Nesten 3 år og Vil Ikke

Det er slitsomt å være nesten 3 år. En kan så mye og vil så mye, og så er det så mye en ikke får lov til. Å pakke inn katten i bakepapir for eksempel, selv om det er en rasende god idé. Eller å klatre opp på taket av lekehytta eller spise bokstavkjeks til middag. Og så er det så mye en vil ha sagt og som de voksne enten ikke forstår eller vil høre på. Eller bare ikke vil.

Og når en ikke blir forstått eller får lov til noe som helst i hele verden og alle bare er dumme, da er det utrolig hvor sint et slikt lite menneske kan bli. Å se den lille kroppen stå og dirre av sinne slik at jeg må ta en ekstra titt for å se om hun faktisk har lettet fra gulvet, er ganske fasinerende.



Under et hysterisk anfall for ikke noe, tvangskler jeg på henne pysjen og lar henne ligge på gulvet og hyle fra seg til hun etter en stund vil opp på fanget. En svett, hikstende kropp lener seg mot meg, finner totten og faller gradvis til ro. Den varme, lille bylten blir tyngre, slappere, og krøller seg mot meg mens det innimellom kommer noen fornøyde sukk. Pusten blir roligere, kroppen enda tyngre, totten faller ut og der begynner hun jammen meg å snorke. Jeg lener hodet inn mot hennes, snuser inn lukten av varmt barn og lukker øynene.

Det er slitsomt å være mamma iblant, men jammen meg er det slitsomt å være nesten tre år også. Og mammaer får igjen for strevet gjennom slike øyeblikk som dette