Kald drøm

På den store verdensveven snublet jeg over dette fantastiske kjøleskapet. Full size kjøleskap og 50/50 frys og vinskap. Det hadde vært drømmen å ha på kjøkkenet og så en større fryser et dertil egnet sted.

Ryktet sier imidlertid at drømmeskapet er så dyrt at Expert har sluttet å føre det. De fikk visst ikke omsetning på det. Men lekkert er det, og helt sikkert gruelig praktisk også. Lykkelige kokker med perfekt temperert chablis i glasset er nemlig svært praktiske å omgås.

Pictures Reframed

foto: picturesreframed.com

Leif Ove Andsnes og et flygel omkranset av store lerret med kraftige grafiske motiver. Han spiller Mussorgskys 125 år gamle stykke Pictures at an Exhibition, og de musikalske bildene er innrammet på en helt ny måte av den sørafrikanske kunstneren Robin Rhodes' bilder og videoinstallasjoner. Lekne, virkningsfulle, dramatisk motiver og bevegelser i perfekt harmoni med musikken. Pictures Reframed.

Musikk og bilder forsterker hverandre svært effektfullt, og stykket bygger seg opp til det kulminerer med de fantastiske bildene av et flygel som druknes i en gammel tørrdokk. Bildene er så dramatiske og vakre, og musikken så uttrykksfull, at vi blir sittende og snappe etter pusten. Så er det slutt.

foto: nrk.no

...det kan ikke slutte nå? Ikke når det er på det mest intense og kraftfulle? Joda, vi er på klassisk konsert, må vite. Leif Ove Andsnes klappes inn igjen et passende antall ganger, og så er vi ferdige. Pokkern og, neste gang vil jeg ha ekstranummer...

Både deler av konserten og en fantastisk dokumentar om året fram mot premieren på stykket er å finne på nrk.no. Anbefales.

Kuleelgen

Et hvert hjem bør ha en kuleelg når det nærmer seg jul. En tar en helt ordinær gyngeelg og lar han inntre sin nye sesongbaserte stilling som juletrekuleholder. Også kalt kuleelg.

Dagens kalenderaktivitet med treåringen var nemlig å male juletrekuler. En finner fram glasskuler, maling, rikelig med glitterlim på tube og lar det stå til. Litt på kulene, litt på bordet, litt på mamma og litt i håret. Ettersom glassmaling ikke er helt lett å vaske ut, velger vi å kalle det highlights. Litt mer på kulene, og vips, så er de ferdige. Da henges de på kuleelgen til tørk, og der får de henge til juletreet finner det for godt å dukke opp.

Kul elg med piercing i nesa og utagerende ørepynt.

Eksperimentell julebakst

En helt ny kakevariant er i ferd med å skapes på tanketank-kjøkkenet as we speak. Oppglødd etter kokosmakronsuksessen tidligere i dag (se bilde - de ble perfekt seige), tenkte jeg at suksessen burde kunne gjentas i en nøttevariant.

Som tenkt, så gjort, og undertegnede gjøv løs med stor iver, mandler, valnøtter, eggehviter og sukker. Det undertegnede ikke helt hadde reflektert nevneverdig over, er at kokosmasse selvsagt suger væske på en helt annen måte enn det malte nøtter gjør...

Da tilsetter en mer nøtter. Likevel ble det en svært utflytende masse som ble satt inn i ovnen for noen minutter siden. Hmmmm... kanskje det kan bli noe sånt som nøttemakronpletter? Kanskje dyppet i sjokolade?

Inntil videre sitter undertegnede på kjøkkenet med laptoppen i fanget, god chablis i glasset og Leif Ove Andsnes på Spotify, og er spent på hva som kommer ut av ovnen om litt...


Edit: Note to self - å se på klokka når kaketingene ble satt inn i ovnen hadde nok vært litt lurt...

Edit 2: Makronplettetingene ser ganske lovende ut inne i ovnen min. På en ganske flat måte...


Edit 3: Flate er ordet. De ble deilig seige i midten, men litt i overkant harde i kantene. Jeg gir dem en dag eller to i boksen før deres videre skjebne avgjøres.

Inspirasjon på bestilling

Hva gjør en når en har en uoverkommelig bunke julekort foran seg, ambisjoner om å faktisk skrive noe hyggelig og personlig på samtlige og har null inspirasjon, men barnefri? Jo, da tar en bunken med seg på den utrolig hyggelige caféen rett borti gata, bestiller deres gode soppsuppe og begynner å skrive.

Mmmm... god suppe. Persilledryss og rosépepper gjør ikke bare at den ser julete ut, men den smaker nydelig også. Rundt meg skravles det, et par sitter med en avisbunke de deler mellom seg, en toåring sitter på fanget og blir lest høyt for og ved siden av meg spiller de kort. Her er en hjemme og ute på en gang.

Et tosifret antall julekort, en varm sjokolade og litt gulrotkake senere tusler jeg mett og fornøyd de få meterne hjem igjen. Joda, noen ganger kommer inspirasjon på bestilling. En må bare vite hvor en skal gå.

Jeg er forelsket...

Alle foto: norrgavel.no

...i en stol... Vi snakker alvorlig forelskelse ved første blikk og ekte kjærlighet ved første berøring og prøvesitt.



Lekre former og rene linjer. Nesten skultpurell i seg selv og samtidig utrolig godt å sitte i med den store løse puten i ryggen. Stolen finnes i bøk og ask med flere typer overflatebehandlinger, og putene kan fås i enhver variant av Norrgavels møbelstoffer. Jeg ser for meg min stol med lyst treverk og et nydelig lilla ullstoff de hadde i butikken.


Nydelig håndverk, rene materialer og fine detaljer. Norrgavel er en svanemerket bedrift som er opptatt av både hvor materialene kommer fra, at møblene skal vare i mange år og at de ikke skal påføre miljøet unødige belastninger under produksjonen. Jeg liker tankegangen, og er villig til å betale litt ekstra for møbler laget på denne måten.


Jeg falt ikke bare for stolen, men for konseptet og møblene som helhet. De var lekre, rene og varme på en måte som ikke fikk meg til å tenke interiørblad, men noe en kan ha i et hjem med mitt og ditt, tøyelefanter og smuler i sofaen og avisbunker ved siden av.

Det er lenge siden jeg har vært i en møbelbutikk som har truffet meg så helt og full som denne, noe jeg også fortalte til den hyggelige innehaveren da jeg var der og siklet i dag.

- Jeg vet hva du mener, sa hun. Se på meg, jeg endte opp med en hel butikk jeg!

Jeg klarer neppe å overtale nissen til å legge denne under treet i år, men kanskje hvis jeg er veldig veldig snill neste år?

Mannen i huset

Mannen i huset er av den sorten som liker seg ute på jakt og i sofaen. Ikke helt ulik mange andre menn altså. Men noen hakk mer hårete.


Når han jages ned fra favorittplassen på undertegnedes fang, krøller han seg i sitt hjørne i sofaen, oppå teppet min mor har strikket. Det er god mentalhygiene å ha en slik pelsklump liggende ved siden av seg i sofaen.

Ikke veldig lett å stresse alt for mye når en ser på hvordan han ligger der og krøller seg, strekker seg og maler så høyt at en må skru opp TV'en for å få med seg intrigene hos McDreamy og co.

La hendene stryke den silkemyke pelsen, kjenne den rolige duren fra en malende katt som ruller seg over på rygg for å bli klødd på magen mens han legger poten over ansiktet for å skjerme seg for den pokkers blitzen.

Joda, det er mye fin mentalhygiene med en slik mann i huset.

deLillos i Operaen: Hjernen er alene

deLillos i Operaen. 20 år siden albumet Hjernen er alene ble gitt ut. For første gang spiller de hele albumet fra A til Å. 23 låter, flere av dem aldri spilt live tidligere. På scenen står det i tillegg til deLillos et fint sammensurium av strykere og blåserekke fra Operaen, gamle bandmedlemmer og musikere, alle i en laidback setting hvor folk rusler til og fra med og uten vinglass, og setter seg ned i den stolen som er ledig.

Et av landets med tilbakelente band på landets mest fornæmme scene. Likevel klarer Lars Lillo og resten av bandet å beholde den svært uformelle, litt sjenerte, fomlete og sjarmerende kontakten med publikum. Låter og musikere kommer og går på scenen. I hodet kommer og går minner fra den gangen albumet var nytt. Hendelser, personer, øyeblikk og stemninger. De kom med tonene av låter jeg ikke har hørt på 18-19 års tid.

23 låter. I pausen går ikke publikum ut, men blir stående i trampeklapp til sceneteppet går opp igjen. Og på taket av Operaen lyser bikkja til Lars Lillo sin onkel, fra familiens gamle fotoalbum og et 20 år gammelt platecover.

Fin søndag.

Barnekunst på veggen

Med en ivrig liten kunstner i huset, produseres det en del tegninger og malerier i løpet av en uke. Jeg har ingen ambisjoner om å ta vare på alle, men noen puttes inn i en mappe i skapet og noen henges på veggen.

Å henge dem rett på veggen med tape eller stift er ikke spesielt lekkert, og glass og ramme er heller ikke beste formen for en stadig skiftende utstilling. Løsningen kom til meg på en ikea-tur for en stund siden - buksehengere! En tynn spiker i veggen, kunstverket i hengeren og hengeren på veggen. Med tre slike over hverandre, har vi en stadig skiftende utstilling på kjøkkenveggen. Det vil si at det lenge har vært bare én, så da jeg i dag hengte opp de to siste, måtte vi ha en liten vernissage med smoothie i fine glass mens vi beundret verkene.

Den blå byen

Sortland påberoper seg å være den blå byen, men Tigerstaden er jammen meg ganske blå en høstkveld den også.

Rusletur med votter og frostrøyk i den blå timen er ganske fint. Gjerne i en del av byen hvor en ikke går til vanlig. Se på hus med fine detaljer på dører, plassering av vinduer og mer og mindre heldig plasserte balkonger. Når mørket faller på, utviskes detaljene, og husene står fram som silhuetter mot den mørkeblå himmelen. Noen store og majestetiske, andre rare og krokete og andre bare store firkanter. Inntil en kommer rundt hjørnet, får lyset fra en annen vinkel og oppdager en nydelig stabel med balkonger.

Fine blå byen.