mandag 9. januar 2012

Å danse sisten på vei hjem

En helt vanlig ettermiddag tidlig i januar er vi på vei hjem fra barnehagen. Trøtte, småslitne og kalde, men vi må en tur innom butikken. To melk, en pose druer og en rosebukett senere er vi på vei hjem idet vi synes vi ser noe i vinduet vis a vis butikken. Det er noen som spiller der inne? Og danser? Med trær?

Vi går litt nærmere, stopper opp og jo, det er noen som spiller og danser der inne. En av dem danser bort til døra, åpner den og spør om vi har lyst å komme inn? Vesla og jeg ser på hverandre, blir med inn og stiller oss inn mot veggen for å se på. Det vil si at jeg stiller meg inntil veggen, mens frøken fem og et halvt raskt kler av seg yttertøyet og begynner å snike seg langs veggen for å ta disse dansende, spillende folkene nærmere i øyesyn.


En saksofon, en kontrabass og tre dansere. Ren improvisasjon. Iblant lyriske jazztoner, så bare lyder eller helt stille. Danserne improviserer og de bruker greinene som henger fra taket og trestubbene som står rundt omkring i lokalet. Dette er moderne greier, og jeg titter bort på vesla for å se hvordan hun reagerer. Hun er helt fjetret og beveger seg stadig nærmere danserne. Idet hun kommer borti en av dem og får et smil tilbake, da er det gjort. En sosial femåring på høyoktan lar seg uten problemer by opp til dans og krabber gjennom beina på danserne idet de fryser til i krabbe gjennom-vennlige posisjoner. Hun flørter, får respons, jager og jages, av en mann med kontrabass. Forsiktige lyder fra saksofonen får selskap av trillende barnelatter, og så lenge det ser ut til at både barn, musikere og dansere har det fint, så lar jeg det stå til.


Utenfor går livet sin vante gang. Folk går ut og inn av butikken vis a vis. Noen senker farten, noen stopper opp og andre ser ikke at det foregår noe bak vinduet de går forbi.


Etter en halvtimes tid må vi hjem til middagen, men femåringen er ikke enkel å få med. Først når hun får lov til å gi hver av dem en rose hver (flaks for oss at Coop hadde rosetilbud den dagen), blir hun motvillig med. Hun hopper, danser og skravler på veien hjem og lurer på om de kommer til å danse der en annen dag også. Det vet jeg ikke, men et veldig fint og kjærkomment innslag i et slitent byrom var det. Vi håper på mer, femåringen og jeg.
(Bilder lånt med tillatelse fra toyenkontoret.no)

2 kommentarer:

Åpent hus sa...

så herlig
elsker slike impulsive og kreative opplevelser
så fint beskrevet
jeg ble misunnelig!!

Elisabeth sa...

Å kunne snuble innom slike ting er noe av avkastningen fra skyhøye kvadratmeterpriser midt i Oslobyen :)

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails