Følelser underveis

Jeg har skrevet om diktene på t-banen tidligere, for eksempel om den gangen jeg gjorde meg til tyv og stjal et med meg hjem. Ordene traff meg sånn at jeg måtte ta dem med meg hjem, ikke bare inni meg, men rent fysisk.

Som oftest leser jeg disse diktene på Stortinget stasjon. Der henger de så fint klistret på veggen som en del av de grafiske, fargesterke veggene, og jeg blir ofte stående og kikke bak ryggen på en medpassasjer for å få med meg hva som står. Noen ganger bare leser jeg, andre ganger blir jeg stående og grunne litt. Noen ganger tar jeg følelsen diktet ga meg med meg på banen og hjem.



Dikt underveis kalles prosjektet, og jeg har ofte lurt på om det er nettopp det at vi er underveis mens vi leser som er nøkkelen til suksess. Vi står nå bare der og har ikke stort annet å gjøre, fullt mottakelige for de små linjenes bakholdsangrep. Det siste stedet en forventer mental eller følelsesmssig input er kanskje på t-banen, og nettopp derfor tror jeg det treffer litt ekstra, når vi er slitne, trøtte og har forsvarsverkene nede.

Ja til flere bakholdsangrep underveis.