Min oldemor var en trollkvinne med nål og tråd, og blant tingene hun broderte, var Hardanger-bunad til min da 7 år gamle mor. Denne brukte også jeg da jeg var liten, og snart er det veslas tur til å bruke den. Tredje generasjon i en bunad sydd av hennes tippoldemor.
Bunaden har vært på utlån blant småjenter i nabolaget og familien, men er like fin. Bomullsstoffet på baksiden av perlestykket og på innsiden av vesten er gulnet etter over 50 år, men hardangersømmen og perlene som min oldemor møysommelig broderte, er akkurat like fint. I mine øyne egentlig finere. Den bærer med seg minner, omtanke og kjærlighet i hvert sting. Samt en og annen borttørket isflekk.
Den er for stor til vesla nå, så jeg pakker den bort og tar den fram igjen neste år. Det var fint å se den igjen i dag. Masse historie, minner og en dose framtid i ett. Jeg gleder meg til å se vesla løpe rundt i den.
1 kommentar:
Nydelig bunad, og - som vanlig - nydelig skrevet.
Legg inn en kommentar