mandag 23. mars 2009

Kaffe



Kaffe er en rar ting. En drikk, en institusjon og noen ganger en trygg livbøye å klamre seg fast til i sosiale sammenhenger.

Som barn brukte jeg både tid og tankekraft på å undre meg over det at noe som duftet så vidunderlig himmelsk kunne smake så beskt og vondt – noe som både i tide og utide kom min kjære far til gode i form av at hans datter ble en barista in spe på den innsausede blåemaljerte kaffelarsen som bodde på kjøkkenet vårt.

I studietiden ble kaffe brukt på linje med andre mer eller mindre lovlige og ulovlige stoffer for å holde de små grå i ekstatisk våketilstand når nettene ble lange og eksamenskulda satt inn. Men smakte godt, det gjorde det fremdeles ikke.

Den som leter har ikke nødvendigvis mistet noe. Sannsynligvis leter vedkommende bare etter noe han lengter etter, men ikke vet helt hva er. For min del var skatten ved enden av regnbuen en brennhet, tyktflytende espresso med silkemyk crema som en fløyelskappe den skjødesløst hadde svøpet over seg. En glemmer aldri sin første.

God kaffe er alt som godt er, og dårlig kaffe det stikk motsatte. I dag fyrte jeg opp Bialettien og laget en termos med caffe latte som jeg delte med naboen i solveggen. Vårkaffe er helt ok.

Våt drøm

foto: apartmenttherapy.com

Jeg har mange boligdrømmer, men alle inkluderer badekar. Etter å ha bodd med dusj i vaskekjelleren i studietida og senere to år med en varmtvannstank som varte i to og et halvt minutt, har jeg utviklet en forkjærlighet for å synke ned i varmt vann og bare bli der en stund.

Helt perfekt må det være å kunne lene seg tilbake og se opp på himmelen gjennom et takvindu rett over badekaret. Det ønsker jeg meg til jul. Tro hvor snill jeg må være dette året da?

torsdag 12. mars 2009

Bokskatter

Jeg elsker støvete, gamle antikvariater med bøker fra gulv til tak, vegg til vegg og i bunker på alle flater. Tanken på alle ordene, alle tankene, meningene og stemningene som er samlet der forfører meg. Å vite at disse bøkene allerede har blitt lest og skapt reaksjoner hos noen, levd et liv, bidrar til stemningen.

Nå ligger de der, Hamsuns Victoria og Bridget Jones side ved side, og venter på nye hjem. Antikvariat er som barnehjem for gamle, støvete bøker, der ingen er sultne eller ulykkelige, men alle likevel venter på noen som kommer og skal ta akkurat dem med hjem.

Antikvariatene har kastet seg på den digitale tidsalderen, men selv om en har funnet og bestilt den etterlengtede på nett, så vet du at du ikke har handlet på norli.no, når følgende står på fakturaen som følger med:


For sjeldne bokskatter på nett anbefales antikvariat.net og abebooks.com.

Lurevår!



Lurevåren er her. I går frydet jeg meg over vårsol, plussgrader og fortau som begynner å bli snøfrie. Jeg smilte ved tanken på å kanskje kunne ta en kaffebar til kaffebar-tur på tvers av byen iført solbriller og småsko i helga.

I dag snør det igjen...

Min hevn blir å ovnsbake tomater som skal bli til en saus som smaker sol, sommer og sene, lys kvelder.

Hah!

onsdag 11. mars 2009

Chablis ♥

I helga skal noen chablisifiseres, og til det trenger en hele spennet av hva dette fantastiske distriktet har å tilby. I kjøleskapet hadde jeg allerede liggende en petit chablis og en god, vanlig en, og ved hjelp av mine gode hjelpere på polet på Steen & Strøm, er linjen nå fullendt med en premier cru og en grand cru.

Chateau du Val de Mercy Petit Chablis - angivelig et lite under fra Chablis
J. Moreau & Fils Chablis 2006
Louis Michel & Fils Forets Chablis Premier Cru 2007
Chablis Grand Cru Vaudésir Domaine des Malandes

Dette skal bli morsomt å teste!

tirsdag 10. mars 2009

Hva tenker du på?



- Det er meg?
- Ja, det er bilde av deg. Mamma syntes det var så fint. Hva tenker du på der?
- Hmmmm... Jeg tenker på... all bran! På at jeg vil ha all bran i den blå skåla mi når jeg skal spise!
- Så du tenker på all bran? Ikke på andre ting? Fine ting som elefanter og sånt?


Vesla ser på meg og ler høyt:
- Neeeei!! Jeg tenker jo ikke på det! Jeg tenker på all bran jeg.

All bran it is.

søndag 8. mars 2009

Tja til kvinnedagen?


Kalenderen viser 8. mars, selveste kvinnedagen. Trenger vi den? Tja.

Som første generasjons angivelig likestilt nordkvinne er det lett å lene seg på sine formødres laubær, grine litt på nesa av illeluktende BH-bål og si at vi er da likestilt i Norge i dag. Vi har stemmerett, det er nedfelt i lovs form at det ikke er lov å diskriminere oss fordi vi er kvinner, og alt burde ligge til rette for at vi skulle leve lenge i landet. Det gjør vi for øvrig også. Lengre enn mennene, muligens på ren trass?

Ifølge Institutt for samfunnsforskning blir kvinner i norsk arbeidsliv utsatt for en systematisk lønnsforskjell. Timelønnen er gjennomgående dårligere, og denne forskjellen øker jo høyere opp i systemet en kommer. Jo høyere opp i akademia, jo færre kvinnelige ansatte. Den virkelig store forskjellen mellom kvinner og menn i arbeidslivet viser seg etter at en får barn. På papiret har en like rettigheter, men kvinner velger i vesentlig større grad enn menn å være hjemme med barn, jobbe deltid og satse mindre på jobben. Dette gir seg utslag i blant annet lønn og kvinner i toppstillinger, men betyr det at kvinner diskrimineres?

Nyere rapporter viser at menn som velger å ta en vesentlig del av forsørgeransvaret opplever mye av det samme. De regnes ikke med på samme måte og de sakker akterut lønnsmessig. Betyr dette at likestillingskampen er vunnet - endelig diskrimineres menn på samme grunnlag som kvinner? Eller betyr det at selve problemstillingen er utdatert? Likestilling anno 2009 handler ikke om bh-brenning (gudene vet at dagens bh'er i båls form heller hadde vært en miljøkatastrofe enn et lystig bål) eller om at kjønnene skal velge likt, men om at en skal ha likeverdige muligheter. For å få til det, så må en i større grad se på hvorfor disse forskjellene oppstår. Trengs det andre virkemidler for å få kvinnelige akademikere til å kvalifisere seg til professorstillinger? Er det i så fall å diskriminere deres mannlige kolleger eller å nedvurdere kvinnnene? Jeg synes dette er vanskelige spørsmål, men åpenbart nødvendige.

Næringsminister Sylvia Brustad lovet i fjor ut champagne til den første styreleder i et børsnotert selskap som ansetter en kvinnelig toppsjef. Over et halvår senere står flaskene fremdeles vel bevart i byråkratenes arkivskap, noe en snobbete sjel mer enn gjerne antyder at har noe å gjøre med at en lokker ikke med champagne og gir bort italienske bobler så søte at Vinmonopolet etter nytt EU-direktiv er tvunget til å klassifisere skvipet som dessertvin. Eventuelt så funker det dårlig å tro at noen ser på flasker av noe slag som insentiver i en slik prosess. Eller for den del er villig til å la seg avbilde sammen med Sylvia Brustad og/eller en flaske Martini Asti. Virkemidler, Sylvia. Du må revurdere virkemidlene.


Edit: Etter å ha postet dette innlegget går jeg gjennom helgas bilder og kommer over dette bildet av vesla som nettopp i dag begeistret fikk kloa i sin første Barbie. Eller fem. Joda, vi har fremdeles noe å jobbe mot. Men tja til selve kvinnedagen.

onsdag 4. mars 2009

Barnebøker

Det finnes så utrolig mange flotte barnebøker. Før jeg selv fikk barn kjente jeg stort sett til de jeg selv leste som liten pluss noen klassikere som Lille Larven Aldri Mett og Moldvarpen som lurte på hvem som hadde bæsjet på hodet hans.

Nå har imidlertid en ny verden åpnet seg: Fiat og Farmor (eller Fiat og Mestemor, som de heter her i huset) med Iben Sandemoses fantastisk tegninger, Laban og Labolina, Når to...-bøkene til Tor Åge Bringsværd og Tina Soli og Ingrid-bøkene til Katerina Janouch og Mervi Lindman. Ingrid-bøkene har verdens nydeligste tegninger og tekst bygd opp med korte, nesten stakkato setninger med fin rytme. Perfekt for en skravlete to og et halvt-åring som åpenbart kjenner seg igjen, og etter få gangers gjennomlesing selv sitter og "leser høyt". Nesten helt korrekt, og katten, som er den som begunstiges med denne høytlesingen, merker ikke stort til at noen av ordene og setningene stokkes om.

Jeg er så glad for at jeg har fått et barn som er glad i bøker. Vel å merke har hun to foreldre som elsker å lese, men det er ikke dermed gitt at ungen blir glad i det. Hun har imidlertid vært fascinert av bøker fra hun så liten at hun klarte å åle seg bort til Hamsun-bøkene nederst i bokhylla og sitte og bla i dem. Selv da hun har vært i de mest urolige periodene og før hun hadde noen særlig språkforståelse, har hun kunnet sitte lenge med bøkene sine. Både selv, og selvsagt elsker hun å bli lest for.

Selv leser hun som sagt høyt for katten, ispedd noen syngende vers av Lille pusekatt :)

mandag 2. mars 2009

Å komme hjem


I helga var jeg langt hjemmenfra og ble tatt med på tur slik at jeg fikk se åpent hav. Det var kaldt, det blåste og tårene trillet. Jeg var på et sted jeg aldri før har vært, og hadde likevel den trygge, gode følelsen av å ha kommet hjem.

Åpen horisont. Havlinja krummer seg langs verdens ende. Bølger som bryter over usynlige skjær langt fra land. Og en intens følelse av ro.

Alexander Kielland var så mye flinkere enn meg til å sette ord på dette:

...hva Havet er for dem, der bor langs Stranden, faar ingen vide: for de siger ingenting. De lever hele sit Liv med Ansigtet vendt mod Søen. Havet er deres Selskab, deres Raadgiver, deres Ven og deres Fiende, deres Erhverv og deres Kierkegaard. Derfor forblir Forholdet uden mange Ord, og Blikket, der stirrer udover, vexler efter den Mine, Havet sætter op - snart fortroligt, snart halvt ræd og trodsigt.

Fra prologen til Garman & Worse



LinkWithin

Related Posts with Thumbnails