Ny dille: Ikke rør-brød

No knead-baking har gått som en farsott i matblogg-Norge i høst. Jeg har sett det ene brødet lekrere enn det andre tryllet fram med minimalt av arbeid og med tid som viktigste ingrediens. Altså burde dette være brød som passet meg midt i blinken. Jeg har prøvd et par ganger, men lot meg ikke overbevise. Lenge lurte jeg på om jeg var den eneste som ikke syntes dette var lettvint, men et sant griseri på kjøkkenbenken. Så leste jeg om ikke rør-brød hos Ordentligmat.no, prøvde og ble regelrett forelsket. I mine egne brød.

Ikke rør-brød er rett og slett no knead som røres sammen, hever, brettes og etterheves i én og samme bakebollle. Ingen klissete deig på kjøkkenbenken, ikke noe behov for bakepapir for å transportere deigen, ingen bakebolle stående opp ned over deigen etter heving mens deigen tyter ut over benken og påfølgende behov for skrubbing av kjøkkenbenken etterpå. Om jeg er preget av mislykkede forsøk med no knead? Garantert, men nå har jeg altså funnet løsningen.

Grunnoppskriften på ikke rør-brød er som følger (lånt fra ordentligmat.no):

• 500 gram mel
• 1 gr tørrgjær (kvart teskje)
• 8-10 gram salt
  
• 4 dl vann

Bland det tørre først, tilsett vann og rør rundt til det er blandet. Ikke behov for å elte, kun blande. Gjør dette i en bakebolle og dekk til med lokk eller folie i 12-20 timer. Da skal deigen ha begynt å boble litt på overflaten og er klar for å brettes. Dette gjør du ved hjelp av en slikkepott som du bruker til å løfte deigen fra ytterkant og inn mot midten (fine, forklarende bilder her). Sett på lokk igjen, og la heve i to timer til. Etter halvannen time setter du ildfast form/gryte med lokk (jeg bruker min emaljerte le creuset) inn i ovnen på 260 grader (max varme i min ovn) slik at den er skikkelig varm når deigen er ferdig hevet. Ta gryta ut av ovnen og hell deigen over i gryta rett fra bakebollen ved hjelp av slikkepotten. Jeg strør gjerne et tynt lag mel i bunnen av gryta først, men dette er ikke nødvendig da den sterke varmen gjør at det dannes skorpe ganske umiddelbart slik at brødet ikke sitter fast. Stekes 30 minutter på 260 grader med lokket på. Deretter tar du lokket av, senker varmen til 230 grader og steker i 15-25 minutter til.

Ta brødet ut av gryta og la avkjøle. Foran deg har du nå et perfekt brød med sprø skorpe, saftig krumme med store hull og masse smak. Eneste oppvasken er en skje, en slikkepott og bakebollen.

I løpet av jula har jeg eksperimentert litt med melblandinger - fra kun siktet hvetemel, til en blanding av hvete og rug, fint og grovt - alt sammen har fungert like bra. Skal definitivt teste med urkorn som f.eks svedjerug når jeg får tak i det igjen på nyåret.

Pinnekjøttrester?

Jeg regner med at det er flere enn oss som har laget mer mat enn det som ble spist i løpet av jula? Storfamiliens kapasitet på pinnekjøtt var også i år noe mindre enn vertskapet hadde tatt høyde for, med påfølgende rester. Lapskaus og betasuppe i ymse varianter er ypperlige å bruke pinnekjøttrester i, men etter noen dager med tradisjonsmat, er jeg som vanlig lysten på noe tomatbasert, litt småhot og unorsk. Dermed ble det pinnekjøtt i tomatsaus med potetmos en av dagene i romjula.

Til to personer brukte jeg:

• renset pinnekjøtt
  
• 3 store sjalottløk, finhakket
• 1 boks gode hakkede tomater
• 1 kinesisk hvitløk
• 2 chilli uten frø og hinner
• frisk timian
• finhakket bladpersille
  
• litt sukker
• pepper, salt

Surr hakket sjalottløk myk i litt olje på middels varme sammen revet hvitløk. Tilsett hermetiske tomater, timian og chilli, og la koke ti minutters tid før du tilsetter renset pinnekjøtt og smaker til med salt, pepper og evt sukker for å runde av sausen. La sausen koke med pinnekjøttet i en 10-15 minutters tid. Rør i finhakket bladpersille helt mot slutten, og server med hjemmelaget potetmos.

En annen variant av samme er å gratinere pinnekjøttet med tomatsaus i ovnen, også her med potetmos til. Ser noen hakk lekrere ut enn varianten over, men litt mer grisete å spise.

Har du andre måter å bruke opp pinnekjøttrester?

Nyttårsmat på hytta

Matbloggsentralen spør hva vi har tenkt å servere oss selv og eventuelle gjester på nyttårsaften. Vi har tenkt oss på hytta på fjellet, så menyen bærer preg av at det skal være godt, enkelt, ikke for mange ingredienser eller for mye oppvask etterpå. Satser derfor på en enkel toretters for to.

Hovedretten blir en lammegryte med sopp, rosmarin og en tomatisert saus med Snøfrisk i. Oppskrift og fremgangsmåte finner du her. Tenker at den er enkel å tilberede og egner seg godt inntatt foran peisen sammen med litt god Amarone i glasset. Denne lammegryta oppstod på kjøkkenet her i september en gang, og den kjekke mannen snakker ennå om den, så dette kan neppe gå galt. Tilbehør blir fine Gulløye-poteter som først skrubbes og kokes med skallet på, og så surres et par minutter i smør med friske urter i.


Og når en først er på favoritt-kjøret, så kan mannen like godt få favorittdesserten sin også. Han er en sucker for pannacotta, og jeg tror jeg lager en variant med to lag. Mørk sjokolade og en dæsj espresso i det underste laget, og vanlig vanilje oppå der. Jeg tar utgangspunkt i denne oppskriften fra BBC, men med litt mindre gelatin.

Ingen avansert nyttårsmeny her i år, men preget av favoritter og godt selskap. Og da er jo alt som det skal være.

(Har du lyst å stemme på hyttenyttårsmenyen min inne hos Matbloggsentralen, så er mitt bidrag nr 23 her, hvor også nr 30 er min.)

Julekortkveld

I kveld har vi vært på nydelig konsert med Solveig Slettahjell, Tord Gustavsen og Sjur Miljeteig i kultukirken Jakob. Vakkert og utrolig stemingsfullt, og jeg fortsetter julestemningen her hjemme. Solveig synger fortsatt for meg, og jeg har satt meg ned ved et førjulsrotete spisebord for å skrive julekort.

Alt rotet av gavepapir og ren klesvask er skjøvet til halvdelen bak pepperkakehuset. Jeg har tent stearinlys, fått noe godt i glasset og setter meg ned med julekortbunken. Et og et tar jeg dem fram, og med hvert av dem mennesker som betyr noe for meg. Noen ser jeg fremdeles ofte og kan nøye meg med en julehilsen og takke for året som har gått. Andre har jeg ikke sett på mange år, men denne ene gangen i året sitter jeg likevel der og fører en slags samtale med han eller henne. Oppdaterer om året som har gått, hvordan livet er for tiden og dveler litt ved gamle, felles minner.

Julekortene betyr noe for meg, både de jeg sender og de jeg mottar, så i julestria prioriterer jeg heller julekortskriving framfor vask i kjøkkenskap. Som om jeg noen gang ville ha funnet på å vaske i kjøkkenskapene før jul.

Smak av sommer: Spaghetti med reker

Når kalenderen preges av julebord og julelunsjer, utetilværelsen er dominert av sidelengs sludd og våt is og gaver plutselig dukker opp på de underligste steder i heimen, da begynner jeg å lengte til sommeren. Spaghetti med reker er en av mine sommerfavoritter, og den hentes med hell fram igjen når jeg trenger å fortrenge slaps og ubakte julekaker.

Du trenger:

• spaghetti, linguine eller annen tynn båndpasta
• ferske, nypillede reker
• fersk chilli
• bladpersille
• økologisk sitron (1/2 - 1 per person, avhengig av hvor saftige de er)
• god olivenolje
• salt

I denne retten er jeg like mye på jakt etter smaken som heten fra chillien, så her fjerner jeg frø og hinner og bruker heller desto mer chilli. Hvor sterk chillien er og hvor sterkt en liker det varierer så mye at jeg ikke våger meg på mengder mer. Den kjekke mannen og jeg har litt forskjellige preferanser, så jeg tilsetter litt av chillien direkte i retten og resten serveres i en skål ved siden av. En grei måte å bruke chilli på enten en liker ulik styrke eller bare er usikker på hvor sterk chillien er.
Pill rekene og ha dem i en skål sammen med hakket bladpersille og chilli, saft og finrevet skall fra sitronen (kun det gule) samt raust med god olivenolje. Rør alt sammen inn i nykokt pasta, smak til med salt og la stå under lokk, men uten annen varme enn fra pastaen et par minutter slik at rekene varmes. Hell over i dype skåler, ringle litt olivenolje over og digg in.
Vintips: Ca Rugate Soave fra San Michele. En fruktig fin italiener med en liten restsødme som funker ypperlig opp mot chilli og sitron.
Et lite sommermåltid i desember. Anbefales på det varmeste.

Askepott?

I den noe uventede serien gjenglemte sko presenteres i dag et par hvite høyhælte sko funnet på et bord i parken. Askepott har åpenbart lært at det er klønete å løpe med én sko, så etter å ha danset på bordene i parken i natt, løper hun hjem barføtt denne gangen.

Hun glemte kaffekoppen sin også.

Sofakontoret, lørdag morgen

Lørdag morgen. Sove lenge, lage kaffe og sette seg i sofaen med sakspapirene og laptoppen for å gjøre ferdig det en ikke rakk i går. Kjenne at en får ting unna og skuldrene senker seg. Med en malende katt som står på sakspapirene og ser på en i håp om å bli kost litt med.

Sofakontor er helt ok.

Pølsemaker, pølsemaker, hvor har du gjort av deg?

foto: Dons Signe Margrethe, Aftenposten

En skal alltid være litt forsiktig med å utrope byens beste av noe som helst, men når det kommer til hvem som har Oslos beste pølser, så finnes det bare én kandidat: Strøm-Larsen på Torshov. Der driver fjerde generasjon byens beste pølsemaker og kjøttforretning.

Idet du beveger deg oppover Vogts gate, kjenner du at du nærmer deg. Den umiskjennelige, forlokkende lukta av nyrøkte pølser finner deg før du finner den, og deretter er det bare å følge lukta. Eller køen, hvis du er så uheldig å først komme på at du vil kjøpe julematen der siste uka før jul. Da snakker vi 4 timers køer som normalt skulle tyde på matmangel og rasjonering. Likevel går folk hit. Midt i verste julestria. Undrer en seg over dette, så er det det sikreste tegnet på at en aldri har smakt julepølsene og sosissene deres, som selvsagt kan kjøpes både rå og ferdig kokt. Og en forvillet vestlending vet at her får en også ordentlig pinnekjøtt, røkt eller urøkt. Korte eller lange pinner, oppskåret der og da.

Kjøttdisken utenom pølsene står ikke tilbake for noen av byens andre slaktere. Mindre alligator, struts og vaktler enn hos visse andre. Dette er stedet for svinenakke med eller uten bein i akkurat så store stykker som du ønsker det, for oksehaler, margbein og mørkerøde, myke, perfekt marmorerte entrecoter.

Jeg tror dessverre at Strøm Larsen ikke bare er byens beste, men også siste pølsemaker. Det er synd og et lite paradoks at slike håndverk dør ut i en tid hvor mat fra bunnen og det å være opptatt av råvarene har fått en ny renessanse. Eller kanskje er det slike trender som redder de få som er igjen?

Selv fryder jeg meg hver gang jeg besøker denne butikken som har vært i hendene på en og samme familie siden 1904. Hvor det myldrer av folk både foran og bak disken, hvor du kan få hva det skulle være og gjerne et godt råd eller to med på kjøpet. Og alltid kommer ut med et par pølser ekstra, uansett hva som opprinnelig stod på handlelista. Det er helt ok.

Sesongforvirret

Litt usikker på hvem som er mest forvirret, jeg eller denne nyutsprungne ringblomsten i bakgården, men vi skriver da vitterlig 1. desember?

Benkene på Llandudno pier

I forbindelse med drømmereisen til Great Orme Lighthouse var vi daglig innom den nærmeste byen - Llandudno. En typisk britisk liten badeby med bred strandpromenade hvor smale, pastellfargede hotell lå tett i tett og hvor det på vinterstid er gamlinger med og uten rullator som regjererer. I enden av strandpromenaden lå en nydelig pir som strakk seg langt ut i sjøen, med en staselig bygning i enden og fine minnebenker langs hele veien utover. I sesongen er nok denne piren mest av alt et tivoli, men nå var den rolig, vakkert og forblåst.


Jeg har alltid vært fascinert av disse minnebenkene, og fikk en solid dose da vi var i Edinburgh. Uten å på noen måte bli lei av den grunn.


Mange av benkene på piren i Llandudno hadde plaketter som fortalte om feriegjester som kom tilbake hit år etter år, som hadde gjort feriebyen til sin.


Andre mintes hverandre, merkedager og sine avdøde. Vi var i Wales like etter Remembrance Day, og flere av benkene var pyntet med blomster, kort og andre hilsener. Rørende og en fin måte å minnes på.


Til og med i selve brygga var det plaketter å finne. Som denne, som jeg nesten tråkket på før jeg så.


Alt sammen på denne vakre piren i den forblåste, sesongforlatte badebyen en novemberdag under en svart og mektig himmel. Fine stedet. Jeg drar gjerne tilbake.

Gata taler

Fikenmarmelade til ost

Fra å være skikkelig ostepyse er jeg de siste årene blitt stadig gladere i ost. Faste oster, myke oster, hvite oster og blå oster. Ordentlige oster som smaker noe. Jeg er imidlertid fremdeles ikke veldig tøff på de hårete blåmuggostene eller oster som lukter skarpt, men jeg har oppdaget at det rette søte tilbehøret gjør at jeg våger meg på langt tøffere oster enn uten. En favoritt i så måte er krydret fikenmarmelade. Siden jeg ikke har funnet akkurat den jeg vil ha i butikken, lager jeg like gjerne min egen.

Til et stort glass marmelade bruker jeg:

• 15 tørkede fiken - prøv å finne noen som er myke og lukter friskt og søtt
• 3 kanelstenger
• 4-5 hele stjerneanis
• en vaniljestang som tidligere er brukt i f.eks pannacotta
• 2-3 ss brunt sukker av den klissete typen
• en god skvis flytende honning
• rødvin og/eller portvin
• evt litt sitron

Hakk fiken i mindre biter og ha i en gryte sammen med krydder, sukker og honning. Hell på nok rødvin og/eller portvin til alt er dekket. Bruker du bare portvin, kan du redusere mengden sukker og honning til et minimum. Det kan være lurt å tilsette bare deler av sukker/honning fra begynnelsen og så smake seg fram og tilsette mer etter smak. La småkoke en times tid og tilsett mer vin, evt vann, hvis det blir for tørt. Tilsett litt sitronsaft hvis du synes det er for søtt. Avkjøl og la stå natten over med de hele krydderne i for å trekke maksimalt med smak. Dagen etter plukker du ut krydderne og justerer eventuelt tykkelsen. Er marmeladen for tynn, så lar du den koke litt til. Er den for tykk, så koker du opp og tilsetter litt mer væske. Avkjøl og ha i glass med tett lokk.

Det lukter jul, sa kjæresten da jeg kokte fikenmarmelade sist. Ikke så rart, kryddersammensetningen tatt i betraktning. Smaker nydelig sammen med moden camembert eller blåmuggost til julefrokosten, eller hva med å lage dobbel porsjon og gi bort halvparten til jul sammen med en god ost?

Kjoleluksus

Når bestevennen først ikke vil bo i Oslo, så synes jeg det er helt greit å ha han i London. Det gir meg den perfekte unnskyldning til å dra dit når det måtte være, og agendaen trenger ikke være mer enn å krølle meg i sofaen hans med et glass vin og masse skravling. Det er imidlertid en kjensgjerning at London er en by som også innbyr til shopping, og jeg har etter hvert funnet mine butikker der borte.

For en som sliter litt med størrelsene her hjemme, er det en sann fryd å shoppe i England. Mange av kjedebutikkene har nemlig en størrelse ekstra øverst på skalaen i forhold til norske kjeder, og dermed åpner mulighetene seg. Og når favorittbutikken har gode nettsider og bestevennen skal på Oslo-besøk, så går det an å bestille seg kjoler. I helga kom han med den store kofferten og intet mindre enn seks nye kjoler til meg. Samtlige satt som et skudd, og jeg går inn i julebord- og julesesongen med et skikkelig luksusproblem: Hvilken av de nye kjolene skal jeg ha på meg i dag, tro? :)

Chilli con carne - perfekt comfort food

Når formen er dårlig, smaksløkene redusert og en har tilbragt dagen vekselvis i senga og på sofaen, da trenger en smaksrik comfort food som river litt. Med andre ord, så trenger en chilli con carne.

Til en cirka 4 porsjoner bruker jeg:

• 400 gram karbonadedeig
  
• 2 små løk
• 4 fedd hvitløk
• 2 chilli
  
• 3 bokser hakkede tomater
• 2 store paprika, evt 3 små. Jeg brukte gul og rød
• 1 boks/kartong store, hvite bønner
• 1 boks/kartong kidney-bønner
• 2 toppede ts malt spisskummen
• 4 toppede ts paprikapulver
• litt røkt paprikapulver
• salt, gjerne en klype røkt salt hvis du har
  
• 2 ts tørket oregano
• hakket frisk koriander
  
• litt revet cheddar
  

Stek karbonadedeig, løk og hvitløk. Tilsett krydder og la det surre et minutts tid før du tilsetter tomatene. Jeg fjerner frø og hinner fra chillien før den går i gryta, og så tilsetter jeg heller litt mer tørket ved behov. Rør godt og la koke under lokk en halv times tid. Hadde jeg hatt ordentlig oksekjøtt i hus, så hadde jeg brukt det og latt det koke 2-3 timer, men karbonadedeig er en rask hverdagsløsning. Tilsett paprika som du har kuttet i biter og bønner som er godt skylt i dørslag. Smak til med salt. La såvidt koke 10-15 minutter til.

Rør i hakket koriander like før servering, hell i dype skåler som egner seg for sofaspising. Finn en skje, pakk deg selv inn i et pledd og topp chillien med litt revet cheddar. Så er du klar for å innta genialt oppfriskende comfort food akkurat hvor du selv vil.

Rødbetepuré

I høst har jeg for alvor fått smaken på rødbeter. Ikke de syltede på glass, men ferske rødbeter med den helt spesielle søte, lett jordaktige smaken. Den fantastiske fargen vitner om et høyt innhold av antioksidanter, og rødbeter inneholder også mye kostfiber og B-vitaminet folat. En av rødbetefavorittene i høst har vært rødebetegrateng, men hvis en vil ha enda mer fokus på den fantastiske fargen og i tillegg en silkemyk konsistens, da er rødbetepuré tingen.

Til 10 personer brukte jeg:

• 12 store rødbeter
• godt med Kviteseidsmør. Litt usikker på mengden, men kanskje 200 gram?
• cirka 20 soltørkede tomater i olje
• 1 beger creme fraiche
• salt og pepper

Skrell rødbetene og del i grove biter. Bruk engangshansker for å slippe lilla hender, eventuelt kan du smøre hendene godt med litt olje først. Da fester fargen dårligere på huden. Dekk rødbetene med vann og kok til de er møre, cirka 20 minutter. Hell av vannet og la dampe skikkelig. Tilsett finhakkede soltørkede tomater og smør, og mos med stavmikser. Smak til med salt, pepper og creme fraiche. Jeg brukte et helt beger denne gangen, men det kan være for mye hvis det er mye fukt igjen i rødbetene, så prøv deg fram.

Puréen på bildene ble servert til konfiterte andelår, men den er også nydelig til hvit fisk eller annet stekt kjøtt. Evt kan den spises med skje som den er.

6 retter i gode venners lag

Er det mulig å invitere gjester på en 6-retters middag uten å verken slite seg ut i forkant eller å stå på kjøkkenet under mesteparten av festen? Jeg bestemte meg for å prøve og serverte følgende:

Antipasti med parmaskinke, fennikelsalami, salami picante, manchego, oliven, kapers og ovnsbakte cherrytomater
Ribolla Gialla, en italiensk oransjevin som var et nytt og spennende bekjentskap

Kongekrabbe naturell med fennikelsalat og ramsløkaioli
Lanson black label champagne

Konfiterte andelår med rødbetepuré og aspargesbønner
Malvira' Barbera D'Alba fra San Michele

Mojito-sorbet

Brie, St Agur og Hulderost med kjeks og fikenmarmelade
Dönnhoff Riesling Beerenauslese 2006

Tolags pannacotta med espresso og mørk sjokolade i den nederste delen og friske bringebær
Dönnhoff Riesling Beerenauslese 2006

Konklusjonen er helt klar: Visst går det an. Med unntak av litt opplegging på tallerkner og fat ut og inn, så satt vertskapet rundt bordet og koste seg sammen med gjestene sine hele kvelden. De fineste gjestene og den fineste kvelden.

Å glede seg

I kveld skal jeg samle de beste vennene rundt et pent dekket bord med glass og bestikk i trengsel. Vi skal spise oss gjennom rett etter rett med gode viner til. Alt det beste jeg vet. Bestevennen har kommet fra London med fine kjoler til meg i kofferten, og sitter nå på barnerommet og leker med femåringen. Mannen smårydder og jeg sjonglerer litt med dessertlaging, marmeladesmaking og kongekrabbekoking, og kjenner med hele meg at jeg gleder meg til i kveld.


Menyen er planlagt i lengre tid, og til tross for seks retter, så har vertinnen tenkt å bruke minimalt med tid på kjøkkenet etter at gjestene har kommet. I forkant har jeg lånt litt tallerkner her, en ismaskin der, og i går kveld koste vi oss på kjøkkenet med å gjøre ting vi kan og ting vi ikke kan, med hvert vårt glass vin.


Bestevennen er fremdeles rosa på hendene etter å ha skrelt rødbeter til den store gullmedaljen. Rødbetepuréen har den vakreste fargen og skal få smakfullt følge.


Å glede seg er iblant halve moroa.

Ovn- og gaffelsaus med pasta

Ovn- og hvaffornosaus, sa du? Jo altså. Jeg har en forkjærlighet for mat hvor alt puttes i en gryte. Og for mat hvor tid er en vesentlig ingrediens. Kan jeg putte gryta inn i ovnen og la den stå der noen timer, ja da er jeg rett og slett litt lykkelig over å ha en gryte stående der. Merkelig. Jeg vet.

Tomatbaserte sauser er mer min greie enn tunge fløtebomber, og jeg er en sucker for pasta. Spesielt etter at jeg oppdaget hvor godt og enkelt det er å lage sin egen. Denne pastasausen med oksekjøtt som først stekes og så står mange timer i ovnen og småputrer i tomatsaus før kjøttet rives i stykker med gaffel og røres inn i sausen igjen, den er dermed midt i min gate.

Til 6-8 porsjoner trenger du:

• 1,2 kg okse høyrygg eller annet godt grytekjøtt
• 2 rødløk
• 3 kinesiske hvitløk
• 1 stor gulrot
• ca 50 gram salami picante
• 2 bokser hermetiske tomater
• en halv blå castello
• 1/2 liter rødvin
• frisk timian
• salt, pepper
• smør til steking

Del kjøttet i grove stykker, salte, pepre og brun det i smør. Legg til side og surr hakket løk, revet hvitløk, gulrot (jeg river begge deler på mitt ekstra grove Microplane-jern) og salami picante i små terninger. Når løken er myk og gyllen, tilsetter du blåmuggosten og lar den smelte før du har i tomater, vin og finhakket frisk timian. Kok opp og sett gryta (med lokk) i ovnen på 120 grader.


Etter cirka tre timer tar du ut gryta, fisker kjøttbitene opp av sausen og lar dem avkjøles litt mens du lar gryta stå og putre på komfyren uten lokk. Riv kjøttet i stykker med to gafler og ha det tilbake i sausen. Aller best blir sausen om du nå lar den avkjøles og varmer opp neste dag. Da har smakene fått satt seg enda mer, og kjøttet har gått enda mer i oppløsning i sausen. Tilsett evt litt vann når du varmer opp hvis sausen er blitt veldig tykk.

Server med fersk pasta. Jeg laget tagliatelle etter denne oppskriften og hadde revet parmesan over ved servering. I all (manglende) beskjedenhet så var dette en veldig god pastasaus, og Baroloen den kjekke mannen valgte til var en både god i seg selv og en god match til maten - en Suoi Barolo 2007 fra Villa Montisel.


Høres det avskrekkende ut med mat som har tre timers koketid? Utover timingen, så er ikke dette mer arbeid enn annen pastasaus. Du må bare ha tid.

En del av ingrediensene havnet oppi gryta som følge av at de lå i kjøleskapet og burde brukes opp, som osten og salamien. Erstatt, utelat og tilpass ut fra hva du selv liker og har tilgjengelig, men følger du prinisppet her, så lover jeg nydelig pastasaus. I en rett som dette er stykningsdeler som høyrygg og bog bedre enn de magrere stykkene. Jeg likte godt den diskrete, men likevel gjenkjennbare smaken av blåmuggost i denne sausen, samtidig som den på ingen måte var kremet slik sauser med ost i ofte blir. Her var den mer et krydder, og det funket godt.

Lag gjerne stor porsjon og frys ned. Hverdagsluksus i fryseren er ikke å forakte neste gang du ikke har verken inspirasjon eller ork til å lage noe.

En drøm i oppfyllelse: Great Orme Lighthouse

For 10-15 år siden leste jeg en artikkel i Aftenposten om et gammelt fyr i Wales som var gjort om til et bed & breakfast med 3 rom. Jeg har drømt om å dra dit siden, og takket være en snill mann og en spesiell anledning har drømmen nå gått i oppfyllelse.


Ytterst på en grønn klippe med utsikt over havet i tre retninger. Vi bodde i Lamp Room, rommet som har selve glasskuppelen der hvor fyrlykta stod som en del av rommet. Her snakker vi ikke rom med utsikt, men utsikt med rom.

mot vest


mot nord


mot øst

Noe du vil ta en nærmere titt på? Rommet har selvsagt kikkert.


Great Orme Lighthouse drives som bed & breakfast, så utover frokost må en ordne måltidene selv. Det er imidlertid ikke mer enn et par kilometer inn til Llandudno som er nærmeste by, og en kan handle det en trenger der. På fyret kan en for eksempel stappe kjøleskapet fullt av champagne, og så bare nyte utsikten. Nyte boblene, selskapet, lyset og utsikten.

Vi fikk lest litt, gått tur i nydelig terreng, kjent på vinden, spist god mat og prøvd den lokale pubben. Men mest av alt satt vi i glasskuppelen vår og så på lyset mens vi lot champagnekorkene sprette mot Irskesjeøen. Mens vi sukket over hvor heldige vi var som faktisk var her.