I halvsøvne registrere jeg at en liten arm tar tak i min, drar den ut til siden og smyger seg inn i den nyåpnede armkroken. En varm liten kropp krøller seg inntil meg og sukker fornøyd. Jeg myser såvidt, ser det bustete hodet, smiler for meg selv og trekker henne litt tettere inntil meg.Vi blir liggende å slumre litt, og plutselig er det en varsom liten hånd som stryker meg over ansiktet.
- Mamma, er du våken nå?
- Hmmm... Joda, litt så...
- Jeg er veldig glad i deg, mamma. Skal vi lage pannekaker nå?
*smelt*
Vi tusler ut på kjøkkenet iført pysjamas og ullsokker. Vesla sitter i vinduskarmen sammen med elefanten og skravler i vei mens jeg steker pannekaker. Pannekakene inntas foran barne-TV mens mammaen setter på kaffen og sniker til seg en dusj.
- Mamma, jeg vil bade!
Et raskt overblikk over den syltetøymarinerte treåringen tilsier at det er en god idé, så jeg tapper badevann i stampen og setter meg på dolokket med bok og kaffe mens vesla bader. Jeg leser litt, nipper til den kruttsterke kaffen og hopper fram og tilbake mellom boka og Mikkel Rev, Blomster små og eksistensielle spørsmål som hvorfor rever ikke kan fly.
Søndagsmorgener er ganske fine.
2 kommentarer:
Jeg fryder meg som vanlig over dine hverdagsbetraktninger. Du skriver og fotograferer så innmari bra. Skøyerblikket til vesla på dette bildet er fantastisk :)
Mona
Takk for det, Mona. Det er ikke alltid så lett å vite hva som treffer folk og ikke, så derfor gjør jeg det enkelt og skriver primært for min egen del, og så deler jeg det med dere her likevel.
Det er så lett å tenke at en kommer til å huske slike små øyeblikk og episoder, men jeg har for lengst innsett at jeg har en teflonhjerne som ikke er til å stole på. Derfor skriver jeg.
Legg inn en kommentar