Den som kunne ha vært her nå. I ett med kajakken, med åra som en forlengelse av armene, armer som takfast drar mot den åpne horisonten. Ikke et skjær, ikke et menneske, bare kroppen som jobber, finner rytmen med bølgene, tankene som vandrer og kurs mot den buede linja der himmel og hav møtes.
3 kommentarer:
Jeg synes du er TØFF!
Selv har jeg i mange år hatt lyst til å padle i kajakk for å oppleve de følelsene du snakker om, men...
Jeg er rett og slett innmari redd, og kjenner at alt bare snevrer seg bare med tanken på å være alene sånn midt utpå havet... :(
Så veldig tøff er jeg nok ikke, men jeg føler meg veldig trygg på havet, noe som nok har å gjøre med at je ger vokt opp i havgapet.
Vanligvis padler jeg på Oslofjorden, og dermed er det noe alldeles uimotståelig i å sette nesa mot åpen horisont de gangene sjansen byr seg. Men jeg ser selvsagt været an før jeg setter kursen mot åpent hav. Åpent hav er godværsyssel.
For øvrig trenger en jo slettes ikke begynne å padle på åpent hav om en har lyst å prøve seg i kajakk. Det er mye god padleopplevelse i å padle i skjærgården. Innimellom holmer og skjær, på oppdagelsesferd med god mat og drikke under lasteluke.
Legg inn en kommentar