Favorittkunstner: Ole Martin Skaug (del I)

Så vanskelig det enn er å bestemme én, så tror jeg nesten av Ole Martin Skaug er min favorittkunstner. Jeg elsker hans absurde, grove keramikkfigurer med sine tragiske uttrykk fulle av galgenhumor.

Den første jeg fikk var fisken over. Jeg hadde vært forelsket i den lenge, og mer enn hintet til min daværende ektemann om at det fantes et nytt object for my affection. Han kunne ikke fatte og begripe hva jeg så i denne grusomt stygge fisken, men da han lille julaften fremdeles ikke hadde klart å finne gave til sin fru, fant han ut at en stygg fisk var et bra alternativ til panikkhandling hos gullsmeden. Sjelden har jeg vel vært så glad for å ikke få en liten pakke fra David Andersen.


Hunden med englevinger fant jeg med dobbelt benbrudd på bakrommet på et galleri her i Oslo. Skadene bidro i mine øyne bare enda mer til det fortapte uttrykket, så jeg ringte dagen etter og dealet meg til en fin pris. Da jeg kom og skulle hente den litt senere, hadde de limt de brukne bena. Den ene til og med bak fram.

Så nå henger det en englehund med brukne, feilmonterte ben i åpning mellom stuene mine. Jeg blir glad hver gang jeg ser opp på den, og det er alltid like moro når gjester som nærmer seg tometeren snur seg og helt uforvarende ser inn i blikket over. Ubetalelig.

Del II om Ole Martins fantastiske kreaturer kommer etter hvert.

Fin fredag

På vei til jobb gikk jeg som vanlig over torget, og siden det er fredag, stod han der. Den søte gamle mannen med blå lagerfrakk, roser i kinnene og verdens snilleste øyne. Også i dag hadde han nydelige, tette buketter med liljekonvall for en billig penge, og jeg ruslet fornøyd inn på Kaffebrennereiet for mitt daglige morgenskudd med en bukett i hånda.

Liljekonvall, god kaffe og feriepenger inn på konto er en så god start på dagen at selv ikke pinlige besvimelser på legekontoret i forbindelse med fjerning av sting klarte å gjøre dagen dårlig. Som plaster på såret kjøpte jeg meg noen fine øredobber på vei tilbake til jobb og sniffet litt ekstra på liljekonvallene.

Alt i alt en fin fredag som det nå er 12 minutter igjen av. Den rekker neppe å bli så dårlig da heller.

Bibliochaise

Skikkelig luksusmorgen med frokost på kaffebrenneriet med en bunke design- og interiørblader som lektyre til kaffe og scone. I et av bladene fant jeg denne bibliotekstolen - Bibliochaise fra italienske Nobody & co. Den rommer 5 hyllemeter bøker og finnes i forskjellige farger.

Ikke godt å si hvor god den er å sitte i, men utrolig kult konsept!

Blomsterlykke

Jeg elsker blomster. En bukett solsikker på kontorpulten gjør lange, travle jobbdager gladere, og en stor bukett peoner på skjenken gjør at det blir helg selv med en hybelkanin eller to i kroken.

Blomster gjør meg enda gladere på en god dag, og de gjør en dårlig dag mindre dårlig. Å kjøpe liljekonvall hos den gamle mannen på torget og gå fornøyd videre i regnet mens en stadig stikker nesa nedi for å kjenne den fantastiske lukten, det er faktisk litt lykke.

Ingenting slår imidlertid to stilkløse løvetannhoder sammenpresset i en varm barnehånd som har knuget dem hele veien hjem fra barnehagen for å gi til mamma ♥

Min kunst: Jente med ballong

Et av mine favorittbilder er Jente med ballong, malt av Lisa Aisato N'jie Solberg. Bildet er gouache og tusj på lerret, noe som gir en veldig fin kontrast mellom den myke, duse bakgrunnen og den skarpe svarte tusjstreken.

Det som gjorde at jeg falt hodestups for bildet og kontaktet kunstneren for å høre om det var til salgs, er den fantastiske kontrasten mellom den gandsure jentungen og den rå, glisende ballongen. Det får meg til å smile selv på dårlige dager, og jeg blir ikke lei av det.

Mer om Lisas arbeider og prosjekter på hjemmesiden hennes. Noen av bildene kan også sees på Evita-kaffebarene på Grønland og på Carinas på Tøyen i Oslo.

Å smøre sine naboer

Hva gjør en når en plutselig har 7 eggehviter til overs? Jo, en pisker dem sammen med sukker (0,4 dl per eggehvite), kakao og sjokolade, former en pen haug på bakepapiret og slenger herligheten i ovnen en times tid

Mens den steker, varsler en sine gode naboer om at det vanker smøring i bakgården om en times tid. Når bunnen er avkjølt, klatter en på generøse mengder nypisket krem


... og en god haug fristende, røde bær

Så tar en kaken med ut og smører sine naboer til å fremdeles være verdens beste naboer.

Min kunst: Anders Malmø

Inspirert av Huset på Planen, tenkte jeg å vise fram noen bilder og annen kunst jeg av en eller annen grunn bare har måttet ha opp gjennom årene. I det store og hele er jeg noenlunde fornuftig med penger, men har likevel flere ganger svidd av opptil flere tusenlapper på kunst når det har passet som dårligst økonomisk.

Nesten all kunst jeg har hjemme, har en fellesnevner: Humor. Jeg kan iblant bli bergtatt av bilder som er vakre, men det som trigger Må ha-faktoren, er nesten alltid humor. På veggene hjemme henger et salig sammensurium av mer og mindre skjeve uttrykk, noen fulle av varme, et par doser ren galskap, noen trassige skråblikk og et par visuelle ordspill.

Siste blad på stammen blir levert på fredag denne uka. 1. mai var jeg på åpningen av Anders Malmøs utstilling The Dog Show - en serie med hunder av ulik karakter og en miks av digitale og analoge teknikker. Jeg falt pladask for bildet over, og før jeg gikk, hadde bildet en fin liten rød lapp ved siden av seg. Det var noe med blandingen av uttrykk, fargene og stemningen i fotografiet i bakgrunnen mot den fortapte blodhunden som gjorde at Må ha-faktoren slo inn. Fredag er det mitt.

Du kan se flere av Anders' bilder og komme i kontakt med ham her.

Svisker for svin

Til høsten fortsetter Gimle kino suksessen med direkteoverførte forestillinger fra The Metropolitan. Samtidig som teppet går opp på scenen i New York, overføres lyd og bilde i HD-kvalitet til Gimle hvor en kan lene seg tilbake i de behagelige setene mens en nipper til champagnen.

På programmet i høst står bl.a. Tosca og Aida, begge to forestillinger jeg har sett i utlandet tidligere. Jeg er skikkelig operanovise, men likevel glad i å gå i operaen når jeg er på jobbreiser utenlands. Det er en helt ok ting å gjøre alene og et svært godt alternativ til sakspapirer, pizza og pay-TV på hotellrommet.

For en del år siden var jeg på jobbreise alene i Berlin, og tenkte jeg skulle benytte anledningen til å få med meg litt kultur om kvelden. Var heldig og fikk en i siste liten-billett til Aida, og løp fornøyd inn på plassen min ytterst på en rad midt i salen. Teppet gikk opp, og det var bare å lene seg andpusten tilbake og nyte fantastisk musikk, sang og scenografi. At de synger på et språk jeg ikke forstår, lar jeg meg sjelden affisere av. Denne gangen hadde jeg imidlertid heller ikke noe program å klamre til, og den tyske rulleteksten i taket var heller ikke til så stor hjelp, så det var
begrenset hva jeg egentlig fikk med meg av handlingen. Det var hvertfall noe krig og ulykkelig kjærlighet, så da antok jeg at alt var som det skulle og konsentrerte meg om å nyte musikken.

Én ting reagerte jeg imidlertid på, nemlig at vi ikke forlot salen når det var pause. Teppet var nede i flere minutter, men alle ble sittende, så da satt nå jeg også. When in Rome, effektive tyskere osv. Etter en stund fikk de ulykkelig forelskede hverandre, fanger ble frigitt, og folk så ut til å ville forlate salen. Litt underlig med opera med happy ending, men med tanke på det ufyslige været ute, tenkte jeg at jeg skulle sørge for å være først i drosjekøen, så jeg fortet meg ut. Damen i garderoben sa et eller annet jeg ikke forstod da jeg hentet jakken min, men ga meg programmet jeg gestikluerende spurte om jeg kunne få med meg på vei ut.

Tørt og trygt inne i drosjen, blar jeg i programmet, og oppdager at jeg har gått i pausen halvveis. Aida har slettes ikke happy ending, og tyskere går også ut av salen når det er pause i operaen...

Oppdagelsen gjorde meg alt for flau til at jeg våget å returnere, så jeg avsluttet kvelden på hotellrommet med pizza og pay-TV.

Jeg er sannsynligvis den eneste i hele verden som har sett Aida med happy ending. Kanskje jeg skal benytte høsten til å ta en tur innom Gimle for å få med meg resten?

Hjemmesnekret pastasalat

Dagens bidrag på nabofestens lunsjbord ble en hjemmesnekret lun pastasalat som ble veldig god:

• Halve tomater strøs med litt salt, pepper og olje, og ovnsbakes i mange timer på lav varme. I dag lot jeg den stå cirka 5 timer på 100 grader
• Grønne asparges grilles slik at de får fine grillstriper, kuttes i 2-3 og vendes i god olivenolje og salt
  
• Pinjekjerner ristes i tørr panne
• Biter av grov, spicy pølse stekes
  
• Kok stor fullkornpasta, f.eks penne, og bland inn revet parmesan, litt god olivenolje, hakket bladpersille og ingrediensene over
• Pynt med noen ekstra tomater og pinjekjerner på toppen

I dag serverte jeg den som lun pastasalat, men den var like god da jeg smakte på den varm. Denne vil definitivt bli gjentatt i løpet av sommeren!

Dårlig morgen?

Har du hatt en dårlig morgen? Stått opp med feil fot i feil seng, oppdaget at det er tomt for kaffe, brødet er gammelt og avisa mangler på døra? Da anbefales følgende:

En stk skremmende morgenfrisk nesten-treåring plasseres på skuldrene iført yttertøy, barnehagesekk og rosa paraply. På vei til dit du skal vil du da ikke bare underholdes med sang og pludring som går Radioresepsjonen og Nitimen en høy gang, men du holder deg også noenlunde tørr i regnet takket være den rosa paraplyen. I tillegg møter du veldig mange mennesker på veien som av en eller annen grunn smiler til deg.

Før du vet ordet av det, så har du avlevert både barnet og den rosa paraplyen og går videre alene mens du tar deg selv i å gå og nynne på Hjulene på bussen mens du smiler til de trøtte morgentrynene som kommer mot deg.

Gamle skatter

Min oldemor var en trollkvinne med nål og tråd, og blant tingene hun broderte, var Hardanger-bunad til min da 7 år gamle mor. Denne brukte også jeg da jeg var liten, og snart er det veslas tur til å bruke den. Tredje generasjon i en bunad sydd av hennes tippoldemor.

Bunaden har vært på utlån blant småjenter i nabolaget og familien, men er like fin. Bomullsstoffet på baksiden av perlestykket og på innsiden av vesten er gulnet etter over 50 år, men hardangersømmen og perlene som min oldemor møysommelig broderte, er akkurat like fint. I mine øyne egentlig finere. Den bærer med seg minner, omtanke og kjærlighet i hvert sting. Samt en og annen borttørket isflekk.

Den er for stor til vesla nå, så jeg pakker den bort og tar den fram igjen neste år. Det var fint å se den igjen i dag. Masse historie, minner og en dose framtid i ett. Jeg gleder meg til å se vesla løpe rundt i den.

Nesten 3 år og Vil Ikke

Det er slitsomt å være nesten 3 år. En kan så mye og vil så mye, og så er det så mye en ikke får lov til. Å pakke inn katten i bakepapir for eksempel, selv om det er en rasende god idé. Eller å klatre opp på taket av lekehytta eller spise bokstavkjeks til middag. Og så er det så mye en vil ha sagt og som de voksne enten ikke forstår eller vil høre på. Eller bare ikke vil.

Og når en ikke blir forstått eller får lov til noe som helst i hele verden og alle bare er dumme, da er det utrolig hvor sint et slikt lite menneske kan bli. Å se den lille kroppen stå og dirre av sinne slik at jeg må ta en ekstra titt for å se om hun faktisk har lettet fra gulvet, er ganske fasinerende.



Under et hysterisk anfall for ikke noe, tvangskler jeg på henne pysjen og lar henne ligge på gulvet og hyle fra seg til hun etter en stund vil opp på fanget. En svett, hikstende kropp lener seg mot meg, finner totten og faller gradvis til ro. Den varme, lille bylten blir tyngre, slappere, og krøller seg mot meg mens det innimellom kommer noen fornøyde sukk. Pusten blir roligere, kroppen enda tyngre, totten faller ut og der begynner hun jammen meg å snorke. Jeg lener hodet inn mot hennes, snuser inn lukten av varmt barn og lukker øynene.

Det er slitsomt å være mamma iblant, men jammen meg er det slitsomt å være nesten tre år også. Og mammaer får igjen for strevet gjennom slike øyeblikk som dette

Å se snø smelte

Å sitte helt alene på et svaberg ute ved havet en tidlig morgentime

å se nattas flortynne snødekke bokstavelig talt smelte foran øynene på en

mens sol, vind og skyer skaper et fantastisk skiftende lys

det gjør godt langt innenfor de 4 lagene med ullundertøy jeg hadde kledd på meg

for å holde kulda ute

Påsken er over

Ting i heimen tyder på at påsken er ugjenkallelig over for denne gangen. For påskekyllingen vår er muligens påsken over for godt.

For den som lurte på hvem som er sterkest av påskeharen og påskekyllingen, så er altså det påskeharen.

Søndag morgen

Søndag morgen begynte litt tidligere enn jeg egentlig satte pris på. 06:07 samstemmer egentlig ikke min idé om morgen, men lite å gjøre med det når en våkner på nevnte klokkeslett av at det står en sprettende blid nesten-treåring og ler høyt ved siden senga ens. Hun klatrer oppi senga til meg og vil ha meg til å lese, men jeg klarer ikke helt å åpne øynene nok til lesemodus, så det blir ti minutters slumring med en varm, liten kropp og en litt sliten elefant i armkroken. Godt. Så våkner jeg av at tidligere nevnte nesten-treåring løper rundt i senga mi og prøver å fange katten med teppet som ligger ved fotenden, og da er det ingen vei tilbake. Det er morgen.

Stå opp, finne frokost til barnet og gå i dusjen. Sette på kaffe, finne frokost til meg selv og få den utsatt på grunn av togbanebygging. Riktig fin togbane blir det, med bro, tunnell, delfiner og løver. Henter avisen, spiser frokost og leser avis mens vesla leker med togene. Leser om Michael Jackson-hysteri og togkaos, fikser en avsporing hos løvene, henter kaffen som har stått og tørrkokt på komfyren i ti minutters tid, redder en lokfører fra elefantene og leser litt om nordmenns pillebruk. Leser en Albert Åberg-bok og snakker litt om babyer. Vesla har lyst på en lillesøster som hun kan være storebror til. Eller lillesøster. Den biten er litt uklar foreløpig.

Så leser hun sykkelavisen (reklamebilaget fra XXL) mens jeg prøver meg på kulturdelen i Aftenposten. Anmeldelsen av Espen Schønbergs Hamlet-forestilling avbrytes et par ganger av en ung frøken som trenger hjelp til å kle på seg de røde glitterskoene og til å kle på katten prinsessekjolen. Anmodning om sistnevnte avslås høflig, men bestemt. Katten slippes ut til ulvene.

Nå sitter propellen på fanget mitt og teller hvor mange ruter det er av hver farge i dagens junior sudoku i Aftenposten. Snart skal vi kle på oss og gå ut, men først skal visst frøkna ha en frokost til. Jeg tror jeg skal benytte anledningen til å drikke opp den kalde kaffen og sjekke værvarselet.