Svisker for svin

Til høsten fortsetter Gimle kino suksessen med direkteoverførte forestillinger fra The Metropolitan. Samtidig som teppet går opp på scenen i New York, overføres lyd og bilde i HD-kvalitet til Gimle hvor en kan lene seg tilbake i de behagelige setene mens en nipper til champagnen.

På programmet i høst står bl.a. Tosca og Aida, begge to forestillinger jeg har sett i utlandet tidligere. Jeg er skikkelig operanovise, men likevel glad i å gå i operaen når jeg er på jobbreiser utenlands. Det er en helt ok ting å gjøre alene og et svært godt alternativ til sakspapirer, pizza og pay-TV på hotellrommet.

For en del år siden var jeg på jobbreise alene i Berlin, og tenkte jeg skulle benytte anledningen til å få med meg litt kultur om kvelden. Var heldig og fikk en i siste liten-billett til Aida, og løp fornøyd inn på plassen min ytterst på en rad midt i salen. Teppet gikk opp, og det var bare å lene seg andpusten tilbake og nyte fantastisk musikk, sang og scenografi. At de synger på et språk jeg ikke forstår, lar jeg meg sjelden affisere av. Denne gangen hadde jeg imidlertid heller ikke noe program å klamre til, og den tyske rulleteksten i taket var heller ikke til så stor hjelp, så det var
begrenset hva jeg egentlig fikk med meg av handlingen. Det var hvertfall noe krig og ulykkelig kjærlighet, så da antok jeg at alt var som det skulle og konsentrerte meg om å nyte musikken.

Én ting reagerte jeg imidlertid på, nemlig at vi ikke forlot salen når det var pause. Teppet var nede i flere minutter, men alle ble sittende, så da satt nå jeg også. When in Rome, effektive tyskere osv. Etter en stund fikk de ulykkelig forelskede hverandre, fanger ble frigitt, og folk så ut til å ville forlate salen. Litt underlig med opera med happy ending, men med tanke på det ufyslige været ute, tenkte jeg at jeg skulle sørge for å være først i drosjekøen, så jeg fortet meg ut. Damen i garderoben sa et eller annet jeg ikke forstod da jeg hentet jakken min, men ga meg programmet jeg gestikluerende spurte om jeg kunne få med meg på vei ut.

Tørt og trygt inne i drosjen, blar jeg i programmet, og oppdager at jeg har gått i pausen halvveis. Aida har slettes ikke happy ending, og tyskere går også ut av salen når det er pause i operaen...

Oppdagelsen gjorde meg alt for flau til at jeg våget å returnere, så jeg avsluttet kvelden på hotellrommet med pizza og pay-TV.

Jeg er sannsynligvis den eneste i hele verden som har sett Aida med happy ending. Kanskje jeg skal benytte høsten til å ta en tur innom Gimle for å få med meg resten?