Årets første

Årets første norske bringebær er uanstendig dyre, søte, perfekt modne, passe faste og silkemyke på samme tid, og de lukter himmelsk.

Årets første norske bringebær er straks på vei ned i en mage svært nær meg.

Midtsommer på 69°N

Årets lyseste helg tilbringes på nordlige breddegrader, og her er ikke temperaturen helt like sommerlig som hjemme verken til lands eller vanns. Men hva gjør vel det, når en har verdens vakreste strender å leke på, bøtte og spade. Små føtter vasser til støvlene er oversvømt og går så like godt barføtt.

Frydefulle hvin over iskaldt vann mellom de små tærne går over i mer fortvilede rop når den nye lekevannkanna plutselig er på vei til havs. Da er det godt med en over snittet badeglad mamma som kler av seg og legger uti etter. Den kjekke mannen står hoderystende på land og mumler noe om at vannet neppe holder tosifret antall grader, mens vesla synes at mammaen er råkul. Råkul og tøff. Og det er jo tross alt det viktigste.

La meg synge deg stille sanger

Jeg har lest årets uten tvil vakreste bok og sitter igjen med en følelse av å være lei meg for at den er slutt og beriket for at jeg faktisk fikk lese den. Det syntes også den fremmede damen som kom bort til meg der jeg satt på café og nettopp hadde begynt å lese. Hun måtte bare fortelle at jeg hadde noe å glede meg til. Så gikk hun.

La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson handler om en ung kvinne som rømmer fra en stor sorg til et øde hus på den svenske landsbygda. Eneste nabo er en gammel kvinne som på folkemunne kalles Heksen. En kvinne som har isolert seg med sine historier, historier folk i bygda egentlig ikke kjenner, men gjerne har sin mening om.

Begge kvinnene søker ensomhet, og i sin ensomhet nærmer de seg sakte hverandre. De deler etter hvert sine historier og et sjeldent venneskap vokser fram. Det hele er så vakkert fortalt i all sin enkelhet at historien står ut av boka som både sterk og vakker på en gang. Vanligvis sitter jeg ikke på flyet hjem fra jobbtur i Bergen og gråter ved vindusplassen min, men denne gangen rant tårene.

Sannsynligvis den vakreste boken jeg har lest, og jeg dras i etterkant mellom lysten til å lese mer Linda Olsson har skrevet og å ikke våge for det kan jo umulig være like vakkert som denne.


ISBN: 9788241906435
Forfatter: Linda Olsson
Oversetter: Bente Klinge
Forlag: Vigmostad & Bjørke

Veske med attitude

Sånn apropos prinsessebrylluper og sånt, så falt jeg pladask for denne fine veska på epla.no. Sukkersøt, rosa og med masse attitude. Det hadde vært den perfekte veska til de jobbmiddagene hvor en havner i selskap som tar en for å være alt annet enn det en er.

For den som har lyst og råd, så er veska til salgs her - enn så lenge.

Solhatt

Sittende med føttene på en stol i solskinnet i går ettermiddag, tittet jeg opp fra boka mi og sukket fornøyd mot sola og de fine slørskyene som danset over himmelen. Endelig skikkelig sommer. Og hva ser jeg? Jo, en stor, fin ring rundt sola.

Opplyste kilder forteller meg at slike ringer kalles halo og kommer av at lyset fra sola brytes i iskrystaller i de tynne skyene som vi (nesten) ikke ser.

Litt mindre opplyste kilder er fristet til å kalle det for solhatt. Endelig så varmt at selv sola har tatt solhatten fram!

Sommerføtter

Små barneføtter kaster av seg skoene og prøver seg forsiktig på den solvarme asfalten. Fort over på det myke gresset, opp mellom blomstene i skråningen, full fart ned trappene og opp i lekehytta.

Små barneføtter lokkes inn for kvelden og settes i bløt i den store blå stampen slik at jord, sand og fargekritt løser seg opp i bobler. Et par litt større føtter med like mye jord og sand, men uten fargekritt får også plass oppi, og slik sitter vi og plasker, pludrer og teller hvem som har flest myggstikk mens vi venter på Barne-TV.

Fine, små sommerføtter.

Stein Mehren

Jeg har aldri vært noen stor konsument av lyrikk. Utover Kolbein Falkeid, som for mange år siden krøp under huden min og ble der, har diktlesing begrenset seg til tilfeldigheter og bruddstykker for spesielle anledninger. I den senere tid har jeg imidlertid ved flere anledninger snublet over Stein Mehren, og opplevd at det jeg leser treffer meg.

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
(Jeg holder ditt hode)

Han skriver så fint om språk. Om hvorfor ordene er viktige, ikke bare som beskrivelse, som argumentasjon, som makt og avmakt, men også som lekende nyanser som pirrer oss og lar oss sitte igjen og lengte etter mer. Hvorfor vi er lesende, skrivende mennesker og hvor fattige vi hadde vært uten.

Noen ganger kjenner jeg pusten
av noe stort og levende i språket. De
som var her før, som levde her, elsket her
har etterlatt språket som et savn
Og nå bruker vi ordene deres til å bytte
bilder av oss selv med en annen

(Hva er ømhet)

Mehren skriver også om hverdagen. Om hva som skjer mellom mennesker og inni mennesker. Han skriver så treffende om de små tingene som en ikke ser, men som er større enn oss selv, om å bli gammel og om kjærlighet.

Livet rammer oss når vi minst venter det
Vi forsøker å si noe til et annet menneske
Vi åpner munnen i det som gjør oss vondt
Men innenfor språket står vi
som lammet, som stumme forstenede barn

Da, plutselig, innenfor det som gjør så vondt
at det ikke er til å bære
men heller ikke er til å flykte fra
springer språket og tiden lekk
og det evige strømmer inn i øyeblikket
(Livet rammer oss)


De gamle, har du sett, når de
tror at ingen ser dem. De er barn
som er gått så langt bort fra
barndommen sin at de ikke finner tilbake
(De gamle)

Jeg tror nesten at Stein Mehren må få bli med på sommerferie i år.

Hei, hunden!

Dagens lille hverdagslykke var en hund i et vindu på vei hjem fra barnehagen. En blid, ivrig liten en som så veldig gjerne ville hilse på en annen blid, ivrig liten en.

Et lite løft til den nederste og små barnehender og myk pels finner hverandre i et lykkelig sammensurium av hvining, bjeffing, logring og klapping.

Hverdagslykke på seks bein.

Klart design

Flyplasser er sjelden interiørmessige høydare, men innimellom dukker det opp morsomheter. Jeg elsker piktogrammene på dodørene på Flesland. Klar tale på alle måter.

Ut på tur...

Ut på tur på fjellet, gore tex og sånt noe har liksom aldri vært helt min greie. Jeg liker meg på tur, men holder meg stort sett på relativt flat mark. Vel, når mannen i ens liv er av sorten som liker å nedlegge de virkelig høye fjellene og i tillegg har en overutviklet hang til frisk luft, så møtes en på halvveien og går småturer iblant. Topper som er 250 meter høye, har grusvei helt opp, en fantastisk utsikt og blåbærtoddy på toppen er et fint kompromiss i så måte.


Fint, ikke sant? Det syntes hvertfall jeg der vi gikk nedover igjen med denne utsikten som brettet seg ut foran oss. Så fint syntes jeg det var, at jeg ikke fulgte så nøye med hvor jeg satte føttene, og vips, så lå jeg der på snørra i grusen. Skikkelig Donald-tryning av den sorten som er så flau at det tar en stund før en innrømmer hvor vondt dette faktisk gjorde...


Etter en stund innser en imidlertid at det kanskje er lurest å få en sjekk på legevakten, og så blir en sittende der og vente og lese gamle blader. Plutselig geiper denne reklamen mot meg... Jeg flirte så høyt for meg selv der jeg satt at jeg nesten kikket meg rundt etter skjult kamera.

Diagnosen ble brukket skulder, jeg ble surret i alle fatlers mor og sendt hjem igjen med morsomme piller i lomma. Det blir dermed kun kortfattet enhåndsblogging en liten stund framover. Og lite risikosport.