Strandpåske

Mine siste par ski brant lystig i peisen etter en skileirskole da jeg var 11, og det er etter hvert noen år siden. Mens andre går fra hytte til hytte på fjellet, tar jeg på meg småsko og solbriller og går fra kaffebar til kaffebar i påskerolig by.

I år har jeg imidlertid gjort noe som strider mot enhver personlig overbevisning, nemlig forlatt et vårlig Oslo og dratt så langt nordover at veiskiltene såvidt stikker opp over brøytekantene. Men selv her kan en gjøre annet enn å stå på ski. En kan for eksempel benytte fridagene til å lage masse god mat eller ta med seg godt selskap og tradisjonell påskeproviant på en av de vakreste strendene Gud har skapt.


Der setter en seg og ser utover havet. Hører lyden av bølgene som slår forsiktig mot land, lar øynene hvile mot horisonten, kjenner hodet tømmes og kroppen fylles av ro. En finner vakre skjell, steiner og slipte glassbiter, drikker kaffe, spiser kvikklunsj og hører på en behagelig stemme som leser årets påskekrim høyt for en. Det er fint det.

Snart går turen tilbake til bypåske sørpå, og jeg gleder meg til det. Enn så lenge nyter jeg strandpåske og minusgrader, men sol her oppe.

(For øvrig kom ingen appelsiner til skade under utarbeidelsen av dette innlegget. Det var for kaldt på hendene til å ta av vottene for å skrelle den...)