mandag 30. januar 2012

Grove rundstykker til matpakken


Rundstykker er mer populært enn vanlig brød hos både den lille og den store damen her i huset, så det bakes jevnlig. Stort sett så slumper jeg meg fram til en halvgrov variant, da for grov gjædeig er vanskelig å lage rundstykker av. Dagens rundstykker ble imidlertid litt grovere enn vanlig og veldig gode, så jeg deler oppskrift:
  • 7 dl lunkent vann
  • 2 ts tørrgjær
  • 1 ts salt
  • en liten skvis flytende honning
  • 150 gr små havregryn
  • 350 gr fin sammalt hvete
  • 250 gr siktet hvetemel
  • 80-100 gr grovknuste helkorn - jeg brukte bokhvete
Dekk det knuste helkornet med akkurat nok kokt vann til at det dekker. La stå en halvtimes tid.
I en bakbolle fyller du lunkent vann, en liten skvis flytende honning (1-2 ts) og fyller på med mel og oppbløtt helkorn. La elte i 15 minutter (jeg bruker maskin med eltekrok og lav hastighet) og så heve i 2 timer. Slå deigen ned, elt inn litt mel og del i emner til rundstykker. Jeg fikk 15 relativt store rundstykker av denne deigen.

Min deig ble ganske løs, så hvis du vil ha en fastere deig, så må du sannsynligvis tilsette mer mel. Husk imidlertid at forskjellig mel har forskjellig vanninnhold og dermed absorberer forskjellig, så hold alltid tilbake litt mel og tilsett heller mer etter hvert. Siden deigen var løs, så skar jeg bare deigen i biter og la disse rett på bakebrettet. Litt rustikt utseende gjør ingenting, synes jeg, spesielt når løs deig som er lenge eltet erfaringsvis gir saftige rundstykker. Etterheving gjør også sitt til å jevne ut formene. Etterhev en halvtime under klede og stek i ca 15 minutter på 200 grader og varmluft.

Saftige, grove rundstykker som ikke er for høye. Akkurat slik vi liker dem, og perfekte i matpakken.

søndag 29. januar 2012

365 dager - 365 bilder



Jeg har lenge lekt med tanken på å lage et personlig fotoprosjekt hvor jeg tar ett bilde hver eneste dag i 365 dager etter hverandre. Før jeg kom så langt som å realisere det, kom utfordringen fra en kollega meg i forkjøpet. Hun hadde funnet en blogg som utfordret folk til å bli med å ta et bilde ut fra et gitt tema hver dag. Tanken var nok å begynne 1. januar, men vi kastet oss med den 16. januar, tok temaene fra begynnelsen av og lot det stå til.



Jeg liker at en ikke bare skal ta et bilde hver dag, men at det blir en liten utfordring i å tolke dagens tema. Kollegaen min utfordret flere venner, og vi deler bildene med hverandre på lukket sted. Det er moro å se hvordan de andre tolker samme oppgaven hver dag, og det blir småsosialt. Om vi følger temaene i bloggen vi startet med eller finner på noe selv etter hvert, det gjenstår å se.




Kommer til å legge ut noen av bildene her i bloggen iblant, men vil du se alle, så kan du gjøre det på flick her. Det ligger også link til flickr-siden i bloggmargen.

14 down. 351 to go.

torsdag 26. januar 2012

Rødbetegrateng

Rødbeter er en grønnsak som har fått sin renessanse de siste årene. Fra å leve sitt liv i syltet tilstand på glass i de tusen kjøleskap, er den nå å finne i kokt, bakt og rå tilstand i selskap med fisk, ost, salater og andre gode ting. En av mine favoritter er rødbetegrateng. Oppskriften tok en gang i tiden utgangspunkt i Skye Gyngell sin, men har med tiden blitt slumpet med og tilpasset etter hva vi har i hus. Sist jeg laget den, så brukte jeg:
  • 3 store rødbeter
  • et par hundre gram fetaost
  • ca 1,5 dl kremfløte
  • salt, pepper
  • griljérmel
  • litt smør
Rødbetene kokes i 15-20 minutter med skallet på. Deretter skrelles de og rives på grovt rivjern. Fetaosten rives også og blandes i rødbetene. Tilsett salt, pepper og fløte og rør sammen. Hell over i en smurt ildfast form, strø griljérmel på toppen og noen små smørklatter oppå der igjen. Inn i ovnen på 200 grader og stek i en halvtimes tid. Perfekt følge til stekt fisk, svinekjøtt, kylling, and eller rett og slett helt på egenhånd.

Liker du rødbeter? Prøv rødbetepuré eller rosa suppe. Rester av gratengen lar seg forresten kjapt omgjøre til rosa suppe dagen derpå. Tilsett vann, litt kraft eller buljong, kok opp og kjør jevn med stavmikser, så har du suppe med verdens fineste farge. Hvertfall ifølge femåringen her i huset.

lørdag 21. januar 2012

Dronning Maud-fromasj

Etter noen år i Oslo fikk jeg høre noen snakke om Haugesunds-dessert og ble rimelig nysgjerrig. Dette hadde jeg aldri hørt om før, og for en som kommer derfra, burde jo dette være kjent? Kjappe undersøkelser viste imidlertid at det de egentlig snakket om var Dronning Maud-fromasj, og det er en dessert jeg er godt kjent med.


Desserten ble kreert av slakter Haaland til ære for Dronning Maud da hun og Kong Haakon skulle besøke Haugesund i løpet av kroningsferden i 1906. Såvidt jeg vet, så kom kongen alene og Maud fikk aldri smake desserten, men den ble likevel en suksess som lever i beste velgående. Jeg mener, eggedosis, kremfløte, portvin og mørk sjokolade - what's not to like? Avholdsvarianter finnes, da gjerne med en liten dæsj appelsinjuice i som min mormor gjorde hvis hun skulle slå ut håret, men den er absolutt best med portvin i. Helst lys portvin, for da blir den renere på farge, men vanlig rød portvin går også helt utmerket. Det er tross alt ikke snakk om mengder.


Per person trenger du:
  • 1 eggeplomme
  • 1 ss sukker
  • 1 dl kremfløte
  • 1 plate gelatin
  • ca 0,1 dl portvin
  • revet mørk sjokolade
  • litt kokende vann til å løse opp gelatin

Pisk eggedosis av eggeplommer og sukker, og legg gelatinplatene i bløt i kaldt vann. Stivpisk kremfløten og bland forsiktig i eggedosisen. Skvis litt vann ut av gelatinplatene og tilsett dem én og én i bittelitt kokt vann mens du pisker godt slik at de løser seg opp. Ha så portvinen i gelatinblandingen og tilsett denne blandingen i eggedosiskremen i en tynn stråle mens du rører hele tiden. Ikke rør for hardt, for da slår du ut luft av kremen, men nok til at gelatinblandingen fordeler seg i hele kremen og ikke klumper seg. Jeg bruker en stor, litt myk ballongvisp til dette.

Legg lagvis i en glasskål med revet mørk sjokolade mellom lagene. La stivne et par timer og server. Porsjonen over består av 14 eggeplommer, 14 dl kremfløte og en raus mengde portvin, og skal bli med meg i 40-årsdagen til en god venninne i kveld.

tirsdag 17. januar 2012

Grillet paprika

Å grille paprika tjener to hensikter: Å få fram den fantastiske, fyldige søtsmaken, og å gjøre det mulig å flå av skallet på en enkel måte. Du gjør som følger:
  1. Skjær paprikaen i to på langs og fjern hinner og kjernehus. Gni paprikaen med litt olje på utsiden og legg den med snittsiden ned og skallet opp på et bakeplate/bakepapir.
  2. Sett brettet inn i stekeovnen med grillelementet på fullt. Sett brettet så høyt som mulig uten at paprikaene tar opp i grillelementet.
  3. Følg nøye med. Paprikaskallet skal bli helt svart, men du ønsker ikke at hele paprikaen blir brent. Ta evt ut brettet halvveis og flytt litt på paprikaene slik at alle får like mye varme og blir noenlunde jevnt svarte.
  4. Legg de grillede, varme paprikaene i en skål som tåler varme og dekke til med lokk, plastfolie eller lignende. La stå i et kvarters tid.
  5. Så drar du av skallet, som nå løsner enkelt og greit.

Den flådde paprikaen har litt mørk farge like under skallet, men smaker ikke brent, bare søtt, fyldig og med litt grillsmak. Nydelige i salater, gryter, som antipasti, i supper (purésuppe av grillet paprika må da være nydelig?) eller hva du måtte ønske.


Disse paprikaene ble strimlet og fikk selskap av litt god chilliolje over natten før de havnet i en gryte med bacalao.

søndag 15. januar 2012

Magisk vinterlys

Januar er ikke min favorittmåned. Den har imidlertid heldigvis annet enn holkete fortau og regninger å by på også, nemlig det fantastiske lave, klare vinterlyset. Det treffer deg når du venter det minst. Idet du runder et hjørne, blir du blendet. Eller plutselig ser du at noen har tryllet med den trise nedgangen til T-banen. Den som vanligvis bare er grå og trist, er blitt en trakt av fantastisk lys inn i mørket under bakken.


Folk går mot lyset. Undrende og etter hvert mysende.


Den lave vintersola gir oss misunnelsesverdig lange bein under boblejakkene, og det gjør egentlig ikke så mye at vi ikke ser noe som helst når vi kommer ut med sola i øynene og derfor går på folk. De tar det med et smil der de går med sola i ryggen og ser oss komme plirende ut fra stasjonen.

Vintersola formilder januar.

mandag 9. januar 2012

Å danse sisten på vei hjem

En helt vanlig ettermiddag tidlig i januar er vi på vei hjem fra barnehagen. Trøtte, småslitne og kalde, men vi må en tur innom butikken. To melk, en pose druer og en rosebukett senere er vi på vei hjem idet vi synes vi ser noe i vinduet vis a vis butikken. Det er noen som spiller der inne? Og danser? Med trær?

Vi går litt nærmere, stopper opp og jo, det er noen som spiller og danser der inne. En av dem danser bort til døra, åpner den og spør om vi har lyst å komme inn? Vesla og jeg ser på hverandre, blir med inn og stiller oss inn mot veggen for å se på. Det vil si at jeg stiller meg inntil veggen, mens frøken fem og et halvt raskt kler av seg yttertøyet og begynner å snike seg langs veggen for å ta disse dansende, spillende folkene nærmere i øyesyn.


En saksofon, en kontrabass og tre dansere. Ren improvisasjon. Iblant lyriske jazztoner, så bare lyder eller helt stille. Danserne improviserer og de bruker greinene som henger fra taket og trestubbene som står rundt omkring i lokalet. Dette er moderne greier, og jeg titter bort på vesla for å se hvordan hun reagerer. Hun er helt fjetret og beveger seg stadig nærmere danserne. Idet hun kommer borti en av dem og får et smil tilbake, da er det gjort. En sosial femåring på høyoktan lar seg uten problemer by opp til dans og krabber gjennom beina på danserne idet de fryser til i krabbe gjennom-vennlige posisjoner. Hun flørter, får respons, jager og jages, av en mann med kontrabass. Forsiktige lyder fra saksofonen får selskap av trillende barnelatter, og så lenge det ser ut til at både barn, musikere og dansere har det fint, så lar jeg det stå til.


Utenfor går livet sin vante gang. Folk går ut og inn av butikken vis a vis. Noen senker farten, noen stopper opp og andre ser ikke at det foregår noe bak vinduet de går forbi.


Etter en halvtimes tid må vi hjem til middagen, men femåringen er ikke enkel å få med. Først når hun får lov til å gi hver av dem en rose hver (flaks for oss at Coop hadde rosetilbud den dagen), blir hun motvillig med. Hun hopper, danser og skravler på veien hjem og lurer på om de kommer til å danse der en annen dag også. Det vet jeg ikke, men et veldig fint og kjærkomment innslag i et slitent byrom var det. Vi håper på mer, femåringen og jeg.
(Bilder lånt med tillatelse fra toyenkontoret.no)

søndag 8. januar 2012

Nytt år, ny kaffe

Hvor viktig er kaffe for deg? Er du avhengig av en kopp eller tre for å komme igang om morgenen? Drikker du hva som helst så lenge det inneholder nok koffein eller vet du akkurat hva du vil ha i koppen? Selv er jeg glad i kaffe, og dagen starter først ordentlig idet jeg får kaffekruset i hånda på vei til jobben, som vanlig et par minutter for seint ute. Jeg kan godt kjøre omveier for god kaffe og er sær nok til å ta meg meg presskanne på stranda, i påsken. Men jeg kan også gå en dag uten kaffe.

Hjemme har vi ingen kaffemaskin. Vi sverger til de gode, gamle Bialetti-kannene, og kaffen males i en enkel kaffekvern fra Krups. Helst foretrekker jeg mørkbrent kaffe med fyldig smak av tobakk, sjokolade og nøtter. Florale kaffetyper med høy syrlighet er ikke min greie, og favoritten er Stockfleths sin India Badra. Ved siste påfyll der fikk jeg imidlertid beskjed om at den nå går ut av sortimentet og sannsynligvis ikke er å få igjen før neste høst. Pokkern. Jeg mener fjernt å huske en tilsvarende identitetskrise i fjor vinter. Men vi kom oss da gjennom det også, og Stockfleths hoster helt sikkert opp et ok alternativ. Inntil da har jeg hamstret litt India Badra og får nyte den så langt den rekker, før jakten på ny favoritt begynner.

onsdag 4. januar 2012

Bagatelle - Hellstrøms siste måltid

Jeg kom meg aldri innenfor dørene hos Bagatelle i Hellstrøms regjeringstid, men i nyttårshelga har jeg vært der likevel. Sittende krøllet sammen i sofakroken på hytta har jeg vært med på små og store historier fra Bagatelle fra den gangen Eyvind Hellstrøm overtok i 1982 til de stengte dørene i 2009.

Boka er spekket med fantastiske bilder og er en estetisk nytelse. Mot slutten så får også den som ønsker det oppskrifter på noen av spesialitetene fra restauranten. Det jeg koste meg med, var imidlertid historier om hasardiøse smuglerturer for å få tak i ordentlige råvarer, små og store personligheter med ditto ego både blant gjester og ansatte, om hvordan Hellstrøm har stått for det han har trodd på, iblant kraftig motstrøms, men likevel gjennomført. Det er historier om en rekke av dagens kjente kokker og deres tur innom grytene på Bagatelle, om kunst, kompromissløshet, tårer, krangler, rabiate inspektører fra Mattilsynet, om overraskelser både i regi av sjefen sjøl og rettet mot han. Boxerne til Hellstrøm (altså, hundene, ikke undertøyet) er også med og det samme er hans kvinner, ikke minst hans ekskone Hege som boka er tilegnet.

Jeg liker bøker om mat og matmiljøer, og kan finne like mye inspirasjon til egen matlaging av historier om råvarer og matretter som jeg finner i selve oppskriftene. I så måte er dette en fin bok å kose seg med en mørk vinterkveld. Og er det en ting jeg er sikker på, så er det at måltidet som ble servert i Bygdøy Allé 3 den 21. desember 2009 på ingen måte var Hellstrøms siste.

mandag 2. januar 2012

Hurra!

Innlegget mitt om 6 retter uten stress vant Matbloggsentralens utfordring om nyttårsmat! Og jeg som aldri vinner noe som helst. Dette var stas.

Premien er 10 flasker av de nye Vår fruktmostene fra Sunniva. Når jeg har middagsgjester som ikke drikker alkohol, så kjører jeg iblant eplemost-meny med forskjellige sorter fra Ringi. Vår ligger angivelig i samme gata når det gjelder bruksområde, så dette gleder jeg meg til å prøve ut. Neppe med hele 6-retteren, selv om det hadde vært moro. Kongekrabbe og andeconfit er imidlertid i dyreste laget til hverdags, så vi får teste ut med noe annet. Ikke helt sikker på hva, men jeg er sikker på at både vesla og den kjekke mannen stiller frivillig som testkaniner.

søndag 1. januar 2012

Kokebøker


Som hos mange andre matglade mangler det ikke kokebøker her i huset. Vi snakker et par hyllemeter, og noen av bøkene er hyppig brukt, andre fremdeles mer eller mindre uleste. Hva skal egentlig en som notorisk ikke følger oppskrifter med alle disse kokebøkene? Jo, jeg leser, koser meg, finner inspirasjon, idéer, plukker opp kombinasjoner jeg ikke hadde tenkt på og leser meg til en og annen teknikk. Aller best liker jeg bøker hvor forfatteren ikke bare deler oppskrifter, men også deler sine tanker rundt mat, råvarer og matglede.

Noen bøker er gaver, andre har jeg kjøpt selv. Noen er rasket med på salg, andre kjøpt til blodpris fordi jeg bare måtte ha boka der og da. Aller mest brukes kokebøkene når jeg skal ha gjester. Da forsvinner jeg gjerne bak en bokstabel og blir der en stund mens jeg henter inspirasjon, tenker kombinasjoner, smak, logistikk og gjestenes preferanser.

Min favoritt kokebok-forfatter er Nigel Slater, nettopp fordi han deler så mye av tankene sine bak matlagingen. I Real Food har han et helt kapittel om poteter hvor han skriver om tekstur, smak og bruksområder, hvordan pommes frites i hans øyne skal være forskjellig til en god biffmiddag og når han er bakfull. Slik skriver en kokebokforfatter som taler til meg.

Gjennom kokebøkene mine har jeg fått være med på Bagatelles historie, selv om jeg dessverre aldri fikk spist der selv, jeg reiser i Asia med Rick Stein og Gordon Ramsay. Jeg konsulterer Ingrid Espelid Hovig når jeg lurer på grunnleggende ting om norsk tradisjonsmat, og hennes rødrutete kokebok er nok den som har fulgt meg lengst og blitt brukt mest. En kjapp titt der røper at hennes fastelavensboller er vår faste bolleoppskrift og at fiskegratengoppskriften også er hyppig brukt.

Hvilke er dine favoritt kokebøker? Jeg kommer tilbake til flere av mine framover, under den nye etiketten kokebøker.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails