Tja til kvinnedagen?

Kalenderen viser 8. mars, selveste kvinnedagen. Trenger vi den? Tja.

Som første generasjons angivelig likestilt nordkvinne er det lett å lene seg på sine formødres laubær, grine litt på nesa av illeluktende BH-bål og si at vi er da likestilt i Norge i dag. Vi har stemmerett, det er nedfelt i lovs form at det ikke er lov å diskriminere oss fordi vi er kvinner, og alt burde ligge til rette for at vi skulle leve lenge i landet. Det gjør vi for øvrig også. Lengre enn mennene, muligens på ren trass?

Ifølge Institutt for samfunnsforskning blir kvinner i norsk arbeidsliv utsatt for en systematisk lønnsforskjell. Timelønnen er gjennomgående dårligere, og denne forskjellen øker jo høyere opp i systemet en kommer. Jo høyere opp i akademia, jo færre kvinnelige ansatte. Den virkelig store forskjellen mellom kvinner og menn i arbeidslivet viser seg etter at en får barn. På papiret har en like rettigheter, men kvinner velger i vesentlig større grad enn menn å være hjemme med barn, jobbe deltid og satse mindre på jobben. Dette gir seg utslag i blant annet lønn og kvinner i toppstillinger, men betyr det at kvinner diskrimineres?

Nyere rapporter viser at menn som velger å ta en vesentlig del av forsørgeransvaret opplever mye av det samme. De regnes ikke med på samme måte og de sakker akterut lønnsmessig. Betyr dette at likestillingskampen er vunnet - endelig diskrimineres menn på samme grunnlag som kvinner? Eller betyr det at selve problemstillingen er utdatert? Likestilling anno 2009 handler ikke om bh-brenning (gudene vet at dagens bh'er i båls form heller hadde vært en miljøkatastrofe enn et lystig bål) eller om at kjønnene skal velge likt, men om at en skal ha likeverdige muligheter. For å få til det, så må en i større grad se på hvorfor disse forskjellene oppstår. Trengs det andre virkemidler for å få kvinnelige akademikere til å kvalifisere seg til professorstillinger? Er det i så fall å diskriminere deres mannlige kolleger eller å nedvurdere kvinnnene? Jeg synes dette er vanskelige spørsmål, men åpenbart nødvendige.

Næringsminister Sylvia Brustad lovet i fjor ut champagne til den første styreleder i et børsnotert selskap som ansetter en kvinnelig toppsjef. Over et halvår senere står flaskene fremdeles vel bevart i byråkratenes arkivskap, noe en snobbete sjel mer enn gjerne antyder at har noe å gjøre med at en lokker ikke med champagne og gir bort italienske bobler så søte at Vinmonopolet etter nytt EU-direktiv er tvunget til å klassifisere skvipet som dessertvin. Eventuelt så funker det dårlig å tro at noen ser på flasker av noe slag som insentiver i en slik prosess. Eller for den del er villig til å la seg avbilde sammen med Sylvia Brustad og/eller en flaske Martini Asti. Virkemidler, Sylvia. Du må revurdere virkemidlene.


Edit: Etter å ha postet dette innlegget går jeg gjennom helgas bilder og kommer over dette bildet av vesla som nettopp i dag begeistret fikk kloa i sin første Barbie. Eller fem. Joda, vi har fremdeles noe å jobbe mot. Men tja til selve kvinnedagen.