mandag 31. desember 2012

Kommende arvestykke


- Mamma?
- Ja?
- Kan jeg få denne når du dør?
- Klart du kan

Rosa slikkepott som fulgte med matbladet Olive da vi var i Wales i fjor. Høyt skattet av både liten og stor.

onsdag 12. desember 2012

Bugges Organ Club christmas special

For noen år siden kjøpte Bugge Wesseltoft seg et hammond-orgel fra 1950-tallet, og siden han fikk spilt alt for lite på det, bestemte han seg for å skape en arena for det. Arenaen ble Bugges Organ Club på Soria Moria på Torshov, hvor han med ujevne mellomrom prøver å gjenskape stemningen fra amerikanske "after hours barer". Tilbakelent stemning og leken orgelmusikk med røtter i 60-og 70-talls amerikansk jazz, soul, funk og space musikk. Her inviterer han med seg både etablerte jazzmusikere og spennende talenter han har truffet på en aller annen spillejobb og har lyst å spille sammen med. Her lekes det med sjangere, og de heldige av oss har hørt han spille både med Gatas parlament og med Norsk utflukt. Her snakker vi seriøst unike musikkopplevelser.

I går var det christmas special sammen med Studio Sus og venner. Juleutgaven av organ club fortoner seg som en musikalsk venners venners-fest på scenen, hvor musikere kommer og går, hvor det lekes og improviseres, og hvor det er åpenbart at dette er like gøy for de på scenen som for oss som ser på. Her får en organ battle mellom Bugge med sitt orgel på ene enden av scenen og David Wallumrød på den andre enden, og midt i mellom står en nisseluekledd Håkon Kornstad og beviser at størrelsen faktisk betyr noe når en spiller saksofon. Dessverre ingen sang fra Håkon i år (i fjor åpnet han ballet med å synge O helga natt sånn at ståpelsen stod i hele salen), men istedet kommer for undertegnede ukjent mann inn og begynner å synge. En mann med afrofletter, grå tinninger, hvit dress og svart silketørkle, og han er soul. Han er Marvin Charles.

Simone fra D'Sound entrer scenen iført lave sko, rød leppestift og et grønt, glitrende gevir på hodet. Hun synger sin (etter eget sigende) eneste politisk halvbevisste låt, tilegnet Reidun (88), en låt om å være alene i jula. Jeg ser at den kjekke, medbrakte mannen lukker øynene og forsvinner inn i sin egen sfære. Du grønne glitrende, dette er bra.

Knut Reiersrud gir oss en språkfaglig leksjon om ulike strengeinstrumenter, en lengre historie om Setesdal, og begynner å spille et stykke fra gamle Persia. Ikke helt i min gate, men ok. Så skjer det noe. Helt alene med sitaren bygger han opp et tempo, en energi og noe som oppleves som et helt lag med rytmer som alt sammen suger midt i magen på meg. Jeg blir sittende å gape, helt bergtatt. Han begynner å synge, på noe jeg antar er persisk. Eller? Jeg ser meg rundt, møter blikket til mannen et par hakk bortenfor, og vi begynner å fnise. "Shabana Rehman løfta Mullah Krekar. Mullah Krekar ble sur". Jeg skjenker vin til både den  kjekke, medbrakte mannen og den fnisende mannen bortenfor.

Det er magisk å være her. Det bobler, lekes og les på scenen. Fy søren, så heldige vi er, vi som er i salen. Hvorfor er ikke alle andre også her? Jeg er forelsket. Litt i Bugge, litt i Knut, litt i David og Audun, mens mest av alt i den kjekke mannen ved siden av meg. Småeuforisk vurderer jeg et øyeblikk å fri, men finner ut at det er litt over the top. Fantastisk konsert til tross. Men det er utrolig fint å kunne dele slike opplevelser.

Årets konsert!



LinkWithin

Related Posts with Thumbnails