Konglelykke

Å ta en treåring med i skogen. Grille pølser på bål. Lage konglekyr for første gang på svært lenge. Sitte smilende å se på hvor lenge hun kan ha det fantastisk moro med sin nye fiskestang - en pinne, snøre og en kongle i enden. Gå hjemover med en sliten jente på skuldrene, som skravler i vei om alt hun har opplevd og synger mens hun koser mammaen sin varsomt på kinnet ♥

Putte henne i seng uten bad fordi hun er så trøtt at øynene går i kryss når vi endelig kommer oss inn hjemme, og bli vekket neste morgen av en trøtt, varm liten kropp som fremdeles lukter bål av bustehåret.

Joda, den er ikke så ille, den der skogen.

Vakre Niessing

Min kjærlighet til Niessings ringer startet allerede da de lanserte de første ringene i stål og diamant. Abakus, ringen med de rullende gullkulene i spennet (bildet over), fikk jeg til 30-årsdagen av min kjære far, og den har vært en favoritt siden. Guddatteren elsket å leke med kulene fra hun var få måneder gammel, og hadde jeg ikke ringen på når jeg kom på besøk, så begynte hun å lete etter den på den andre hånda mi. Dessverre en favoritt som forsvant sporløst under siste flytting...

Refuge, ringen som er satt sammen av to ringer med en liten diamant som skjuler seg mellom dem, har stått på ønskelisten siden jeg først så den for mange år siden. Jeg elsker den tilsynelatende helt enkle ringen som har en dobbelhet i seg og en liten hemmelighet som man først oppdager når man faktisk ser ordentlig på den.

Cirrus er en nyere ring fra Niessings kolleksjon, også den i undertegnedes gate. Litt usikker på hvordan den faktisk ser ut på, men uansett en estetisk nytelse - og et vakkert navn.

Niessing lanserte noe ganske nytt da de lanserte sine brede spennringer med små diamanter i spennet for over ti år siden, og de fortsetter å levere nye, lekre ringer og smykker i rent design og med nyskapende materialbruk.

Lekre lekre Niessing.

Trøst

En skikkelig drittdag kan heldigvis lysne glimtvis

• En reklameplakat som gir en tilbake illusjonen om at det ikke er en selv det er noe galt med
• Den gamle frelseschlageren For en venn du har i Jesus forkledd som nydelige saksofontoner ut fra vinduet til en av byens vennligsinnede kirker
• En god venn som skjønner at det er en drittdag
• En bukett grenroser som blir med hjem fra torget

Men det beste lyspunktet er verdens fineste treåring som kommer løpende imot i barnehagen og roper Mamma!! mens hun kaster seg om halsen. Takk for at du er du, lille venn, og for at du er min

Snikende høst og lune tøfler

Undertegnede er sånn passe makelig anlagt når det kommer til strikking og den slags. Det vil si at jeg kan, men stort sett ikke gidder. Noe av forklaringen på det er en mor som er en strikke-perpetuum mobile, og dermed er det egentlig bare å ønske seg hva det skulle være til seg selv eller til vesla, og så kommer det i posten ikke så lenge etter.

Grunnet litt triste omstendigheter i familien har hun det siste året strikket langt mer enn hva hun selv eller familien har bruk for. Da hun hørte at vi skulle ha bakgårdsmarked, sendte hun med meg hele overskuddslageret av tovede tøfler, raggsokker, mønsterstrikkede sokker, pulsvarmere med og uten perler etc. Takket være totalt manglende markedsføring av markedet vårt, sitter jeg imidlertid igjen med mesteparten av lasset.

Tanken er å ta tingene med meg på et av Oslo utemarked for å se om jeg får noe mer avsetning på det der, men da er det store spørsmålet hvor? I Birkelunden er det angivelig umulig å få bodplass, og på Vaterland/Grønland er det kanskje ikke marked for slike ting? Jeg lurer på om ikke Vestkanttorget kan være løsningen. Litt dyrere bodplass, men også litt fetere lommebøker. Håper jeg. Jeg får jo alltid høre hvor heldig jeg er som har noen som strikker til meg, så det bør da kunne være marked for sånt noe blant vestkantfruer med kalde føtter?

Flyvende griser

I dag har jeg vært i klatreveggen med treåringen. Hun har allerede et kurs bak seg og klatrer oppover veggen med den største selvfølge mens pappaen står på bakken og sikrer. Utrolig gøy å se på, og fryktløsheten og gleden bare en hyper treåring kan oppvise er ikke mindre fasinerende enn vanlig når hun henger 5 meter over bakken.

Undertegnede er ikke spesielt atletisk i sin fremtoning. Klatring har imidlertid alltid tiltalt meg, uten at jeg til nå har vært i nærheten av å faktisk prøve selv. På vei ut ser jeg imidlertid en løype som er merket rosa elefanter og flyvende griser...

...kan dette være annet enn et tegn? Klatrekurs neste?

Søndag morgen

I halvsøvne registrere jeg at en liten arm tar tak i min, drar den ut til siden og smyger seg inn i den nyåpnede armkroken. En varm liten kropp krøller seg inntil meg og sukker fornøyd. Jeg myser såvidt, ser det bustete hodet, smiler for meg selv og trekker henne litt tettere inntil meg.

Vi blir liggende å slumre litt, og plutselig er det en varsom liten hånd som stryker meg over ansiktet.

- Mamma, er du våken nå?
- Hmmm... Joda, litt så...
- Jeg er veldig glad i deg, mamma. Skal vi lage pannekaker nå?

*smelt*

Vi tusler ut på kjøkkenet iført pysjamas og ullsokker. Vesla sitter i vinduskarmen sammen med elefanten og skravler i vei mens jeg steker pannekaker. Pannekakene inntas foran barne-TV mens mammaen setter på kaffen og sniker til seg en dusj.

- Mamma, jeg vil bade!

Et raskt overblikk over den syltetøymarinerte treåringen tilsier at det er en god idé, så jeg tapper badevann i stampen og setter meg på dolokket med bok og kaffe mens vesla bader. Jeg leser litt, nipper til den kruttsterke kaffen og hopper fram og tilbake mellom boka og Mikkel Rev, Blomster små og eksistensielle spørsmål som hvorfor rever ikke kan fly.

Søndagsmorgener er ganske fine.

Panfløytehelvete

Hva pokkern er det som får butikkene til å tro at utdaterte poplåter som vi hadde opp i halsen for flere år siden, og som vi fremdeles fryser på ryggen av, vil få oss til å tilbringe mer tid i butikken deres hvis faenskapet spilles på panfløyte??

Aaargh!!

Takk til Toothpaste for Dinner for bilder og forståelse.

Hai på høylys dag

På fiskebutikken med treåringen som ser på krabbene i disken med store øyne

- Mamma, se! Edderkopper!! De selger edderkopper her... Store edderkopper!
- Nei, det er ikke edderkopper. Det er krabbe, og det ved siden av er kreps

Vesla peker på silda

- Mamma, se! De har hai her!!
- Nei, vennen, det er nok ikke hai. Haien er mye større. Det er sild de som glinser så fint
- Hmmm...

Jeg mottar et skuffet blikk fra høyre, så ser jeg at det faktisk ligger store filetstykker av håbrann ved siden silda

- Men der, de store rosa stykkene der, det er hai.
- Er det hai?? Er det ordentlig hai? Den rosa der?

Skuffelsen over at silda ikke var hai avveksles med et øyeblikks vantro som raskt glir over i hemningsløs, dirrende begeistring og iver som gjør at ordene sliter med å komme ut fort nok

- Mannen, se! Det er hai! Hai er det der
- De selger hai her!
- Tornerose-hai! Se der! Se!!

Vesla peker og drar ivrig i jakka til mannen ved siden av oss. Når hun er ferdig med han, får resten av kundene i butikken en grundig innføring i hva Tornerose-hai er for noe, hva den spiser (primært edderkopper og skive med prim) og hvor den bor (litt i fiskedisken, men mest hos mammaen sin).

Det ble verken hai eller sild på oss, men reker og krabbe. Og mange smil.

Ønskeliste: Kaffekvern

Det nærmer seg bursdag og dertil tid for fromme ønsker. Øverst på ønskelista mi står en god elektrisk kaffekvern. Den skal primært brukes i tospann med Bialetti-kanna mi, evt espressomaskin når jeg en gang i verden får anskaffet det, men også iblant til vanlig presskanne. Ergo må den kverne kaffen til den rette meliskonsistensen, ikke bare kutte den med kniver i bunnen slik mange av de billige kvernene gjør.

Kitchen Aid sin kvern ligger foreløpig godt an. Den får god omtale og er (selvsagt) lekker å se på, men jeg synes den er dyr. Finnes det gode kverner som maler kaffen skikkelig til en lavere pris?

På eplekjøret

Eple av Marius Ø. Hunskår

Det sikreste tegnet på at nå er det høst, er at jeg havner på eplekjøret. Ellers i året spiser jeg snaut nok epler i det hele tatt, men når de norske eplene kommer om høsten, havner jeg på kjøret.

Jeg lusker i ring rundt gamlegutta på torget. Sonderer og vurderer epleutvalget deres. Hvem har de fineste eplene? De største, blankeste, rødeste og mest fristende? Prisen er underordnet. Jeg vil ha de beste.

Favorittene er Gravenstein og Aroma. Førstnevnte er allerede testet, spist opp og kjøpt inn på nytt. Aroma-eplene har ikke kommet ennå. Torgmannen overtalte meg i dag til å prøve noen som skulle være like gode. Det var de ikke.

I morgen: Nye epler og ny torgmann.

...to epler måtte for øvrig bøte med livet under skrivingen av dette innlegget.

Ikke nye, altså

En av de tingene jeg liker så godt med å bo og jobbe midt i byen, er den daglige turen over byens forskjellige torg. På vei til jobb i dag plukket jeg med meg høstens første Gravensteinepler, og på vei hjem stoppet jeg hos min faste blomsterhandler. Han selger rosene for en slikk og ingenting når de er på det aller fineste, når de riktig vrenger seg for å vise fram hvor fine de er. Eller "ikke nye altså", som han sier.

Vips, så har man 30 langstilkede, hvite roser med seg hjem en ganske vanlig tirsdag.


Blomsterhandleren syntes for øvrig det var greit at valgkampen endelig er over. Så slipper han å konkurrere med pampene rett borti gata om de billigste rosene.

Krabbepasta

Mandagsmiddagen ble linguini med krabbe, persille, sitron, chilli, hvitløk og olivenolje, inspirert av denne. Mens pastaen koker, knekkes krabbklør og resten rives og hakkes. Når pastaen er kokt, helles krabbeblandingen over og røres godt inn. Litt god olivenolje og ekstra persille på toppen, og det er klart til servering.

Superenkelt og utrolig godt!

Dagens ran stod for øvrig fiskehandleren for. Et ferdig renset krabbeskjell, to ekstra klør og drøyt 400 gram reker: 150 kroner!

Kvinne er kvinne verst?

Mobilfrustrasjon

Dame kjøper telefon, blir kjent med den og de lever lykkelig sammen. Lenge. De er nemlig Dame & Mobil, ikke Mann & Mobil. Inntil Ting Skjer, for eksempel tidens tann eller treåring med saftglass. Uansett: Ting skjer og Dame trenger ny mobil.

Ny mobil blir kjøpt, og her er det ting begynner å rakne. Dame har nemlig kjøpt seg en fin, rød Sony Ericson W995 som erstatter for sin gamle Nokia N95. Dame har selvsagt store deler av livet sitt as we know it på sin gamle mobil, og den gamle og den nye snakker ikke sammen. Det er mulig at de kan - hvis de vil - men de gjør det altså ikke. Ikke ved Dames hjelp.

To mobiler, to laptopper, mange timer og ditto stygge ord senere, sitter Dame igjen med en ny, fin telefon som virker, men ikke har en eneste kontakt å ringe til, langt mindre noe sjel eller historie å snakke om - og en gammel som puster og ånder kun på trass, og nekter å gi fra seg all den historien den har samlet gjennom årene. Den nekter rett og slett å bli byttet ut.

Igjen sitter Dame med dundrende hodepine og trøstespisesjokoladeflekker på tastaturet. Hvorfor finnes det ikke flyttebyråer som tar seg av sånt som dette? Eller i det minste fredsmeglere som kan få dem til å prate sammen?

Aaargh!!

Alle de andre

xkcd.com

Fem bloggere på t-banen?

Frustrert havesyke

Hans Wegners Y-stol har stått på ønskelisten min i flere år. Kombinasjonen av den stramme, rene formen og det myke, runde, varme treet gjør den i mine øyne ganske perfekt. Den blir bare finere med årene, og den er til og med god å sitte på. Perfekt for lange middager med god mat og gode venner.

Prisen gjør imidlertid at de kommer nok til å stå på ønskelista, ikke i stua mi, en del år til. Stor er derfor frustrasjonen når jeg kommer over seks av dem til salg for en bortimot latterlig lav pris brukt, men samlet er det likevel for mye til at jeg engang kan vurdere det nå. Argh!!

Velkommen høst

Sommeren er definitivt over for denne gang. Men selv om det alltid er vemodig og det føles som en evighet til neste sommer, så er det litt deilig å hilse høsten velkommen også.

Jeg har hatt sein ferie med dertilhørende skolestartfølelse når jeg begynner på igjen. Fryden over blanke ark og nyspissede blyanter er dessverre erstattet av vondt i magen av at en etter halvannen uke på jobb ennå ikke har rukket å lese gjennom all epost som har kommet i løpet av ferien, men jeg sniker meg til å sniffe litt på Scotch-teipen og dermed litt instant skolestartfølelse likevel.

Det er varm sjokolade i koppen når jeg blogger, og på polet orienterer jeg mot rødvinshyllene. Matlystene går i retning varmende supper og duftende gryteretter, ikke salater eller annen typisk lett og lettvint mat. Bjørka oppi bakken har begynt å få gule blader, og stearinlysforbruket øker merkbart.

Treåringen protesterer ikke lengre på at hun ikke kan sove fordi det er lyst ute. Nå bare protesterer hun.

Store gensere og tykke sokker dukker fram fra skuffer og skap, og det er Kveldsmat er på radioen igjen hver onsdag. Når en har Kari skravlende på øret mens en smårydder litt, merker nytt barnehagetøy, lurer på hvor en satte fra seg vinglasset og tenker at snart er byen full av blader i vakre farger, da er det egentlig ganske ok at det er høst likevel.