Howl og helt ok sprit

Howl hadde i kveld konsert på Last Train i Oslo. Et lite, trangt rockelokale hvor det snaut nok er plass til det seks mann store bandet på scenen, men som funker som bare pokkern. Konserten var stort sett bare promotert på facebook og lignende kanaler en ukes tid i forkant, men likevel var det helt fullt.

Repertoaret var en blanding av låter fra det første albumet og smakebiter fra det albumet de holder på å spille inn nå. Av de nye var det spesielt Controller som umiddelbart festet seg, men resten lover også bra for det skumle album nr to. De fortsetter i samme sjanger som før - rå, klassisk, upolert rock som ligger bra i øret og suger i mellomgulvet. At de er bra live, gjør heller ikke noe. Jeg gleder meg til neste album - og neste konsert.


Last Train har for øvrig byens kuleste prisliste i baren. En veldig grei måte å dele inn spriten på, synes jeg.

Født med vinger

selv om en

er født med vinger,

må en fremdeles lære

å fly

Kaffekoppen min

Fée i Det lange hvite huset kom for noen uker siden med oppfordringen Vis meg kaffekoppen din. Selv har jeg en favorittkopp over alle kopper, en porselenskopp med fototrykk, laget av Linda Lothe:


Den ble kjøpt i fjor vår, i en periode hvor jeg slet tungt med å skyve foran meg en avgjørelse jeg ikke ønsket å ta. På vei hjem fra en tur hvor jeg hadde fått tenkt både gode og tunge tanker, så jeg Koppen stå i et vindu og rope på meg. Jeg gikk inn, så prislappen, svelget tungt og gikk ut fra Brudd med Koppen min. Bare min.


Noen måneder senere fikk jeg besøk av bestevennen min fra London, og han fikk høre historien bak koppen til frokost en dag. Dette var etter at den vanskelige avgjørelsen jeg så lenge hadde skjøvet foran meg var tatt, og han gikk like godt hen og kjøpte en til til meg. Så nå har jeg både koppen min og en til utvalgte besøk.

Vakkert falmet

To av de rosa hortensiaene jeg kjøpte til veslas bursdag for over to uker siden står ennå. Stadig blekere og lite igjen av den opprinnelige fargen, men minst like vakre.

Skyer

Det er noe helt eget ved å forflytte seg lydløst i ett med vannet. I dag gikk turen et stykke utpå fjorden, til favorittsvaberget mitt. Det var lenge siden jeg hadde vært der, men det var ledig, noe jeg ubeskjedent tolket som et takk for sist.

Legge til med kajakken, gå opp en skrent og ned til svaberget. Kle av seg og stupe uti. Kjenne vannet omslutte hver flik av huden. Dykke under og svømme, svømme, svømme under vann helt til lungene skriker og tvinger meg opp. Gå på land og legge seg rett på det solvarme svaberget. Hardt og samtidig mykt av opplagret varme. Ligge der og la sola tørke huden dråpe for dråpe.

Jeg ser opp på en blå himmel hvor skyene danser. Tette og tynne skyer i lag på lag. Som et verdenskart der kontinenter deles, land endrer form, øygrupper oppstår og verdensdeler krymper og forsvinner i ingenting. Jeg lukker soldovne øyne, og idet jeg åpner dem igjen, er skyene borte og himmelen bare blå. Nei, vent. Der borte til høyre er en stor hund og en krokodille med hull i hjertet. Kanskje det er Johannes Jensen?

Over skyene er himmelen alltid blå, sies det. Hva så? Det er jo skyene som gjør himmelen vakker og gir lyset noen å leke med.

På vei hjem var skyene vakrere enn noensinne, men Johannes Jensen var borte.

Lykke

Det sies at gammel kjærlighet ruster ikke, men det gjør den. Den både ruster og morkner når den forsømmes. Sorgen var derfor stor da jeg tidligere i sommer oppdaget av min kjære kajakk hadde tålt de siste årenes opplag dårlig, og jeg fryktet at den var ødelagt beyond repair.

I dag fikk jeg imidlertid meldingen jeg har håpet på - kajakken var reparert! Sjelden har jeg vel vært kjappere til å snu meg rundt, avlyse andre avtaler og komme meg avgårde. Aldri har jeg vel heller padlet i kjole, men her var det ingen tid å miste.

Å være på vannet igjen. Skli rolig framover, kjenne på det varme vannet, la kroppen jobbe rolig, fokusert og tanketomt på en gang. Se hvordan lys, skyer og landskapet forandrer seg rundt meg. Lykke.

Denne kajakken er så uendelig mye mer enn bare en kajakk for meg, og denne posten tilegnes han kajakken er kalt opp etter.

Nyoppdaget: xkcd

Takket være Sissel har jeg oppdaget en fantastisk ny webcomic: xkcd.

Tre ganger i uka publiserer de striper om kjærlighet, sarkasme, matte og språk. Definitivt en tematikk som treffer rett hjem her. Takk for introduksjonen, Sissel!