Å komme hjem

I helga var jeg langt hjemmenfra og ble tatt med på tur slik at jeg fikk se åpent hav. Det var kaldt, det blåste og tårene trillet. Jeg var på et sted jeg aldri før har vært, og hadde likevel den trygge, gode følelsen av å ha kommet hjem.

Åpen horisont. Havlinja krummer seg langs verdens ende. Bølger som bryter over usynlige skjær langt fra land. Og en intens følelse av ro.

Alexander Kielland var så mye flinkere enn meg til å sette ord på dette:

...hva Havet er for dem, der bor langs Stranden, faar ingen vide: for de siger ingenting. De lever hele sit Liv med Ansigtet vendt mod Søen. Havet er deres Selskab, deres Raadgiver, deres Ven og deres Fiende, deres Erhverv og deres Kierkegaard. Derfor forblir Forholdet uden mange Ord, og Blikket, der stirrer udover, vexler efter den Mine, Havet sætter op - snart fortroligt, snart halvt ræd og trodsigt.

Fra prologen til Garman & Worse

Passende anledning

En vet at det er en såkalt passende anledning når en sitter i en av byens beste vinkjellere og blir truffet av avsablede champagnekorker. Skikkelig passende.

Morgenstemning

Samtale med vesla (2 1/2) på morgenkvisten:

- I dag skal du få være Pippi i barnehagen. Det er karneval!
- Ikke i dag. I morgen
- Jo, det er i dag. I går var det i morgen, og mens du sov, har i morgen blitt til i dag
- Nei, i dag er i går. I morgen er etterpå!
- Nei, ikke helt sånn. I dag er ikke i går i dag, men i morgen er i dag blitt til i går

Vesla tenker seg om

- Jeg vil ha frokost

og labber inn på kjøkkenet med elefanten i hånda.

Nok nå

Det er en stund siden noen satt på denne benken, enn kom seg fram til den

Denne sykkelen skal neppe noe sted med det første

Hjulene går ikke rundt lengre

og selv røykekrakkene til naboen klamrer seg fast til hverandre

Det er nok nå. Hører dere der oppe? Nok nå!

Nabomiddag

Når en først har verdens beste naboer, så gjelder det å ta vare på dem. For eksempel ved å invitere dem til middag iblant. Konseptet er like enkelt som det er genialt: X antall nabodamer møtes til X-retters middag hos en av oss. Alle har med én rett hver og drikke til denne, og vertinnen stiller med dekket bord og opsjon på å lage desserten. Utover det er det like spennende hver gang.

Kveldens meny ble:

Blåskjell surret i løk, lime, chilli og kokosmelk med brødsticks til
Albarino Pazo San Mauro 2007

Vårruller med scampi og hoisin saus med peanøtter
Cono Sur Gewürtztraminer 2007

Portvinsmarinert andebryst med appelsinhonningmarinerte, ovnsbakte epler
Vallye Oaks Zinfandel 2006

Ovnsbakte dadler surret med tørrsaltet bacon, servert med balsamicosirup og jordbær
Graacher Himmelreich Riesling Auslese 2007

Bruchetta med pesto, chevre og honning
Terras Gauda 2007

Sjokoladefondant med pasjonsfrukt- og champagnesuppe med jordbær og hvit sjokolade
Isole e Olena 2000 Vin Santo Del Chianti Classico

Foreløpig har vi alltid endt opp med en variert meny uten flere mer eller mindre like retter, men det er jo alltid like spennende. Før eller siden ender vi vel opp med 6x kamskjell, og da er det nok på tide å begynne å planlegge. Inntil da lar vi lykken stå oss bi.

Betinget giverglede

På TV ruller reklamer med hjemløse, foreldreløse, sultne barn fra andre verdensdeler. Hensikten er å få oss såpass engasjert i sofakroken at vi melder oss som givere til en eller annen hjelpeorganisasjon med en forpliktelse på et par hundre kroner i måneden.

Til gjengjeld får vi ikke bare litt bedre samvittighet, men også et helt personlig lite negerbarn som er takknemmlige ovenfor akkurat oss. Et barn som skriver brev til oss med tegninger og bilder, som takk for almissen fra det høye nord. Et fint virkemiddel for å få oss til å føle at pengene vi gir fra oss virkelig kommer fram til noen som trenger dette mer enn alle andre. Sikkert kjempefint for dette lille negerbarnet også, å ha en rik familie på andre siden av kloden som sender bilder av seg selv. En familie en har ansvar for å rapportere til og smile på bildene til, som takk for bistanden lokalsamfunnet får og for å motivere dem til å fortsatt gi.



I mange av disse fadderskapsordningene, går pengene til fellestiltak i lokalsamfunnet, ikke direkte til et bestemt barn eller en familie. I mine øyne er dette en mye mer fornuftig måte å bruke og fordele midlene på enn å skjevfordele til noen utvalgte i et fattig lokalsamfunn. Men hvorfor da dette behovet for å skape disse personlige, konstruerte fadderrelasjonene?

Er dette ren kynisk markedsføring fra hjelpeorganisasjonene? Sannsynligvis. Vellykket og med de beste hensikter, kan man også si. Deres misjon er å skaffe mest mulig penger til sine prosjekter, og de er åpne nok, dog iblant med liten skrift, om hva som er realiteten i disse ordningene.

Det som plager meg mer er at vi rike, fete nordmenn trenger et personlig lite negerbarn som sender nettopp oss et takkebrev iblant for at vi skal finne det verdt å avse de 300 kronene i måneden. Er det mer god samvittighet per krone enn ved å gi generell støtte til organisasjoner som driver samme type arbeid som er utslagsgivende? Sannsynligvis. Bygger det ned terskelen for at folk skal gi? Sannsynligvis. Er det vellykket konseptbygging og markedsføring? Definitivt.

I sum gir dette meget mulig mer penger i den totale giverkassa, noe som er bra. Det som gir meg en småkvalm bismak, er at så mange av oss trenger denne personlige takknemligheten for å gidde å bry oss.

Fint vær å være inne i

Oslo drukner i snø for tida, og mens noen ser sitt snitt til å spenne på seg ski, snowboard og andre unaturligheter, tilbragte jeg gårsdagen innendørs, kun avbrutt av små strekk på brøytede fortau fra sted til sted.

Oppskrift på en perfekt innesnødd lørdag:

1. Sove lenge
2. Lage kaffe, hente avis og ta begge deler med i senga. Få selskap av katten som heller ikke vil ut
   
3. Hyggelig avtale med god prat på byens beste bakeri. Gå derfra med velduftende olivenbrød og kanelsnurrer under armen
4. Finne nydelige lyserosa tulipaner og bestemme seg for at 40 slik hadde vært fine på stuebordet
5. Gå forbi Pascal, stikke nesa mot vinduet og finne ut at dette er ikke dagen å gå forbi. Gå inn i stedet. Spise kake av 70% sjokolade med kandiserte valnøtter og bringebær til. Bestemme seg for at for mye av det gode er deilig, og drikke varm sjokolade til sammen med isvann av høye vinglass
6. Besøke favorittgalleriet og oppdage at de har fått inn et par store og veldig fine bilder av en kunstner jeg har ønsket meg lenge. Drømme seg bort og mobilisere en uant viljestyrke når galleridamen tilbyr yndlingsbildet på hjemlån.
   
7. Går hjem uten bilde, men med favnen full av tulipaner og nybakt brød, magen full av sjokolade og hodet fylt med brudd av god prat og masse fine inntrykk

Det skal ikke bli like lenge til neste lørdag av denne typen. Det lover jeg meg.

Bildeoppfordring

Jeg har fått den samme utfordringen som så mange andre; vise bilde nr 6 i mappe nr 6. Her er det: Pappa og meg 17. mai 1973. Store pappa. Lille meg :)

Scener fra damegarderoben

Søndagsscener fra en svømmehall nær deg:

Etter halvannen time i bassenget er vesla sånn passe overstimulert, trøtt, grinete og har turboen på høygir. Jeg prøver å tørke henne. Hun løper vekk. Sklir på vått gulv, slår seg og griner. Blikk fra folkene rundt.

Grinende unge på fanget. Tørker snørr, tårer og litt badevann. Får bleia halvveis på febrilsk sprellende unge som hyler og til slutt kommer seg løs.

Befridd unge er overlykkelig og løper et par æresrunder med naboens deodorant før hun gjemmer seg for mammaen bak noen store nakne damer. Naken, stadig mindre munter mamma løper etter, beklager til de nakne damene og river vesla løs fra damenes dissende lår.

Går tilbake til de dissende damene og henter naboens deodorant med sprellende unge under armen. Fremdeles naken selv. Ungens bleie som var halvveis på, ligger nå våt i dusjen. Hentes og kastes.

Ny bleie trylles fram fra den utømmelige mammabaggen. Festes på sprellende unge sammen med body. Bak fram. Tenker at ungen nå er varm nok til at en kan vie seg selv litt oppmerksomhet.

Er luksusdame som tørker seg selv samtidig som en unnskylder seg forsiktig til naboen. Leter etter eget undertøy blant badeleker, bleier, våtservietter, klær og naboens deodorant. I sideblikket oppdager jeg at vesla er på vei full fart ut av garderoben.

Løper etter og akkurat idet jeg er på vei ut i døråpningen ut til billettsalget, kommer jeg på at jeg er naken. Jeg er ikke presentabel naken. Stiller meg bak veggen, med hodet ut i døra og roper til den nærmeste damen jeg ser om hun kan fange vesla og retunere henne til meg.

Leende dame fanger vesla, som er strålende fornøyd med all oppmerksomheten. Barnet overbringes til sin mor som står kliss naken halvveis i døråpningen til billettsalget. Resten av de billetterende deler damens sans for humor.

Barnets far dukker opp i døra ut fra herregarderoben, får halvnakent barn overlevert fra helnaken, svett, fresende mor som med påtatt verdighet subber tilbake inn i garderoben for litt kvalitetstid med seg selv.

Hvis hun bare finner undertøyet sitt.

Stå sammen

foto:vg.no

På vei fra jobb i dag var det fullt av politi med hjelmer, skjold og gassmasker utenfor. Tåregassen var klar og hundene var allerede ute. Pro Israel-demonstrantene hadde ikke begynt sitt show da, men det var store mengder motdemonstranter på plass. Da jeg kom forbi en time etterpå, lå tåregassen i lufta og jeg gikk en annen vei.

I utgangspunktet hadde jeg ikke bestemt meg for om jeg skulle i fakkeltoget, men etter å bli møtte av synet over her, var det ikke vanskelig å bestemme seg

Stor var kontrasten til dette - et par hundre meter unna et par timer etterpå:

foto: dagbladet.no

Det opereres med tall mellom 15 og 40.000 i fakkeltoget. Mektig var det uansett. Å oppleve denne mengden dørgende stille mens det ble lest opp epost fra en far med 6 barn på Gaza, hvor han beskriver familiens og barnas hverdag under bombingen. Hvordan 12-åringen er blitt skremmende presis i sine anslag på hvor mange hundre meter unna hjemmet bombene smeller, og hvordan 6-åringen spør når bomben kommer til å treffe dere hus. Ikke om, men når. For de har ikke noe sted å flykte.

Etter apellene var det et halvt minutts stillhet for å minnes ofrene, og det spilte ingen rolle om vi var 15 eller 40.000 samlet. Du kunne uansett høre ei knappenål falle på den kalde brosteinen.

På Christiania torg hadde et kor stilt seg opp på Hanske-fontenen slik at de stod midt i fakkeltoget når det passerte. Der stod de og sang Kringsatt av fiender - rolig, kraftig, om og om igjen mens et hav av mennesker med fakler rolig delte seg, gikk rundt og forbi dem.

Høy ståpelsfaktor. Kjempehøy. Jeg ble stående e stund og høre på koret mens tårene trillet.

Noe av det som gjorde hele opplevelsen så mektig, var at i fakkeltoget var det både Palestina-venner og Israel-venner. Alle var imidlertid mot krigføringen som bedrives der nå. Det var en fin kontrast til hendelsene noen timer tidligere å oppleve av folk klarte å stå sammen, en stakket stund.