlige stoffer for å holde de små grå i ekstatisk våketilstand når nettene ble lange og eksamenskulda satt inn. Men smakte godt, det gjorde det fremdeles ikke.

Den som leter har ikke nødvendigvis mistet noe. Sannsynligvis leter vedkommende bare etter noe han lengter etter, men ikke vet helt hva er. For min del var skatten ved enden av regnbuen en brennhet, tyktflytende espresso med silkemyk crema som en fløyelskappe den skjødesløst hadde svøpet over seg. En glemmer aldri sin første.

God kaffe er alt som godt er, og dårlig kaffe det stikk motsatte. I dag fyrte jeg opp Bialettien og laget en termos med caffe latte som jeg delte med naboen i solveggen. Vårkaffe er helt ok.

Våt drøm

foto: apartmenttherapy.com

Jeg har mange boligdrømmer, men alle inkluderer badekar. Etter å ha bodd med dusj i vaskekjelleren i studietida og senere to år med en varmtvannstank som varte i to og et halvt minutt, har jeg utviklet en forkjærlighet for å synke ned i varmt vann og bare bli der en stund.

Helt perfekt må det være å kunne lene seg tilbake og se opp på himmelen gjennom et takvindu rett over badekaret. Det ønsker jeg meg til jul. Tro hvor snill jeg må være dette året da?

Bokskatter

Jeg elsker støvete, gamle antikvariater med bøker fra gulv til tak, vegg til vegg og i bunker på alle flater. Tanken på alle ordene, alle tankene, meningene og stemningene som er samlet der forfører meg. Å vite at disse bøkene allerede har blitt lest og skapt reaksjoner hos noen, levd et liv, bidrar til stemningen.

Nå ligger de der, Hamsuns Victoria og Bridget Jones side ved side, og venter på nye hjem. Antikvariat er som barnehjem for gamle, støvete bøker, der ingen er sultne eller ulykkelige, men alle likevel venter på noen som kommer og skal ta akkurat dem med hjem.

Antikvariatene har kastet seg på den digitale tidsalderen, men selv om en har funnet og bestilt den etterlengtede på nett, så vet du at du ikke har handlet på norli.no, når følgende står på fakturaen som følger med:


For sjeldne bokskatter på nett anbefales antikvariat.net og abebooks.com.

Lurevår!

Lurevåren er her. I går frydet jeg meg over vårsol, plussgrader og fortau som begynner å bli snøfrie. Jeg smilte ved tanken på å kanskje kunne ta en kaffebar til kaffebar-tur på tvers av byen iført solbriller og småsko i helga.

I dag snør det igjen...

Min hevn blir å ovnsbake tomater som skal bli til en saus som smaker sol, sommer og sene, lys kvelder.

Hah!

Chablis ♥

I helga skal noen chablisifiseres, og til det trenger en hele spennet av hva dette fantastiske distriktet har å tilby. I kjøleskapet hadde jeg allerede liggende en petit chablis og en god, vanlig en, og ved hjelp av mine gode hjelpere på polet på Steen & Strøm, er linjen nå fullendt med en premier cru og en grand cru.

Chateau du Val de Mercy Petit Chablis - angivelig et lite under fra Chablis
J. Moreau & Fils Chablis 2006
Louis Michel & Fils Forets Chablis Premier Cru 2007
Chablis Grand Cru Vaudésir Domaine des Malandes

Dette skal bli morsomt å teste!

Hva tenker du på?

- Det er meg?
- Ja, det er bilde av deg. Mamma syntes det var så fint. Hva tenker du på der?
- Hmmmm... Jeg tenker på... all bran! På at jeg vil ha all bran i den blå skåla mi når jeg skal spise!
- Så du tenker på all bran? Ikke på andre ting? Fine ting som elefanter og sånt?

Vesla ser på meg og ler høyt:
- Neeeei!! Jeg tenker jo ikke på det! Jeg tenker på all bran jeg.

All bran it is.

Tja til kvinnedagen?

Kalenderen viser 8. mars, selveste kvinnedagen. Trenger vi den? Tja.

Som første generasjons angivelig likestilt nordkvinne er det lett å lene seg på sine formødres laubær, grine litt på nesa av illeluktende BH-bål og si at vi er da likestilt i Norge i dag. Vi har stemmerett, det er nedfelt i lovs form at det ikke er lov å diskriminere oss fordi vi er kvinner, og alt burde ligge til rette for at vi skulle leve lenge i landet. Det gjør vi for øvrig også. Lengre enn mennene, muligens på ren trass?

Ifølge Institutt for samfunnsforskning blir kvinner i norsk arbeidsliv utsatt for en systematisk lønnsforskjell. Timelønnen er gjennomgående dårligere, og denne forskjellen øker jo høyere opp i systemet en kommer. Jo høyere opp i akademia, jo færre kvinnelige ansatte. Den virkelig store forskjellen mellom kvinner og menn i arbeidslivet viser seg etter at en får barn. På papiret har en like rettigheter, men kvinner velger i vesentlig større grad enn menn å være hjemme med barn, jobbe deltid og satse mindre på jobben. Dette gir seg utslag i blant annet lønn og kvinner i toppstillinger, men betyr det at kvinner diskrimineres?

Nyere rapporter viser at menn som velger å ta en vesentlig del av forsørgeransvaret opplever mye av det samme. De regnes ikke med på samme måte og de sakker akterut lønnsmessig. Betyr dette at likestillingskampen er vunnet - endelig diskrimineres menn på samme grunnlag som kvinner? Eller betyr det at selve problemstillingen er utdatert? Likestilling anno 2009 handler ikke om bh-brenning (gudene vet at dagens bh'er i båls form heller hadde vært en miljøkatastrofe enn et lystig bål) eller om at kjønnene skal velge likt, men om at en skal ha likeverdige muligheter. For å få til det, så må en i større grad se på hvorfor disse forskjellene oppstår. Trengs det andre virkemidler for å få kvinnelige akademikere til å kvalifisere seg til professorstillinger? Er det i så fall å diskriminere deres mannlige kolleger eller å nedvurdere kvinnnene? Jeg synes dette er vanskelige spørsmål, men åpenbart nødvendige.

Næringsminister Sylvia Brustad lovet i fjor ut champagne til den første styreleder i et børsnotert selskap som ansetter en kvinnelig toppsjef. Over et halvår senere står flaskene fremdeles vel bevart i byråkratenes arkivskap, noe en snobbete sjel mer enn gjerne antyder at har noe å gjøre med at en lokker ikke med champagne og gir bort italienske bobler så søte at Vinmonopolet etter nytt EU-direktiv er tvunget til å klassifisere skvipet som dessertvin. Eventuelt så funker det dårlig å tro at noen ser på flasker av noe slag som insentiver i en slik prosess. Eller for den del er villig til å la seg avbilde sammen med Sylvia Brustad og/eller en flaske Martini Asti. Virkemidler, Sylvia. Du må revurdere virkemidlene.


Edit: Etter å ha postet dette innlegget går jeg gjennom helgas bilder og kommer over dette bildet av vesla som nettopp i dag begeistret fikk kloa i sin første Barbie. Eller fem. Joda, vi har fremdeles noe å jobbe mot. Men tja til selve kvinnedagen.

Barnebøker

Det finnes så utrolig mange flotte barnebøker. Før jeg selv fikk barn kjente jeg stort sett til de jeg selv leste som liten pluss noen klassikere som Lille Larven Aldri Mett og Moldvarpen som lurte på hvem som hadde bæsjet på hodet hans.

Nå har imidlertid en ny verden åpnet seg: Fiat og Farmor (eller Fiat og Mestemor, som de heter her i huset) med Iben Sandemoses fantastisk tegninger, Laban og Labolina, Når to...-bøkene til Tor Åge Bringsværd og Tina Soli og Ingrid-bøkene til Katerina Janouch og Mervi Lindman. Ingrid-bøkene har verdens nydeligste tegninger og tekst bygd opp med korte, nesten stakkato setninger med fin rytme. Perfekt for en skravlete to og et halvt-åring som åpenbart kjenner seg igjen, og etter få gangers gjennomlesing selv sitter og "leser høyt". Nesten helt korrekt, og katten, som er den som begunstiges med denne høytlesingen, merker ikke stort til at noen av ordene og setningene stokkes om.

Jeg er så glad for at jeg har fått et barn som er glad i bøker. Vel å merke har hun to foreldre som elsker å lese, men det er ikke dermed gitt at ungen blir glad i det. Hun har imidlertid vært fascinert av bøker fra hun så liten at hun klarte å åle seg bort til Hamsun-bøkene nederst i bokhylla og sitte og bla i dem. Selv da hun har vært i de mest urolige periodene og før hun hadde noen særlig språkforståelse, har hun kunnet sitte lenge med bøkene sine. Både selv, og selvsagt elsker hun å bli lest for.

Selv leser hun som sagt høyt for katten, ispedd noen syngende vers av Lille pusekatt :)