På den store verdensveven snublet jeg over dette fantastiske kjøleskapet. Full size kjøleskap og 50/50 frys og vinskap. Det hadde vært drømmen å ha på kjøkkenet og så en større fryser et dertil egnet sted.
foto: picturesreframed.com
foto: nrk.no
Et hvert hjem bør ha en kuleelg når det nærmer seg jul. En tar en helt ordinær gyngeelg og lar han inntre sin nye sesongbaserte stilling som juletrekuleholder. Også kalt kuleelg.
Kul elg med piercing i nesa og utagerende ørepynt.
Hva gjør en når en har en uoverkommelig bunke julekort foran seg, ambisjoner om å faktisk skrive noe hyggelig og personlig på samtlige og har null inspirasjon, men barnefri? Jo, da tar en bunken med seg på den utrolig hyggelige caféen rett borti gata, bestiller deres gode soppsuppe og begynner å skrive.
Alle foto: norrgavel.no
Nydelig håndverk, rene materialer og fine detaljer. Norrgavel er en svanemerket bedrift som er opptatt av både hvor materialene kommer fra, at møblene skal vare i mange år og at de ikke skal påføre miljøet unødige belastninger under produksjonen. Jeg liker tankegangen, og er villig til å betale litt ekstra for møbler laget på denne måten.
Det er lenge siden jeg har vært i en møbelbutikk som har truffet meg så helt og full som denne, noe jeg også fortalte til den hyggelige innehaveren da jeg var der og siklet i dag.
Mannen i huset er av den sorten som liker seg ute på jakt og i sofaen. Ikke helt ulik mange andre menn altså. Men noen hakk mer hårete.
Når han jages ned fra favorittplassen på undertegnedes fang, krøller han seg i sitt hjørne i sofaen, oppå teppet min mor har strikket. Det er god mentalhygiene å ha en slik pelsklump liggende ved siden av seg i sofaen.
Ikke veldig lett å stresse alt for mye når en ser på hvordan han ligger der og krøller seg, strekker seg og maler så høyt at en må skru opp TV'en for å få med seg intrigene hos McDreamy og co.
La hendene stryke den silkemyke pelsen, kjenne den rolige duren fra en malende katt som ruller seg over på rygg for å bli klødd på magen mens han legger poten over ansiktet for å skjerme seg for den pokkers blitzen.
Med en ivrig liten kunstner i huset, produseres det en del tegninger og malerier i løpet av en uke. Jeg har ingen ambisjoner om å ta vare på alle, men noen puttes inn i en mappe i skapet og noen henges på veggen.
Sortland påberoper seg å være den blå byen, men Tigerstaden er jammen meg ganske blå en høstkveld den også.
Foto: Kjekk Mann ™Håkon Gullvågs store utstilling viser sentrale personer i Norge i vår tid. Med denne samtidsdokumentasjonen viser museet at vi ikke bare er en bunadskledd gjeng som sitter på stabburstrappen og blåser i lur, sier Aaraas.At et museum i økonomisk krise velger å bryte ned grensene mellom fortid og nåtid kan selvsagt sees på som et rent økonomisk motivert publikumsfrieri. Vel, jeg er publikum, og jeg liker det.
I dag skinner sola for første gang på lenge i Oslo. Utenfor står imidlertid en flyttebil som skal ta med seg verdens beste naboer og gode venner til andre kanten av landet. Det er skikkelig dritt. En av de andre forsmådde naboene understreket det hele med å overrekke det vakkert broderte bildet over som avskjedgave. Vi kjente alle at det uttrykte det vi følte.
Foto: Kjekk Mann ™
Er temperaturen i lufta nær bakken under 0 °C og den relative fuktigheten i lufta 100 %, vil noe av fuktigheten slå seg ned på bakken. Det dannes rim. Vanndampmolekylene slår seg lettest ned på spisse gjenstander, gresstrå, kvister etc. Når først en liten iskrystall har dannet seg på en kvist, vil denne krystallen tiltrekke seg flere vanndampmolekyler og krystallen vokser.Eller rett og slett snø uten at det har snødd.
En samler fem venner, 13 forskjellige flasker whisky fra ett og samme destilleri og dekker bordet med et passende antall glass. Og spyttebakker. Noen har tross alt gode intensjoner.
Kveldens utvalgte destilleri er Arran, et av Skottlands yngste destilleri. De startet opp i 1995 og har dermed ingen gamle, vellagrede single malts å friste med. De ligger imidlertid i en gate smaksmessig som treffer undertegnede svært godt, og det morsomme med en slik smaking, er at en faktisk får sjansen til å smake forskjellen mellom flasker som er laget i en og samme prosess, og hvor eneste forskjell er hvilken tønne de er lagret på.
En har selvsagt et for kvelden passende underlag med nummererte plass til glassene og plass til å notere. Ord som "svette, svovel, honning, marsipan og sitrus" står etter hvert å lese rundt omkring, sammen med mye annet rart.
Som den som sitter nærmest flaskene, får jeg fornøyelsen av å åpne de uåpnede flaskene og helle den første drammen i glasset. Den fantastiske klukkelyden fra en whiskyflaske som gir fra seg sin første dram fyller meg alltid med andakt. En fantastisk lyd. Noen flasker var det rett og slett litt vanskelig å gi fra seg videre etter hvert.
13 forskjellige whiskyer fra Arran er smakt. Favorittene og bunnlaget er kåret. Resten av kvelden er det ønskerepriser, mer smaking, krysstesting og stadig mer latter og mindre whiskyfaglig prat.
Post Secret har vært en av mine bloggfavoritter gjennom mange år nå. Bloggen er et interaktivt kunstprosjekt hvor leserne sender inn sine mer og mindre kunstferdige hemmeligheter, og bloggeieren publiserer et utvalg av disse hver søndag. Hemmelighetene ligger kun ute én uke, men iblant kommer det oppfølginger og svar på noen av dem. Alt fra søte, små hemmeligheter av den typen over, til tunge, vanskelige ting som får tårene fram.
Bloggstatistikk er en morsom ting. Jeg smiler når jeg ser at hvis en googler 'hverdagslykke er', så havner en her inne hos meg :)
Jeg har tidligere skrevet om Roma som min by, men London er nok den byen jeg uten tvil har besøkt flest ganger. Når en har en bestevenn som bor der, så blir det fort slik.
Jeg elsker kontrastene London byr på. Det tradisjonelle og pompøse møter hele tiden det trauste, hverdagslige og industrielle. Som en gigantisk fabrikkpipe der linjene til kuplene på disse vakre bygningene i Greenwich ender.
Midt mellom nyreiste, blankpolerte kontorbygg, dukker et gammelt ærverdig tårn opp og minner om at selv City ikke bare er nystrøkne skjorter og fancy mobiler, men også Her Majesty's Pound, ikke Euro.
Som i Oslo bygges det også i London, men her er heisekranene lysegrå for å skjemme bybildet minst mulig. Jeg synes de danner en fantastisk kontrast til dette gamle tårnet på et fortau rett bak St Pauls, og de minner om at byen lever og er i konstant forandring.
Jeg elsker broene over Themsen. Å gå langs elva for å se på broer er en søndagstur i seg selv. Vel, hvis en kommer så langt og ikke bare blir sittende på første og beste pub og se byen legge seg. Denne fantastiske himmelen er fotografert fra The Millenium Bridge.
Min favoritt blant broene over Themsen er Hammersmith Bridge. Vakker og grønnkledd ligger den utenfor den turistifiserte bykjernen, og ved foten av den ligger byens eldste pub med hyggelig utservering med langbord langs elvebredden. Vegg i vegg med den ligger roklubben, så det er et yndet sted for å ikle seg mørke solbriller og bedrive roer-spotting.
Og når en sliten etter en lang dags trasking gate- og elvelangs venter på undergrunnen hjem, kan en fryde seg over de gigantiske, alltid fargerike reklameplakatene på platformen, inntil undergrunnen kommer og tar deg med hjem.
