lørdag 30. oktober 2010

Å være underveis

Jeg liker å være underveis. Sitte i togsetet og se landskapet suse forbi og lys som skifter. Reisen går akkurat så fort at en faktisk klarer å få inntrykk av hvor langt en drar, i motsetning til fly hvor en plutselig er et helt annet sted. Det er ikke umulig at min fascinasjon for tog har noe å gjøre med at jeg var 17 år før jeg kjørte tog første gang, men jeg liker fremdeles å kjøre tog.



Jeg liker å fly og lar meg fremdeles fryde over kraften mot kroppen i det øyeblikket flyet tar av fra bakken. Akkkurat der har vi ikke lenger kontakt med jorda, men svever over den. Det er fremdeles noe barnslig magisk over det, og all voksen kunnskap til tross, er jeg fremdeles bittelitt overbevist om at skyene er av bomull og ville vært fine å hoppe på.

Fredager er flyplassser og togstasjoner åsted for hjertelige gjensyn, og søndagene er de enda fullere av snørr, tårer og motvillige avskjeder. Snart er tida for hyppige avskjeder over for min del, og det gleder meg meg til. Det er fint å være underveis.

Dirty Harry vs Rain Man


xkcd.com

onsdag 27. oktober 2010

Jambalaya ...ish

Inspirert av en venninnes jambalayprat forrige uke endte jeg opp med en akutt craving etter nettopp det. Jeg har en forkjærlighet for alt i ett-mat av den smaksrike sorten, så strengt tatt var jeg ikke så vanskelig å friste. Etter å ha googlet oppskrifter, hentet litt herfra, litt derfra og litt etter eget forgodtbefinnende og kjøleskapsinnhold, endte jeg opp med følgende:
  • brun basmati-ris
  • gul og oransje paprika
  • stangselleri
  • løk
  • hvitløk
  • reker ("bittelitt reker", sa jeg til mannen på Fiskeriet, og han visst akkurat hvor mye jeg skulle ha)
  • et par skiver bacon
  • lammepølser med jalapenos (Strøm-Larsen)
  • noen cherrytomater
  • bladpersille
  • paprikapulver - røkt og vanlig
  • chili
  • en boks hermetiske tomater
  • litt kyllingbuljong

Jeg pillet rekene og lot rekeskallet koke i kyllingbuljongen 20 minutters tid. Imens hakket jeg grønnsaker, dillet litt på nett og surret så bacon, løk og hvitløk mykt i olje. Etter en stund tilsatte jeg hakket selleri og pølse i biter. Når alt sammen var mykt og gyllent, tilsatte jeg risen som fikk surre med på middels varme noen minutter, før jeg tilsatte hakket paprika, krydder, hermetiske tomater og kraft. På med lokk og la det koke til risen er kokt og mesteparten av kraften kokt inn. Til slutt smakes det til med salt og tilsettes rekene, noen grovdelte cherrytomater og hakket bladpersille.

Ettersom dette som vanlig ble laget på slump, har jeg ingen skikkelige mengder å komme med, men klarer en å beregne væske (hermetiske tomater og kraft) mot ris sånn cirka i forholdet 2:1, så skal det godt gjøres at det går så galt. Hvis det blir for tørt, tilsetter en bare mer væske underveis. Hvis for mye, kok uten lokk.

Neppe autentisk nok til å egentlig kunne kalles jambalaya, men veldig godt. Jambalayish.

tirsdag 26. oktober 2010

Om mobbing, makt og avmakt

Orkanger av Johan B. Mjønes handler om mobbing, makt, avmakt og om hva som skjer mellom to personer når makten skifter hender.

Vi treffer mobberen Børge og mobbeofferet Terje mens de går på skolen, og vi får servert samme historie vekselvis fra mobber og mobbeoffer. Skiftet av fortellerstemmen gjør at leseren også får et innblikk i mobberens opplevelse av hva som skjer, hvordan han rives mellom forventninger og mangel på uttrykk. Sterkest inntrykk gjør likevel beskrivelsene av et mobbeoffers intense bestrebelser på å gjøre alt rett, på å forutse andres forventinger til ham og etterleve disse, for så å kunne bli usynlig.

Livene til Børge og Terje blir hengende sammen i et underlig skjebnefelleskap. Hva skjer med et menneske som har lidd så mye under et annet når de møtes igjen i voksen alder og maktbalansen er omvendt? Vinner det menneskelige behovet for hevn eller har avstand og modenhet bidratt til at det tidligere mobbeofferet klarer å være noe annet enn et offer?

Mjønes skriver med et muntlig språk og sterkt personlige fortellerstemmer. Språket framstår som fortettet og drivende. I begynnelsen var jeg noe avmålt på grunn av det muntlige språket, men nettopp dette bidrar etter hvert til den drivende tonen i boka. Begge de to hovedpersonene engasjerer, og dramaet mellom dem beskrives med stor menneskelig innsikt. Boka engasjerer, rett og slett. Lettlest, men alt annet enn intetsigende. Vel verdt å bruke et par timer på, for eksempel en flytur mellom Oslo og Tromsø.

ISBN: 9788203197987
Forfatter: Johan B. Mjønes
Forlag: Aschehoug 

Gata taler

onsdag 20. oktober 2010

Gjærbakst og smurfedrops

Etter at jeg oppdaget hvor genial den gamle, ufancy kjøkkenmaskinen min er til å lage gjærdeig i, er baking blitt en ganske kjærkommen syssel. Spesielt i helgene. Enten lager jeg deigen kvelden før og setter den til kaldheving i kjøleskapet over natta, eller så tusler vi ut på kjøkkenet med trøtte tryner, ullsokker og bustehår og setter i gang å bråke når vi står opp.


Å slumre på sofaen litt, glemme hele deigen og komme på kjøkkenet til en deig som nesten møter oss i døra, fyller meg med en barnslig begeistring. Se, den vokser! Masse!


Deigen helles over på benken, og jeg fryder meg over de fine hullene og mønsteret gjæren har laget før jeg knar dem bort.


Kjøkkenassistenten liker også å være med å bake. At noen av rundstykkene er grundig kjevlet, er ganske vanlig hos oss.


Og i og med at denne bakingen stort sett foregår i helgene, hender det at det drypper litt lørdagsgodt på rundstykkene også. Små fingre pynter i vei med smurfedrops. Rundstykkene er i utgangspunktet ganske grove, så det er bra at vi får balansert sunnhetsfaktoren litt. Det er tross alt helg.


Fine, ikke sant?


Når de blir stekte ser de ifølge fireåringen ut som bæsj, men smaker jordbær. For de som lurte.

tirsdag 19. oktober 2010

Hemmelig beundrer?

Eller kanskje en snill torgmann som hadde kjøpt inn alt for mye roser og solgte dem for en slikk og ingenting?

mandag 18. oktober 2010

Endelig!

Takket være uvøren omgang med nedoverbakker på forsommeren, gikk padlesesongen i utgangspunktet fløyten for undertegnede. Utpå høsten var imidlertid skulderen så bra igjen at lengselen etter å komme seg utpå fjorden vant over frykten for kaldt vann. Tørrbukse ble løsningen.


Søndag, sol, nesten vindstille og tre pluss. Dertil egnede klær og utstyr samt en kamerat med samme dragning pakkes inn i bilen, og vi kjører dit kajakken min bor. Kajakken settes på vannet, undertegnede vasser etter og så er vi der. Åra i vannet, kajakken sklir lett og rolig framover og jeg bare er.


Høststille vann, nydelige farger på øyene vi padler rundt, godt selskap som har tatt med kanelboller til rastepausen, sol og ingen fartsbøller med båtvett omvendt proporsjonalt med hestekreftene. Og armen, den fungerer.


Det bredeste gliset på Oslofjorden i går stod denne damen for. Jeg er heldig som har funnet noe som gir meg så mye ro og intens glede som det kajakken gjør, og det er nok en viss fare for glisende dame på fjorden videre utover høsten også.

søndag 17. oktober 2010

Oksekraft i ovn

I fjor på denne tida skrev jeg om meditativ matlaging, og med høsten kommer samme trangen over meg igjen. Å lage mat hvor tid er en av de viktigste ingrediensene, for eksempel å koke kraft.


En runde med bouef bourgignon medførte litt bein som gjerne ville bli kraft, og de fikk selskap av noen solide margbein fra slakteren og litt gulrøtter, rødløk og purre. Inn i ovnen i en 20-30 minutters tid på 220 grader for bruning.


Deretter oppi gryte med det sammen med litt mer grønnsaker, avskjær fra gårdagens middag og en bunt persillestilker. Fyll opp med kaldt vann, kok opp og skum av. La syde på lav varme til du er ferdig med å skumme. Da setter du hele gryta inn i ovnen på 170 grader, og så gjør du noe annet mens den står der og koser seg i mange timer. Min stod i 5-6 timer mens jeg besøkte naboen, laget middag og bygget lego med fireåringen. Huset fylles med en nydelig lukt av noe godt, gammeldags og underlig beroligende.


Kraften siles og avkjøles slik at fettlokket på toppen kan fjernes. Deretter kokes kraften inn for å konsentrere smaken og øke sannsynligheten for å få plass i fryseren. Jeg kokte 3,5 liter kraft inn til 7-8 dl, noe som gir veldig konsentrert kraft. Ved å fryse den ned i isterningposer, har jeg nå kraftig smak i passende mengder lett tilgjengelig når jeg trenger det.

torsdag 14. oktober 2010

Enoteca

Enoteca er italiensk for vinbar, og det velvalgte navnet på en utrolig hyggelig vinbar der kastanjene blomstrer. Med masse forskjellige viner på glass, enda flere på flaske - samtlige italienske - og en fristende meny med småretter, er dette et perfekt sted for å stikke innom etter jobben, før kino eller på date hvis kjæresten tilfeldigvis er en liten lyntur i byen.

Det går lett inflasjon i å utnevne byens beste av ulike slag, men pizzaen på Enoteca er i mine øyne blant byens aller beste. Tynn og sprø med nydelig parmaskinke og parmesan på, med mulighet for rikelig med chilliolje for den som ønsker det. Og det gjør jeg.

I glasset er det rød drikke, først en fløyelsmyk Barbera de Alba, så en smaksrik Nebbiolo med langt mer fraspark. Sistnevnte dukker opp når pizzaen oppspist, og når vi etterlyser litt oliven som følge, får vi heller forslag om litt parmesan. Vi takker ja og osten viser seg å være perfekt følge til tanninene i vinen. Vi blir sittende og drikke vin, skravle og mumse parmesan til nok en flaske er tom.

Enoteca er kanskje ikke byens rimeligste vinsted, men jeg drar mer enn gjerne på tvers av byen for å få favoritt-pizzaen og kunne nyte den sammen med gode viner nettopp der. Stemningen, maten og vinutvalget gjør det enkelt og greit verdt det.

onsdag 13. oktober 2010

Jeg har rømt...

...fra mail og kimende telefoner og har arbeidsmøte med meg selv på Kaffebrenneriet. God kaffe og folk som summer rundt meg, men ikke angår meg, er et perfekt utgangspunkt for dypdykk i strategiske dokumenter. Ja til gjemmekontor.

Musikalske dobbeltgjengere?



Jeg har tatt med meg laptoppen og Spotify på kjøkkenet mens jeg lager mat, og Kings of Convenience holder meg med selskap. Plutselig slår det meg at denne sounden minner da veldig om en annen duo fra et annet tiår?




Gamle favoritter blir som nye. Eller var det omvendt?

tirsdag 12. oktober 2010

Ny økologisk melk

Butikkjedenes egne merker betyr som oftest enkle, billige produkter uten at det er noe kvalitetsstempel. Vel, med unntak av Jacobs som har solgt sjela si som merkevare, men til gjengjeld sørget for kvalitetsprodukter tilgjengelig hos Meny og andre butikker.

Coops økologiske serie Änglamark er et hederlig unntak. Mel, pasta, shampo, ymse annet og nå også melk. Ekstra lett, samme pris som vanlig melk og produsert av Rørosmeieriet. Et bra alternativ for oss som foretrekker alternativer til de tilnærmede monopolprodusentene som turer fram som de vil i markedet, og som i tillegg foretrekker økologisk.

Ingenting er bedre enn om konkurransen i dagligvaremarkedet ikke lenger bare handler om First Price og bleieavtaler, men at vi også kan få flere alternativer i det økologiske segmentet. Skal en få folk flest til å velge økologisk, må det framstå som et alternativ på linje med andre varer, ikke som et nisjeprodukt. Jeg synes Coop er på rett vei her.

mandag 11. oktober 2010

Solsikken min

Som oppvokst på landet med besteforeldre som hadde gård, byr det på visse utfordringer å ha valgt å bosette seg midt i storbyen. Ikke minst når det kommer til å oppdra barn og formidle noen av de tingene som for meg alltid har vært en selvfølge. Kua gir melk, grisen blir til bacon og som en sår, høster en.

I vår hadde jeg med meg fireåringen på torget for å kjøpe blomster, og hun oppdaget til sin store begeistring frøposene.

- Mamma, se!! De selger blomsterpulver her!

- Blomster
pulver???

Mora fnyser og merker det rykke alvorlig i sitt rurale opphav. Det er på tide å la ungen få litt jord under nelgene, denne gangen i pedagogisk hensikt. Barnet får velge seg et par frøposer, og vi går hjem i bakgården, finner et egnet bed og planter frø. Alt sammen ledsaget av noen doser virkelighetsorientering om hvordan blomster blir til og at griser blir til bacon, men at de ikke kan fly. Det er bare noe morfar sier.


Vi vanner og vi venter. Vanner og venter. Og vanner enda litt. Fireåringer er generelt bedre på vanning enn på venting. Etter en stund spirer det imidlertid grønne blader opp av jorda, som vannes og prates om mens de vokser og vannes.

Etter måneders venting kommer endelig blomstene, Store, fine, gule solsikker høyt over hodene våre. Fireåringen vibrerer av forventning når vi plukker de første blomstene, og er skrekkelig stolt når hun kan fortelle til dem som bryr seg (og gjerne til de andre og...) at disse har hun plantet selv og at de har vokst seg kjempestore fra bittesmå frø. Som hun har plantet.

Når blomstene begynner å visne, og jeg viser fram frøene som sitter i selve blomstene, blir jeg imidlertid møtt med en viss skepsis. Hun er ikke helt sikker på om jeg har tryllet, om jeg lurer henne eller om det faktisk er sant at det lille frøet er blitt til både en kjempestor blomst og mange nye frø.

Ja ja, om ikke annet så har vi hvertfall løftet forvirringen til et høyere nivå.

lørdag 9. oktober 2010

Kakao og flerbruk

Jeg prøver å unngå å fylle opp kjøkkenet med redskaper som brukes til kun én ting. Hos meg finnes dermed verken hvitløkspresse, pizzaovn eller eggkoker. En ting kunne jeg imidlertid ikke si nei takk til når tilbudet kom - en Bodum melkeskummer. Ettersom jeg ikke har fancy kaffemaskin, men holder meg til mine Bialetti-kanner, så trengte jeg noe å fluffe melka i. Kald melk i glasskolben, inn i mikroen noen minutter, dra opp og ned i stempelet noen ganger, og jeg har melk til eget kaffebehov.


Opp mot tanken om flerbruk av kjøkkenutstyr, var jeg derfor godt fornøyd med meg selv da jeg oppdaget et nytt (og egentlig ganske innlysende) bruksområde for melkeskummeren: Kakao.

Varm melk i mikroen, ta oppi kakao, sukker og vaniljesukker, fluff-fluff, og kakaoen er ferdig. Det funker like bra med litt hakket kokesjokolade, gjerne tilsatt litt kanel eller chilli. Ikke at det er kvantefysikk å lage kakao i gryta på vanlig vis, men når en kun skal ha en kopp eller to, eller en bitteliten termos med i barnehagesekken, så synes jeg dette er mye mer lettvint.

Ja til kakao og ja til flerbruk.

fredag 8. oktober 2010

Virkelig fast food

Det er fredag, jeg er sliten og har lyst på kjapp mat. Hos grønnsakshandleren på torget ser jeg fin salat som minner meg om at jeg har en gigantisk salatløk hjemme i kjøleskapet. Ingrediensene begynner å leke i hodet mitt, og de roper på biff. Biff med salat er nemlig verdens kjappeste, og muligens beste, fast food.


Biffen pepres, saltes og stekes mens jeg blander salaten. Red rhubarb, cherrytomater, avocado og denne gigantiske løken jeg fikk med på kjøpet av en hyggelig Toten-bonde på Matstreif forrige uke. Den er mye mildere enn kepaløken, og litt søtlig på smak. Perfekt i salat.


Ferdigstekt biff skjæres i skiver og blandes i salaten sammen med litt god olivenolje, balsamico, salt, pepper, frisk timian og bladpersille. En stor skål, en gaffel og en kan krølle seg i sofaen, fem minutter etter at en gikk inn på kjøkkenet.

Biffsalat - suveren fast food for dager hvor en egentlig ikke gidder å lage mat.

søndag 3. oktober 2010

Klar for høstpadling

Årets padlesesong gikk fløyten grunnet brukket skulder, og nå som skulderen begynner å bli klar, er vannet i kaldeste laget til å vasse uti vannet for å komme seg oppi kajakken. Hva gjør en da? Jo, en slår til på et tilbud om tørrbukse til røverpris, slenger på et par tørrsko, og straks er utsiktene til litt padling inneværende år tilstede likevel.

Jeg gleder meg! Nå gjenstår bare en tørrtopp, så er jeg padleklar året rundt.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails