torsdag 9. oktober 2008

Akademias lausunger

Rundt 40% av de vitenskapelig ansatte i Norge er midlertidig tilsatt. Gjennomsnittssalderen før en norsk forsker får seg fast stilling er langt opp i 40-årene, noe som for svært mange innebærer minst et tiår med ymse mer eller mindre lovlige midlertidige tilsettinger, prosjektarbeider, løsarbeid med og uten kontrakt, lappeteppefinansiering fra to-tre-fire forskjellige kilder for å ha inntekt kanskje et halvt år framover før en igjen må ut med lua i hånda og tigge om penger for å få lov til å jobbe. At en først får fast jobb og den tryggheten dette gir når en er over reproduktiv alder, er heller ikke direkte gunstig.

I løpet av de neste ti årene, kan 40% av norske forskere gå av med pensjon. Regnestykket burde dermed på papiret kunne gå opp - la de 40 prosentene midlertidige erstatte de som går av med pensjon. Men slik fungerer det ikke. Ikke engang i nærheten. For å spare penger lar institusjonene gjerne være å ansette nye når noen går av med pensjon. De har jo uansett nok av midlertidige som gjerne tar i et tak og som det er mye mer behagelige å forholde seg til. Uforpliktende.

Forskjellen er stor innen de forskjellige fagområdene. Mens de fleste humanister kjenner seg igjen i situasjonsbeskrivelsen over, sliter realfagene med å rekruttere folk. På Høgskolen i Bergen har det stått ledig stillinger på ingeniørutdanningen i flere år. De får ikke kvalifiserte søkere. For hvem gidder vel å jobbe under arbeidsforholdene i akademia når en kan få mye bedre betalte jobber i nærinsglivet? Det er bra med høy kompetanse i næringslivet, men den må ikke utarme de som faktisk utdanner disse kompetente medarbeiderne.

Regjeringen lovet lenge å legge fram en egen rekrutteringsmelding. Den skulle si noe om hvordan Norge skulle løse rekrutteringsutfordringene innen forskningen. Hvordan legge til rette for en ny verdiskaping uavhengig av oljen, hvordan bygge Norge som kunnskapsnasjon, hvordan erstatte de som går av og gjøre det mulig for dem som kommer etter å ta del i denne angivelig ønskede verdiskapingen.

Etter flere utsettelser, begravde regjeringen den angivelig ferdigskrevne rekrutteringsmeldingen i en skuff med forklaringer som var så flaue og ulne at jeg snaut nok husker hvilken unnskyldning de brukte.

Nå er de akademiske lausungene lei. Så lei at de tar skjeen i egen hånd og skriver meldingen selv. De gjør den jobben regjeringen ikke selv klarte. Støtt opp under lausungenes opprop og kom med innspill til meldingen deres her.

søndag 5. oktober 2008

Vicky Cristina Barcelona

Vicky Cristina Barcelona er Woody Allens siste film med norsk premiere denne helga. Den handler om to svært forskjellige amerikanske venninner som tilbringer sommeren i Barcelona og deres møte med en spansk kunstmaler og etter hvert hans ekskone.

Filmen er umiskjennelig Allensk med nydelig timing, underfundig humor og tette dialoger uten at den tipper over i det masete nevrotiske. At han selv ikke spiller i filmen er et pluss i så måte. Han er en fantastisk regissør, men har i utgangspunktet én karakter på sitt repertoar som skuespiller, og det er en rolle som fort blir for dominerende i forhold til det han ellers er så fantastisk flink til å få fram som regissør.

Dette er hans tredje film med Scarlett Johanson, og det sies at hun er hans nye muse. Hun kler virkelig Allens lidenskap og uttrykk, og jeg håper at vi får se henne i flere av hans filmer framover. Denne filmens store stjerne er imidlertid uten tvil Penelope Cruz. Hun spiller på fullt register fra villt temperament til varme og sensualitet på en måte jeg aldri har sett fra hennes side. Så er hun altså ikke bare hår- og klesmodell.

Javier Bardem, som spiller kunstmaleren, er et nytt og på alle måter hyggelig bekjentskap, men dette er uten tvil de kvinnelige rolleinnehaverenes film.

Om en liker Woody Allen, er denne filmen et must. Om en ikke liker han, er dette en film en likevel bør vurdere å gi en sjanse.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails