I helga var jeg langt hjemmenfra og ble tatt med på tur slik at jeg fikk se åpent hav. Det var kaldt, det blåste og tårene trillet. Jeg var på et sted jeg aldri før har vært, og hadde likevel den trygge, gode følelsen av å ha kommet hjem.
Åpen horisont. Havlinja krummer seg langs verdens ende. Bølger som bryter over usynlige skjær langt fra land. Og en intens følelse av ro.
Alexander Kielland var så mye flinkere enn meg til å sette ord på dette:
...hva Havet er for dem, der bor langs Stranden, faar ingen vide: for de siger ingenting. De lever hele sit Liv med Ansigtet vendt mod Søen. Havet er deres Selskab, deres Raadgiver, deres Ven og deres Fiende, deres Erhverv og deres Kierkegaard. Derfor forblir Forholdet uden mange Ord, og Blikket, der stirrer udover, vexler efter den Mine, Havet sætter op - snart fortroligt, snart halvt ræd og trodsigt.
Fra prologen til Garman & Worse
1 kommentar:
Til en kvinne som elsker sjøen:
"He always thought of the sea as la mar which is what people call her in Spanish when they love her. Sometimes those who love her say bad things of her but they are always said as though she were a woman. Some of the younger fishermen, [...], spoke of her as el mar which is masculine. They spoke of her as a contestant or a place or even an enemy. But the old man always thought of her as feminine and as something that gave or withheld great favours, and if she did wild or wicked things it was because she could not help them. The moon affects her as it does a woman, he thought."
Ernest Hemingway; The Old Man and The Sea.
Legg inn en kommentar