Musikalsk jul

foto: Kjekk Mann ™

Kulturkirken Jakob, Oslo
19. desember 2010

Fordomsfull som jeg er, har jeg inntrykk av at mange av julekonsertene rundt om det ganske land for tida handler vel så mye om å kjøpe og selge julestemning som de egentlig handler om musikken. Forrige uke dumpet vi innom en julekonsert i kirka rett oppi gata her, og selv om det var pent og alt det der, så følte vi at det bar mer preg av eksklusiv kjøpesenterlyd enn hva det ga musikalsk.

Stor var derfor kontrasten til søndagens konsert med Solveig Slettahjell og Tord Gustavsen i kulturkirken Jakob. Vi kom primært for å høre de to sammen, og fikk julestemningen med på kjøpet. Ut fra oppsettet på scenen så vi at det kom til å være en tredje musiker med og krysset fingrene for at det kanskje var Sjur Miljeteig på trompet. Det var det.

Jeg har hørt aller tre flere ganger i år og gledet meg veldig til å høre dem sammen, Tords lyriske, lekne og energiske pianospill opp mot Solveigs fantastiske stemme var akkurat så flott som vi håpet på. Sjur er jo Solveigs faste trompetist, og jeg fryder meg de gangene han virkelig får plass på scenen. Jeg elsker den dirrende, myke og samtidig energiske lyden en trompet i rette hender kan lage. Ikke den klokkeklare en får med maksimal kraft, men til dels hviskende, rapsende og smygende. Jeg skulle gjerne ha hørt Sjur og Tord sammen også i en annen setting uten vokal og med rom for mer spill.

Nydelige Solveig med den flotte stemmen hun har sånn stålkontroll over. Fantastiske musikere. Nydelig scene, og jammen meg fikk jeg ikke yndlingsjulesangen som ekstranummer. Nå er det jul.

Merry go round Christmas

I taket på en av byens restauranter henger en takvifte, og i takvifta henger et grønt, glitrende juletre som går rundt og rundt og rundt. Etter litt rødvin tar jeg meg selv å følge juletreets gang rundt i lokalet som en hund foran vaskemaskinen.

Merry go round Christmas!

Fremdeles magisk

foto: Kjekk Mann ™

Nils Petter Molvær på Rockefeller i kveld. Fremdeles like magisk som i fjor sommer. Et lydbilde som er rått, suggerende og så drivende at du kjenner det i hele kroppen, så smygende med en myk trompetklang som motsats og samtidig helhet i et elektronisk lydbilde.

Magiske Molvær.

7. desember: Hjemme igjen til Barne-TV

Dagens kalenderønske får bli å rekke hjem igjen til Barne-TV. Hvis Vårherre, været og Norwegian står meg bi...

5. desember: Mandelas samtaler med seg selv

Dagens ønskeobjekt kunne ha vært ganske mye av det jeg så på Designernes eget julemarked på DogA. Jeg fant et par julegaver og mye jeg hadde lyst på, men strengt tatt ikke trengte. Dagens ønske er fra tankenes og bøkenes verden: Nelson Mandelas samtaler med seg selv.

Forlaget omtaler selv boka som følger:

Samtaler med meg selv gir leseren tilgang til den private mannen bak den offentlige skikkelsen – fra brev som ble skrevet i de mørkeste stundene under Mandelas tjuesju år i fangenskap, til utkastet til en ufullført oppfølger til Veien til frihet. Her tar han notater og drodler til og med litt under møter, noterer ubehagelige drømmer i bordkalenderen han hadde i cellen på Robben Island, skriver dagbok mens han er på flukt under kampen mot apartheid i begynnelsen av 1960-årene eller snakker med venner i nesten sytti timers opptak av samtaler. På disse sidene er han verken et ikon eller en helgen. Her er han som deg og meg.

Samtaler med meg selv er en personlig reise fra en gryende politisk bevissthet til en inspirerende plass på verdensscenen, en sjelden anledning til å tilbringe tid sammen med mennesket Nelson Mandela og hans egen stemme – direkte, tydelig og privat.

Som barn av 70-tallet er jeg vokst opp med Mandela som en ikonisk skikkelse, og hans løslatelse fra Robben Island står igjen i mitt minne like sterkt som Berlinmurens fall. Hans klokskap i årene etterpå bare bidratt til å styrke ikonet, men samtidig er menneskeligheten så tydelig tilstede. Jeg har lyst å bli mer kjent med mannen, og denne boka virker lovende i så måte.

4. desember: Staub

Staub har noen fantastisk fine emaljerte støpejernsgryter som roper etter kjøtt som koker i time etter time, grytebrød, finnbiff og andre deilige gryteting. Det er ikke det at jeg ikke klarer meg med mine ikea-gryter, som jeg også kan sette inn i ovnen, men det hadde nå vært fint med en slik støpejernsgryte også.

Fine, solide og praktiske. Og dyre.

3. desember: Hjem i tide

ill: Brandon Robbins

I dag ønsker jeg meg bare én ting: At min gode venninne som bor på andre enden av jorda og nå er på vei hjem, rekker hjem i tide for å ta farvel med sin mor som ligger for døden. Vond dag.

2. desember: Microplane

Jeg har tidligere lovprist mitt Microplane rivjern som noe som gjør det å rive skallet av tre kilo sitroner til en lek. Mye vil ha mer, og jeg ønsker meg det groveste av disse rivjernene - det såkalte extra coarse grater.

De to jeg allerede har er i daglig bruk til å rive hvitløk, sitrusskall, hvitløk og annet. Et av dem er vanligvis også med på ferie og hytteturer, sammen med pepeprkvern, kniver og god olje. Men jeg trenger altså et til. Et som skal brukes til å rive råkost, mykere oster og slikt noe.

Hørte du det, snille nissen?

Ønskelistekalender

Ina i Mat på bordet har laget sin egen vri på adventskalender - hver dag framover skal hun ønske seg noe uten å ta hensyn til budsjetter og slike trivialiteter, men det må være matrelatert. God idé, så jeg kaster meg med. Min regler blir enda færre enn Ina sine: Hver dag fram til jul skal jeg vise fram noe jeg ønsker meg, det være seg relatert til matlaging, interiør eller helt andre ting.

1. desember ønsker jeg meg noe som har stått på ønskelista i mange år nå - en gammel utgave av Hamsun samlede. Vanligvis kjøper jeg gjerne paperbacks og rimelige bøker, men her drømmer jeg om en gammel, skinninbundet utgave som lukter støv, bokhyller og historie.

For noen år siden ble jeg frastjålet deler av flyttelasset, deriblant flere gamle Hamsun-bøker. Noen av dem er erstattet, men jeg gir gjerne erstatningseksemplarene videre hvis noen begaver meg med et sett gamle, samlede verker.

Skrekkelig god jul?

Dekadent lørdag

Sur novemberlørdag og vi har rømt inn for lunsj på Fiskeriet - byens fineste fiskebutikk med egen matbar. Henført over god mat, fantastisk råvarer, tanken på en kald champagne i kjøleskapet hjemme og smilende, engasjert fagkompetanse rundt oss, bestemmer vi oss for å ta den helt ut. Et glass løyrom blir med hjem, vi googler blinis-oppskrifter, handler med oss bokhvetemel og Røros-rømme og drar hjem for å gjøre en sur novemberlørdag om til en dekadent en.

Blinis ble laget med utgangspunkt i denne oppskriften:

• 2 egg
• 3 dl melk
• 2 ts tørrgjær
• 1 ,5 dl bokhvetemel
• 1,5 dl hvetemel
• litt salt
• 50 g smør, smeltet og avkjølt
• smør til steking

Lunk melken og ha i det tørre, så eggeplommene. Det blir en veldig løs gjærdeig. La heve ca 40 minutter, stivpisk eggehvitene og bland dem i deigen.

Jeg har aldri laget blinis før, og syntes det var morsomt å lage noe helt nytt - gjærdeig hvor en rører inn smør og stivpiskede eggehviter. Gøy. En hel haug blinis ble stekt i godt smør og holdt varme i salatsentrifugen. Jeg liker redskaper som kan multitaske. Litt champagne i kokken og litt tafsing på den kjekke mannen.

Blini, rømmeklatt, finhakket rødløk og en skje løyrom. Skyll ned med champagne. Nyt og gjenta til tomt på fatet. Nyt videre.

Tord Gustavsen Ensemble

Nasjonal jazzscene, Oslo
19. november 2010

Rødvin i glassene, tidlig ute og med gode plasser sitter vi og venter sammen med foreldregenerasjonen som leser bøker mens de venter. Foran scenen står to lenestoler, og etter en stund kommer Tord ruslende med kaffekoppen og forteller litt om musikken, tankene bak, inspirasjon og samarbeid med andre. Jazz: Talk.



Fire mann på scenen. Tord Gustavsen på piano, Tore Brunborg på saksofon, Jarle Vespestad på trommer og Mats Eilertsen på kontrabass, angivelig lånt via finn.no ettersom hans egen for tiden reiser alene med Singapore Airlines. Musikken og lydbildet forfører, skifter og leker. Noe salmepreget, lyrisk, vart og vakkert, så kraftigere og råere med friksjon og lekenhet. Deler av musikken er tydelig inspirert av norsk folkemusikk, men i en form som er alt annet enn tradisjonell.

Samspillet og kontrasten mellom musikerne på scenen er fantastisk å se. Store, avslappede, men samtidig presise og rytmiske hender som lokker en dyp klangbunn ut av den lånte bassen. Tord selv er nærmest hyptnotiserende å se på. Den rolige, lett beskjedne mannen fra samtalen i forkant blir en leddløs, rytmisk skapning som bukter seg over pianoet, dels stående, dels sittende mens han får fram de mest fantastiske toner, drivende rytmer og lyriske stemninger. Jeg lar meg forføre. Hemningsløst.

Mesteparten av låtene er hentet fra albumet Restored Returned hvor Kristin Asbjørnsen er med på vokal. Jeg hadde regnet med å savne stemmen hennes, og et par ganger tenker jeg at her skulle stemmen hennes ha kommet inn idet en ny låt begynner. Men så tar resten av gjengen på scenen over låten, fyller den ut, strekker den og tilfører en intensitet og varhet som gjør at tanken på Kristin forsvinner like fort som den kommer.

Takk til Nasjonal jazzscene som har valgt Tord til månedens musiker i november. Jeg har hørt han to ganger, og gleder meg til å høre han sammen med Solveig Slettahjell i kulturkirken Jakob noen dager før jul.

Pressebilder fra tordgustavsen.com, Karl Heinz Schmitt

Osloskolen

Ingen penger til maling, ny murpuss, bøker eller toaletter som virker? Helt tomt på oppussingsbudsjettet til skolebyråden?


Det gjør ikke noe. Vi pynter opp med litt sommerfugler, så blir det ganske fint likevel.

men ikke søndag

Søndag har vi på oss de lekre, ubekvemme.

Endelig

ill: Shepard Fairey

Nyheten om at Aung San Suu Kyi endelig er løslatt fra husarrest fikk meg først til å nøle. Jeg måtte sjekke flere nettsteder for å få det bekreftet før jeg våget tro at det er sant. Endelig. Et par tårer trillet og jeg er glad, spent og skeptisk på en gang. Kan det vare? Hun har vært holdt i fengsel og husarrest 15 av de siste 20 årene. Tør vi tro at det er reellt denne gangen? Vil hun faktisk få mulighet til å leve et fritt liv hvor hun kan si hva hun mener, snakke med hvem hun vil og lede det folket som har valgt henne? Utover løslatelsen er det dessverre lite som tyder på vilje til endring fra millitærjuntens side.

Jeg håper, men tror ikke fullt og helt. Håpet er imidlertid sterkest, og dette er en fantastisk dag. Dog ikke uten bismak. Dessverre.

Kjøpesenterhelvete, te og trøfler

På jobbtur til det lille utland forrige uke forvillet jeg meg inn på et digert kjøpesenter, og det til alt overmål på en lørdag. Jeg hater slike digre senter. Bråket, den visuelle støyen, alle menneskene som enten bare står der eller brøyter seg fram, uoversikteligheten og butikker som slår både hverandre og seg selv i hjel med musikk, salgsplakater og varer i trengsel. Jeg blir rett og slett litt mannevond.



I fortvilet jakt på en vei ut fant jeg en bortgjemt liten kaffe-, te- og sjokoladebutikk i et hjørne mot en sideutgang. Der er det helt stille, og fra gulv til tak stod det kaffe, te, sjokolade, fine bokser og vakre kopper, og hele butikken lukter som et himmelsk sammensurium av alt sammen. Jeg kikket, luktet og sukket fornøyd. I det daglige drikker jeg langt mer kaffe enn te, men Kusmi spicy chocolate hadde umiddelbart en mentalt beroligende virkning på en stresset sjel, så den ble med meg hjem.

Det ble også en eske med La Praline sine fantastiske chilli-trøfler, og en eske lakris-trøfler. La det bare snø, regne, sludde eller what ever. Krydret, søt te med en smak av sjokolade, kanskje laget med melk a la chai latte, eller kanskje litt sterk te i en fusion med varm sjokolade? Jeg er klar.

New love

På vei til jobb med gammel kjærlighet i ørene, innpakket i ny kjærlighet - min nye iPod nano. Bitteliten, rød og søt. Som et sukkertøy med masse fin lyd i. Takk til den kjekke mannen!

Overtid

Når en først må sitte og jobbe utover kvelden, så får en gjøre det beste ut av det. Ingen trening i dag altså, men god kaffe og enda bedre sjokolade.

You had me at Hello

Hva er egentlig kunst? Er disse bildene til Therese Senneholt kunst, er det god design eller er det noe hvem som helst kan lage? Jeg elsker den geniale, lekne enkelheten i bildene hennes. Selv om jeg sikkert kunne ha laget noe lignende selv, så kom jeg aldri på idéen. Det gjorde hun.


Kunst handler ikke bare om teknikk og uttrykk, men minst like mye om idéer, om uttrykk og om å gi den som ser noe. I mine øyne har disse bildene alt sammen. Spesielt bildet over traff meg.


Dette hadde gjort seg på kontoret, som en liten påminnelse om at selv det ikke alltid kjennes slik ut når det koker rundt ørene mine, så har jeg verdens beste jobb og aller fineste kolleger.

Søndagstur på fjorden

Minus fire på gradestokken, blikkstille fjord og sol. Vi glir lydløst gjennom vannet - vel, hvis en ser bort fra skravlingen - og nyter den utvidede sesongen. Ingen fartsidioter ute, bare stillferdige padlere og en og annen fisker. Vi padler rundt øyene, smyger oss under slitne brygger og i det fjerne ser vi byen.


Vakker rimfrost på skjell og blader der vi er i land for å raste. Litt varmt i kroppen og vi padler hjem igjen, nå med ullhansker på.

Jeg

kajakken min

Gulrotmuffins

Jeg er ikke alene om å ha lagt min elsk på R.O.O.M. sin gulrotkake, og jeg innrømmer uten blygsel å ha tatt t-banen på tvers av byen til denne møbelbutikken kun for å spise kake. Unnskyldningen min har stort sett vært i gata pms eller graviditet, men en kan jo ikke unnskylde seg med slikt hele tida. Da får en heller ta ansvar selv, noe som i dette tilfellet betyr en litt omarbeidet utgave av den originale oppskriften.


Gulrotmuffins
3 store egg
2,5 dl solsikkeolje
300 g brunt sukker (av den seige typen)
2 ts vaniljesukker
3 ts kanel
0,5 ts muskat
litt nykvernet pepper
0,5 ts malt nellik
1 ts kardemomme
0,5 ss natron
0,5 ss bakepulver
200 g hvetemel
125 g Fibra ekstra finmalt grovt hvetemel
50-100 g kokesjokolade
400 g revet gulrot
2 epler
en neve valnøtter

Ostekrem
100 g smør
250 g melis
200 g kremost
2 ss vaniljesukker
litt sitronsaft
litt revet sitronskall


Pisk sammen egg, olje og sukker et par minutter. Sett hørselsvern på kjøkkenassistenten.

Bland mel og de øvrige tørre ingrediensene. Rør i finhakket kokesjokolade og finhakkede valnøtter. Riv gulrøtter og epler fint og vend i. Fyll røren i store muffinsformer og stek på 180 grader i cirka 30 minutter.



Rør sammen romtemperert smør og melis til ostekremen. Pisk deretter inn romtemperert kremost, vaniljesukker og smak til med sitron. Bre ostekremen over muffinsene og pynt etter etter eget ønske. Jeg er glad i friske bær som pynt, gjerne bringebær. Dagens forsøk med granateplefrø funket også.

Lyst på: Smørboks

Her i huset bruker vi enten skikkelig smør eller ikke smør, og ordentlig smør må oppbevares i romtemperatur for å være smørbart. Jeg ønsker meg en smørboks som er fin til å ha på kjøkkenbenken, for eksempel denne fra Rosendahls Grand Cru-serie.

Noen som vet om andre fine smørbokser?

Å være underveis

Jeg liker å være underveis. Sitte i togsetet og se landskapet suse forbi og lys som skifter. Reisen går akkurat så fort at en faktisk klarer å få inntrykk av hvor langt en drar, i motsetning til fly hvor en plutselig er et helt annet sted. Det er ikke umulig at min fascinasjon for tog har noe å gjøre med at jeg var 17 år før jeg kjørte tog første gang, men jeg liker fremdeles å kjøre tog.



Jeg liker å fly og lar meg fremdeles fryde over kraften mot kroppen i det øyeblikket flyet tar av fra bakken. Akkkurat der har vi ikke lenger kontakt med jorda, men svever over den. Det er fremdeles noe barnslig magisk over det, og all voksen kunnskap til tross, er jeg fremdeles bittelitt overbevist om at skyene er av bomull og ville vært fine å hoppe på.

Fredager er flyplassser og togstasjoner åsted for hjertelige gjensyn, og søndagene er de enda fullere av snørr, tårer og motvillige avskjeder. Snart er tida for hyppige avskjeder over for min del, og det gleder meg meg til. Det er fint å være underveis.

Dirty Harry vs Rain Man

xkcd.com

Ikke kaste stein...

...ikke i dag.

Jambalaya ...ish

Inspirert av en venninnes jambalayprat forrige uke endte jeg opp med en akutt craving etter nettopp det. Jeg har en forkjærlighet for alt i ett-mat av den smaksrike sorten, så strengt tatt var jeg ikke så vanskelig å friste. Etter å ha googlet oppskrifter, hentet litt herfra, litt derfra og litt etter eget forgodtbefinnende og kjøleskapsinnhold, endte jeg opp med følgende:

• brun basmati-ris
• gul og oransje paprika
• stangselleri
• løk
• hvitløk
• reker ("bittelitt reker", sa jeg til mannen på Fiskeriet, og han visst akkurat hvor mye jeg skulle ha)
• et par skiver bacon
• lammepølser med jalapenos (Strøm-Larsen)
• noen cherrytomater
• bladpersille
• paprikapulver - røkt og vanlig
• chili
• en boks hermetiske tomater
• litt kyllingbuljong

Jeg pillet rekene og lot rekeskallet koke i kyllingbuljongen 20 minutters tid. Imens hakket jeg grønnsaker, dillet litt på nett og surret så bacon, løk og hvitløk mykt i olje. Etter en stund tilsatte jeg hakket selleri og pølse i biter. Når alt sammen var mykt og gyllent, tilsatte jeg risen som fikk surre med på middels varme noen minutter, før jeg tilsatte hakket paprika, krydder, hermetiske tomater og kraft. På med lokk og la det koke til risen er kokt og mesteparten av kraften kokt inn. Til slutt smakes det til med salt og tilsettes rekene, noen grovdelte cherrytomater og hakket bladpersille.

Ettersom dette som vanlig ble laget på slump, har jeg ingen skikkelige mengder å komme med, men klarer en å beregne væske (hermetiske tomater og kraft) mot ris sånn cirka i forholdet 2:1, så skal det godt gjøres at det går så galt. Hvis det blir for tørt, tilsetter en bare mer væske underveis. Hvis for mye, kok uten lokk.

Neppe autentisk nok til å egentlig kunne kalles jambalaya, men veldig godt. Jambalayish.

Om mobbing, makt og avmakt

Orkanger av Johan B. Mjønes handler om mobbing, makt, avmakt og om hva som skjer mellom to personer når makten skifter hender.

Vi treffer mobberen Børge og mobbeofferet Terje mens de går på skolen, og vi får servert samme historie vekselvis fra mobber og mobbeoffer. Skiftet av fortellerstemmen gjør at leseren også får et innblikk i mobberens opplevelse av hva som skjer, hvordan han rives mellom forventninger og mangel på uttrykk. Sterkest inntrykk gjør likevel beskrivelsene av et mobbeoffers intense bestrebelser på å gjøre alt rett, på å forutse andres forventinger til ham og etterleve disse, for så å kunne bli usynlig.

Livene til Børge og Terje blir hengende sammen i et underlig skjebnefelleskap. Hva skjer med et menneske som har lidd så mye under et annet når de møtes igjen i voksen alder og maktbalansen er omvendt? Vinner det menneskelige behovet for hevn eller har avstand og modenhet bidratt til at det tidligere mobbeofferet klarer å være noe annet enn et offer?

Mjønes skriver med et muntlig språk og sterkt personlige fortellerstemmer. Språket framstår som fortettet og drivende. I begynnelsen var jeg noe avmålt på grunn av det muntlige språket, men nettopp dette bidrar etter hvert til den drivende tonen i boka. Begge de to hovedpersonene engasjerer, og dramaet mellom dem beskrives med stor menneskelig innsikt. Boka engasjerer, rett og slett. Lettlest, men alt annet enn intetsigende. Vel verdt å bruke et par timer på, for eksempel en flytur mellom Oslo og Tromsø.

ISBN: 9788203197987
Forfatter: Johan B. Mjønes
Forlag: Aschehoug 

Gata taler

Gjærbakst og smurfedrops

Etter at jeg oppdaget hvor genial den gamle, ufancy kjøkkenmaskinen min er til å lage gjærdeig i, er baking blitt en ganske kjærkommen syssel. Spesielt i helgene. Enten lager jeg deigen kvelden før og setter den til kaldheving i kjøleskapet over natta, eller så tusler vi ut på kjøkkenet med trøtte tryner, ullsokker og bustehår og setter i gang å bråke når vi står opp.


Å slumre på sofaen litt, glemme hele deigen og komme på kjøkkenet til en deig som nesten møter oss i døra, fyller meg med en barnslig begeistring. Se, den vokser! Masse!


Deigen helles over på benken, og jeg fryder meg over de fine hullene og mønsteret gjæren har laget før jeg knar dem bort.


Kjøkkenassistenten liker også å være med å bake. At noen av rundstykkene er grundig kjevlet, er ganske vanlig hos oss.


Og i og med at denne bakingen stort sett foregår i helgene, hender det at det drypper litt lørdagsgodt på rundstykkene også. Små fingre pynter i vei med smurfedrops. Rundstykkene er i utgangspunktet ganske grove, så det er bra at vi får balansert sunnhetsfaktoren litt. Det er tross alt helg.


Fine, ikke sant?


Når de blir stekte ser de ifølge fireåringen ut som bæsj, men smaker jordbær. For de som lurte.