Å være underveis

Jeg liker å være underveis. Sitte i togsetet og se landskapet suse forbi og lys som skifter. Reisen går akkurat så fort at en faktisk klarer å få inntrykk av hvor langt en drar, i motsetning til fly hvor en plutselig er et helt annet sted. Det er ikke umulig at min fascinasjon for tog har noe å gjøre med at jeg var 17 år før jeg kjørte tog første gang, men jeg liker fremdeles å kjøre tog.



Jeg liker å fly og lar meg fremdeles fryde over kraften mot kroppen i det øyeblikket flyet tar av fra bakken. Akkkurat der har vi ikke lenger kontakt med jorda, men svever over den. Det er fremdeles noe barnslig magisk over det, og all voksen kunnskap til tross, er jeg fremdeles bittelitt overbevist om at skyene er av bomull og ville vært fine å hoppe på.

Fredager er flyplassser og togstasjoner åsted for hjertelige gjensyn, og søndagene er de enda fullere av snørr, tårer og motvillige avskjeder. Snart er tida for hyppige avskjeder over for min del, og det gleder meg meg til. Det er fint å være underveis.